har jeg sosial fobi?

[dumdumboy]

Jeg lurer fælt på om jeg har sosial fobi, eller om jeg bare er sjenert. Jeg har ingen panikkfølelse når jeg er sammen med andre mennesker, og har ingen problemer med å svare når andre snakker til meg. Men jeg kan føle ubehag, og det er sjelden jeg tar initiativet til å snakke med noen, selv. Det er veldig forskjellig fra person til person, hvordan jeg oppfører meg. Noen kan jeg snakke ganske fritt med, mens andre snakker jeg ikke med i det hele tatt, og svarer bare kort, eller unnvikende hvis de spør meg om noe. Disse gir som regel opp å snakke med meg etter en tid.

Det er akkurat som om jeg deler inn menneskeheten i folk som jeg tror har et negativt syn på meg og folk som er "godkjente", de som ser ut til å like meg. Men det er ikke alltid jeg snakker så mye med de sistnevnte, heller. Det kommer an på dagsformen, og hvor ofte jeg treffer dem. Jeg kan også synes det er ubehagelig å spørre fremmede om noe. For eksempel betjeningen i en butikk. Jeg kan føle lett hjertebank når jeg tenker på å skyte inn en setning i en gruppe med mennesker jeg nettopp har begynt å bli kjent med. Men angstfølelsen er ikke hovedproblemet. Hovedproblemet er hva jeg tenker. Jeg tenker at jeg kanskje blir vurdert negativt av de jeg snakker med, og derfor lar jeg heller være å si noe.

Noen ganger kan jeg ha en lang trivelig samtale med noen jeg nettopp har møtt, og det virker som vedkommende setter pris på samtalen. Men så tidlig som dagen etter, eller etter noen flere slike samtaler, hender det ofte at jeg unnviker personen. Dette er fordi jeg begynner å tvile på om vedkommende egentlig liker meg, og så blir jeg redd for å være plagsom og innpåsliten.

Disse problemene påvirker meg sterkt i hverdagen. Jeg har så godt som aldri hatt en venn jeg har følt jeg kan ringe til for å avtale å treffes. De vennene jeg har hatt, er slike som jeg kan treffe "tilfeldig", f. eks. på skolen. I dag har jeg ingen venner utenfor min, eller min kones familie. Det sosiale livet mitt er omtrent dødt.

Jeg har også hatt problemer i flere jobber fordi jeg ikke har turt å spørre når jeg har lurt på noe, eller utdype spørsmålet, hvis svaret ikke har vært tilfredsstillende. Nå er jeg redd for å ende opp som avisbud, fordi jeg ikke fungerer godt nok sosialt til å jobbe med det jeg egentlig vil.

Nå har visst dette innlegget blitt forskrekkelig langt, men jeg håper det er noen som gidder å lese det og svare på det. Er det sosial fobi jeg har (jeg er også livredd for å ringe til folk, og for å stille spørsmål i klassen)? Er det flere der ute som har det slik som jeg? Finnes det medisiner eller annen behandling som kan gi meg permanent hjelp? Jeg har brukt angstdempende medisin (pranolol), som skal tas ca. en time før en potensielt angstvekkende situasjon, uten særlig hell. Jeg får jo aldri ordentlig panikk i sosiale situasjoner, uansett. I tillegg er jeg ofte deprimert, faktisk mesteparten av året, utenom juli, august og september. De siste årene har jeg også hatt en del selvmordstanker fordi jeg ikke orker å ha det på denne måten lenger.

[rodell]

Det høres ut som du har sosial fobi. Mange av problemene dine høres veldig kjent ut.

Du bør ta dette opp med legen din, og be om henvisning til psykiatrisk poliklinikk for utredning. Medisinen Seroxat skal også ha god virkning, men jeg har aldri prøvd den (har brukt andre medisiner).

Med riktig behandling (psykolog/psykiatr/gruppeterapi/kognitiv terapi) er det absolutt mulighet for å bli veldig mye bedre, kanskje helt bra.

[dumdumboy]

Det høres ut som du har sosial fobi. Mange av problemene dine høres veldig kjent ut.

Du bør ta dette opp med legen din, og be om henvisning til psykiatrisk poliklinikk for utredning. Medisinen Seroxat skal også ha god virkning, men jeg har aldri prøvd den (har brukt andre medisiner).

Med riktig behandling (psykolog/psykiatr/gruppeterapi/kognitiv terapi) er det absolutt mulighet for å bli veldig mye bedre, kanskje helt bra.

Takk for svar

Hvilken behandling har du fått, og hvor godt syns du det har virket?

[rodell]

Takk for svar

Hvilken behandling har du fått, og hvor godt syns du det har virket?

Har deltatt i gruppeterapi, og noe individuell terapi. Har også brukt AD (ssri) av diverse slag.

Jeg er noe usikker på i hvor stor grad medisinene har gitt bedring. Det jeg imidlertid er sikker på, er at gruppeterapien har gitt klar bedring. Jeg gjør ting nå helt uten angst, som ville vært svært problematisk tidligere. Gruppeterapien bestod av en kombinasjon av kognitiv terapi (endring av uheldige tankemønstre) og eksponeringsterapi (prøve vanskelige situasjoner, men med en annen fokus enn man vanligvis har).

Det som imidlertid er ett problem nå, er å greie å komme i gang med å opparbeide ett nytt/bedre sosialt nettverk etter at man har vært "utenfor" nærmest hele livet. Jobber med saken.....

[Utafor]

Alt dette hørtes veldig kjent ut. Iallefall slik du beskriver ditt forhold til andre mennesker. Jeg har alltid hatt det slik, og trodde faktisk en lang periode at det var helt normalt. Nå har jeg endelig fått hjelp i form av cipramil og jevnlige timer hos psykolog. Han har fått meg til å forstå at min oppfatning av virkeligheten er veldig subjektiv, og at mine negative tanker om hvordan andre oppfatter meg sjelden stemmer overens med realiteten. For meg høres det ut som om du har samme grubling og negativ analyse av din egen oppførsel sammen med andre, som jeg har. Anbefaler deg på det sterkeste å fortelle dette til fastlegen din. Han vil sannsynligvis henvise deg til psykolog. Ønsker deg lykke til:)

Mvh

[Gjest angst light]

Kjære dumdumboy!

Uten å være fagmenneske selv vil jeg si JA på spørsmålet om du har sosial fobi. (Beskrivelsen var god, den kan du forresten ta med til en psykolog eller legen din, hvis du synes det er lettere å skrive enn å snakke om dette. Jeg måtte nesten humre litt gjenkjennende til noen av tankene dine)

Det er veldig bra at du er begynt å se på dette selv allerede nå. (Jeg sier allerede fordi du er ikke "invalidisert" av angst, men føler det absolutt hemmet av det. Det kan bli mye værre, og derfor er det så bra at du tar tak i det NÅ og ikke om ti år.)

Egentlig vil jeg bare si: Søk hjelp. Det er glimrende hjelp å få! Selv har jeg erfaring med kognitiv terapi og vanlig samtaleterapi, begge deler med godt resultat. Vær forberedt på at ting tar tid, og det er lett å bli utålmodig underveis, men du kan lære masse om deg selv om diverse teknikker,slik at sjenertheten etterhvert kommer på et nivå du synes er OK.

Selv har jeg aldri brukt medisiner (har stort sett vært fri for depresjon, med få unntak), og det er ikke sikkert du kommer til å bli anbefalt medisiner, hvis du har nok energi til å jobbe med angsten uten.

Panikk-følelse er bare en av formene for angst. De opplevelsene du beskriver er ganske typisk for den mer "rolige" angsten (mer uro, ubehag, følelse av å være helt "feil"), som gjerne blander seg med depressiv nedvurdering av deg selv.

Angst og depresjon kan komme i alle mulige blandingsfrohold og som resultat eller forsterket av hverandre. Kankje har du selv en formening om hva som kom først, om du er blitt deppa av å være lei av å ha angst (og fremtidsutsiktene bli avisbud) eller om angsten oppsto etter å ha vært deprimert.

Jeg ønsker deg lykke til! Det er håp!

(Jeg som var redd for at jeg ikke skulle kunne klare noe som helst p.g.a. prestasjonsangst (en type sosialangst) og så for meg en nokså kjedelig karriere kassa på Rema, har nå 6 års utdannelse på universitetet, så det går bra!)

[Gjest som-meg]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver! Akkurat sånn jeg også har det. Er mann på 31 år som har slitt med dette hele livet. Har ingen prolemer med å oppsøke nye mennesker og miljør. Faktisk så liker jeg det godt fordi da føler jeg det er ingen som "vet hvordan jeg egentlig er". Også går det en liten stund så trekker jeg meg tilbake og blir innesluttet fordi jeg får en følelse at de liker meg ikke. Det er også et kompleks jeg har så jeg snakker ikke med noen om det. Har aldri oppsøkt noen form for hjelp, men lette rundt her på DOL nå for å se om det var noe om mitt problem, så fant jeg ditt innlegg som kunne vært skrevet av meg!

Klarer ike fungere normalt, klarer ikke oppretthole relasjoner ovenfor andre. klarer ikke markere meg på jobben. Får ingen nye jobber, enda jeg har en svært ettertraktet utdannelse og praksis i nåværende jobb. Uansett hva jeg søker på så kommer jeg til intervju fordi jeg er godt kvalifisert på papiret, men så faller jeg ut fordi i en intervju situasjon så trekker jeg meg inn i meg selv allerede under intervjuet.

Samme med jenter, jeg har funnet ut at jeg har svært lett for å komme i kontakt med jenter på nettet, og at de faktisk blir (kanskje) t.o.m forelsket i meg uten å ha møtt meg en gang, så møtes vi og jeg trekker meg inn i meg selv og alt går til dundas..

Når jeg treffer nye mennesker så føler jeg at jeg strutter av selvtillit, altså ingen angst eller fobi slikt sett. Men jeg leter konstant etter signaler om at de kanskje ikke liker meg.. Og slike signaler finner jeg alltid.. gjerne etter kort tid... Det kan ta alt fra noen minutter, til noen timer til noen uker.. Men disse signalene jeg leter etter dukker alltid opp ganske snart. og da blir alt helt umulig. Liksom som en vegg som blir satt opp mellom meg og de andre, og alt gå galt. Selv om jeg er bevisst på dette så nytter ikke bevisstheten om det. Klarer ikke "heve meg over det". Når veggen kommer nytter ingenting, og jeg trekker meg unna.

Har vel vært klar over at dette er problem, at det ikke er normalt i 6 år, uten at jeg er i stand til å gjøre noe med det eller oppsøke hjelp. Skulle så gjerne gjort noe. Noen som vet om det finnes noe bra litteratur f.eks?

Og dumdumboy, er det noe du foretar deg nå, så kunne jeg godt tenkt meg å vite litt hva du gjør..

Vell, om ikke innlegget her er for gammelt nå til at noen leser her lengere da..