Hva feiler det meg-NHD og andre

[Gjest fortvilet]

Jeg vet ikke hva det er med meg om dagen. Jeg har tidligere hatt en alvorlig depresjon, men er nå helt frisk. Jeg jobber i full stilling etter å ha vært sykmeldt ca. 3 måneder pga. depresjonen. Det er fire måneder siden jeg begynte å jobbe igjen. Jeg stortrives på jobben, har god konsentrasjon og ingen problemer med å utføre mine arbeidsoppgaver. Jeg har også god kontakt med mine kollegaer og ledere og føler at de har bruk for meg og mine kvalifikasjoner. Så langt er alt bra. Men jeg er blitt så emosjonell. Kan plutselig begynne å grine i upassende situasjoner. Jeg har ingen som helst kontroll over det. Det er så pinlig! Det kan f.eks være fordi jeg hører om noen barn jeg kjenner som har det vanskelig, eller om en jeg kjenner som har mistet et ungt familiemedlem i selvmord). Jeg synes det er normalt å reagere med tristhet og medfølelse pga. dette, men jeg blir helt satt ut av spill og kontroll i timesvis. Det kan da ikke være normalt? Jeg reagerer også med uhemmet gråt når jeg er psykisk sliten. Og kan altså ikke ta meg sammen selvom det ikke passer seg å gråte. Det er så pinlig og flaut, og jeg er til stor belastning for andre som tror de har sagt eller gjort noe galt, eller ikke vet hvordan de skal reagere. Jeg vil helst bare overses, for ellers blir alt så mye verre. Og jeg klarer ikke å snakke eller forklare at det ikke har noe med andre å gjøre.

Jeg har det bra på jobben og også hjemme og sammen med venner, og har stor glede av mange aktiviteter. Dvs. jeg har det bra så lenge jeg er konsentrert om noe. Men så snart jeg ikke har noe bestemt å beskjeftige meg med kommer de vanskelige tankene og følelsene, og jeg har en dyp smerte som nesten ikke er til å leve med. Jeg har derfor lyst til å være opptatt med noe hele tiden, for å fortrenge de vanskelige tankene. Men så blir jeg hektisk og helt utslitt , og det tror jeg heller ikke er bra. Jeg tror heller ikke det er riktig å fortrenge den psykiske smerten hele tiden. Jeg tror det da til slutt vil sprekke på en eller annen måte. Sånn som før jeg ble deprimert. Jeg fortrengte og fortrengte og jobbet og jobbet, og plutselig var jeg i en dyp depresjon. Jeg orker ikke det en gang til. Men smerten er så vanskelig å bære at jeg har lyst til å ta livet av meg når det er på det verste. Jeg klarer ikke å leve med den.

Hva i allverden feiler det meg, og hva skal jeg gjøre ???

[Gjest trrish]

smerte er vel en del av livet.

[Gjest Z@pvir]

Du har en sårbarhet i deg som du bare må ta hensyn til. Du tåler ikke like mye nå som før depresjonen. Eller kanskje du faktisk ikke er helt kvitt den? Kan høres slik ut.

Du må søke hjelp - fortelle noen rundt deg hva du sliter med. Begynn hos legen din.

Slike ting blir verre hvis du holder det for deg selv, garantert!

[Gjest fortvilet]

Du har en sårbarhet i deg som du bare må ta hensyn til. Du tåler ikke like mye nå som før depresjonen. Eller kanskje du faktisk ikke er helt kvitt den? Kan høres slik ut.

Du må søke hjelp - fortelle noen rundt deg hva du sliter med. Begynn hos legen din.

Slike ting blir verre hvis du holder det for deg selv, garantert!

Tusen takk for svar, men jeg kan da umulig være deprimert fortsatt? Hvorfor tror du det? Da jeg var deprimert hadde jeg ikke ork-, konsentrasjon- eller lyst til noen verdens ting,og det var umulig å ta seg sammen. Jeg sov dårlig om natta, grein helt uten grunn og orket ikke å være sammen med noen. Jeg har det jo ikke sånn nå. Selvom jeg griner uhemmet så vet jeg stort sett hva som har utløst det, selvom det er en alvorlig overreaksjon. Vær så snill å forklar meg hva du mener. Jeg er så redd for å bli deprimert igjen, og jeg har lurt på om jeg er på vei inn i en ny depresjon.

[Gjest Z@pvir]

Tusen takk for svar, men jeg kan da umulig være deprimert fortsatt? Hvorfor tror du det? Da jeg var deprimert hadde jeg ikke ork-, konsentrasjon- eller lyst til noen verdens ting,og det var umulig å ta seg sammen. Jeg sov dårlig om natta, grein helt uten grunn og orket ikke å være sammen med noen. Jeg har det jo ikke sånn nå. Selvom jeg griner uhemmet så vet jeg stort sett hva som har utløst det, selvom det er en alvorlig overreaksjon. Vær så snill å forklar meg hva du mener. Jeg er så redd for å bli deprimert igjen, og jeg har lurt på om jeg er på vei inn i en ny depresjon.

Jeg kjenner deg ikke, svrte bare ut ifra det du skrev. Du kjenner deg selv best.

Har selv vært deprimert med symptomer som du beskrev. Er nå mer sårbar, slik at jeg lettere gråter bl.a. Lurer på om jeg fortsatt kan være deprimert. Eller kanskje det er mest angst jeg har. Hvem vet?

Trodde at noe av dette kanskje også gjaldt deg! Vi kan jo ikke hjelpe hverandre på annen måte enn å snakke ut ifra egne erfaringer. Det er jo bare NHD som er fagfolk her (kanskje noen anonyme forresten).

Derfor må du absolutt ikke nå tro at det er slik selv om jeg har kastet ut noen tanker.

Som sagt du kjenner deg best selv.

Men alle trenger noen å prate med det meste av tiden....

Og har du ingen du stoler på eller som fortår deg godt nok, så tyr vi til de proffesjonelle som regel.

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mange av depresjonssymptomene er borte, men du er ikke fullt restituert enda.

Får du fortsatt samtelebehandling? Hva med medisiner? Hvis ikke, tror jeg behandlingen har vært for kortvarig.

Jeg synes du bsolutt bør snakke med fastlegen om dette.

[Gjest fortvilet]

Mange av depresjonssymptomene er borte, men du er ikke fullt restituert enda.

Får du fortsatt samtelebehandling? Hva med medisiner? Hvis ikke, tror jeg behandlingen har vært for kortvarig.

Jeg synes du bsolutt bør snakke med fastlegen om dette.

Tusen takk for svar! Jeg forstår at det er nødvendig å snakke med legen om dette.