Misunnelig

[Gjest Bompy]

For noen høres nok dettehelt på jordet ut, men jeg er faktisk misunnelig på dem som skal innlegges på sykehus...ihvertfall på vanlig sykehus, ikke på psykiatrisk...

Der MÅ de prøve å spise, og der blir de nøye passet på! Av og til skulle jeg ønske at noen passet på meg når jeg spiste, og at jeg spiste, for jeg greier ikke å kontrollere det selv! Har prøvd mange ganger, men mislykkes hver dag, og mange ganger om dagen...

Det virker litt tryggere å ha folk rundt en i de situasjonene som virkelig er vanskelig, og som vet hvordan du har det. Det er slitsomt å mislykkes både den ene og andre veien gang på gang på gang...Jeg har lest at bulemikere er mislykkede anorektikere som sprekker på halvveien, og det føles også slik...

Selv om jeg hadde synes det var fryktelig å skulle bli påpasset, og ikke kunne spy, sulte meg , ta avføringspiller osv, så skulle jeg alikevel ønske det var meg som skulle innlegges...

Kjære leger, jeg håper dette ikke blir slettet, fordi det er en reell følelse, og et reelt ønske fra en sliten, mislykket kropp! Så altfor mange år av livet mitt er ødelagt allerede...

Vennlig hilsen

[marion]

kjære bompy,

ville bare si at jeg skjønner veldig godt hva du mener! og jeg deler dine tanker.

klem fra

marion, også sliten og trøtt...

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Bompy! Det er fint at du skriver så tydelig at du ønsker noen " skal ta vare på deg". Det er for veldig mange som sliter med sf et problem at de ønsker hjelp, men klarer ikke å ta i mot hjelpen. En innleggelse skal være hjelp, ikke straff. For mange har det vært et pusterom og en mulighet til å komme videre på veien ut av sin spiseforstyrrelse. Da sf dreier seg om både somatiske(kroppslige) og psykiske symptomer vil det være forskjellig fra person til person om en får best hjelp innen medisinsk eller psykiatrisk avdeling. Mange med anorexia(med livstruende lav vekt) eller bulimikere(med andre alvorlige medisinske komplikasjoner ) legges som regel inn på en medisinsk avdeling. Det er mulig å få hjelp innen psykiatrien også når det gjelder matinntak og kontroll av den. Mange DPS (distriktspsykiatriske senter) og også avdelinger på sykehus tilbyr dagpasientplasser. Da kan du komme å være på en dagenhet fra kl.0900- 1500 og få samtaler og være sammen med andre pasienter og helsepersonell. Du kan da få hjelp med ditt forhold til mat og inntak av det. Det er også mulig å legges inn på døgn- frivillig. Jeg vil råde deg til å kontakte en lege der du bor og be vedkommende undersøke for deg hva slags tilbud din nærmeste DPS eller psykiatriske sykehus kan gi deg, lykke til !

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Nedia]

kjære bompy,

ville bare si at jeg skjønner veldig godt hva du mener! og jeg deler dine tanker.

klem fra

marion, også sliten og trøtt...

Sant det du skriver Bompy, jeg føler meg også som en misslykka anorektiker som til slutt ikke klarte å la være å spise, og som begynnte å spy. Derfor føler jeg meg bare helt "topp" akkurat nå, for tiden har jeg nemlig klart å beholde den strenge kontrollen, anorektikeren er kommet tilbake. Spiser nesten ingenting og det føles bare såååå utrolig deilig. Men det er jo ikke bare fin heller da.... Fysiske formen min har begynnt å skrante. Klarer ikke å følge med på skolen, fraværet stiger og jeg er konstant trøtt og sliten. Men kanskje det verste av alt: fornuften min vet at det jeg driver med er GALT... men følelsene og fornuften klarer ikke å samarbeide. Jeg ender opp med å være livredd, for det meste. Skulle ønske jeg kunne fått hjelp, bli passa på og at noen var glad i meg. Men jeg må klare meg selv, også delvis fordi jeg ikke klarer å ta i mot hjelp fra andre. +sukk+

tacke care!

klem

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Sant det du skriver Bompy, jeg føler meg også som en misslykka anorektiker som til slutt ikke klarte å la være å spise, og som begynnte å spy. Derfor føler jeg meg bare helt "topp" akkurat nå, for tiden har jeg nemlig klart å beholde den strenge kontrollen, anorektikeren er kommet tilbake. Spiser nesten ingenting og det føles bare såååå utrolig deilig. Men det er jo ikke bare fin heller da.... Fysiske formen min har begynnt å skrante. Klarer ikke å følge med på skolen, fraværet stiger og jeg er konstant trøtt og sliten. Men kanskje det verste av alt: fornuften min vet at det jeg driver med er GALT... men følelsene og fornuften klarer ikke å samarbeide. Jeg ender opp med å være livredd, for det meste. Skulle ønske jeg kunne fått hjelp, bli passa på og at noen var glad i meg. Men jeg må klare meg selv, også delvis fordi jeg ikke klarer å ta i mot hjelp fra andre. +sukk+

tacke care!

klem

Kjære Nedia! Det å klare å ta i mot hjelp er en prosess. Lurer på hvem som kan hjelpe deg, støtte deg til å klare å søke hjelp? Jeg har tidligere skrevet om hvor man kan få hjelp,- kan du starte med å akrive et brev til noen av disse? Slik du skriver i forumet kan også et brev til lærer, helsesøster, lege, tante, onkel, kusine, fetter, mor, far, søster, bros, venn, venninne osv være!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege