Hva mener dere om dette her inne?

[Gjest nattsvart]

Jeg har klippet ut dette innlegget fra småbarnsforumet. Skulle være moro å høre hva folk her inne mener om det. Både fagfolk og andre. Er det sunt med en dask i ny og ne, eller kan det gi varige skader på sjel og sinn? Og Liza i London - hvis du er her inne - hva mener man om dette i England? Der sitter slagene løsere enn her har jeg inntrykk av. Tror du dette er skadelig for barna på sikt, eller er det sunt?

Her kommer innlegget jeg har klippet ut:

Jeg ser "pottemor" skriver at hun gir sin lillegutt en lett dask på stompen av og til. Hva synes andre om det? Og dere som gjør det, i hvilke situasjoner mener dere det er nødvendig/forsvarlig? Jeg har ofte lurt på dette. Har sett mange som gir barna en dask når de er ulydige og slemme, noen ganger en ganske kraftig dask også. Jeg er i tvil om dette er riktig. Man hører jo så mye om at det er skadelig for barn å bli slått, men kanskje det bare er sunt å få en dask på rompa av og til, når de har gått over streken??? Mange barn har jo store problemer med å gjøre som de får beskjed om. Kanskje dette kan være en grei måte å sette en klar grense på når det er nødvendig? Jeg bare spør.

- undrer

[Gjest Miss Saigon]

Synes ikke det er rett å slå/daske ungene uansett hva det er de har gjort. Man får klare å snakke til dem og heller gi dem en annen form for straff enn "vold". Tror dessuten en annen form for straff kan være mere effektivt.

[Gjest Z@pvir]

All vold mot barn ER forbudt.

Men dessverre tror jeg ikke det finnes en eneste familie i Norge hvor det ikke har funnet sted overtramp - i en eller annen grad.

Jeg har blant annet tatt ungene kjempehardt i armen, dyttet til dem eller holdt dem og ristet dem enkelte ganger - når nervene mine ikke har tålt mer provoserende oppførsel og jeg heller ikke har hatt anledning til å "stikke av".

Det er jo et overgrep, og jeg får vondt langt inn i sjela av å tenke på det, men noen ganger gjør en gale ting. Jeg ber ungen om unnskyldning og forklarer grunnen til min oppførsel etterpå, men vet det ikke er godt nok.

Selv fikk jeg nemlig aldri noe i nærheten av fysisk avstraffelse, og det byr meg derfor imot.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Da jeg var liten fikk jeg en hard dask på rompa som en advarsel når jeg gjorde noe galt eller var ulydig. Jeg visste at hvis jeg ikke stoppet eller gjorde det de voksne ga beskjed om, ville jeg måtte gå til bøttekottet for å hente bjerkeriset, ta av meg buksene og legge meg på benken for å smake riset. Det skjedde nesten aldri etter de første gangene. Den advarende dasken var nok til å stoppe meg. Jeg visste hva som ville komme ellers. Avstraffelsen hadde nok en svært god effekt på ulydighetene. Bortsett fra at det var ulidelig vondt (men det var jo meningen) så var det også fryktelig ydmykende. Ydmykelsen var det verste. Jeg sliter i dag med et veldig dårlig selvbilde og depresjoner. Jeg synes ikke jeg er verdt noenting.Jeg vet ikke om dette er årsaken, men jeg har begynt å lure på om det i hvertfall har vært et bidrag til at jeg fungerer så dårlig psykisk . Daskene var like ydmykende som å få ordentlig ris. Og det var dasker det var mest av. Dette er fortsatt så vondt å snakke om at jeg nesten går i oppløsning her jeg sitter å skriver, og jeg er 45 år

[Gjest Liza i London]

Jeg synes det er forkastelig å utsette barn for en slik smerte og ydmykelse...men herregud så fristende det er av og til å gjøre hva som helst for å stoppe dem når de tøyer grensene som verst!

Senest i dag var det leserinnlegg i avisen som etterlyste mer rising av unger, både hjemme og på skolen.

Men hva lærer vi ungene på den måten?

- at det er OK å slå "de som er mindre enn oss"

- at de vi er glade i kan også gjøre oss vondt

- at det viktigste er ikke hva vi gjør, en at vi gjør det på en slik måte at vi unngår straff

Det har vært forsket endel på unger og moralutvikling...og det synes som at de ungene som ikke utsettes for fysisk avstraffelse, utvikler en sterkere indre moral ( dette er statistikk)

En nokså ny undersøkelse som inkluderte en hel masse land, viste at norske barn var de ærligste i verden ( nåja, i disse landene da! Og dere var vel de som først fant det forkastelig å slå barn)

Fra foreldresynspunkt.....når våre egne hemninger er tynslitte..?

jeg har lært meg - fra mine foreldre - å forsøke å ligge ett hakk foran ungene....for selvsagt skal de ha disiplin.

Det er lurt å ha en strategi som man _vet_ funker, altså noe som stopper dem.

Tanta mi hadde en genial en:

med dyp og "farlig" stemme: "Hvis du ikke stopper til jeg har talt til tre, sååå...EN......TO...Ettersom avleggerne ( og vi andre ) vokste til, hendte det at hun måtte legge til "To-og-en halv..." men hun nådde aldri tre!

I voksen alder har vi spurt henne hva hun ville gjort om vi ikke stoppet.....hun hadde ingen peiling..og fryktet en sånn mulighet..men, som sagt det illevarslende var nok...

Og om foreldre kunne finne slike strategier, som faktisk virker...så ville ikke klaps/ris/ risting være nødvendig

[ulva]

Å slå eller på annen måte yte vold mot egne barn er en forferdelig ting - som ikke lærer dem annet enn at de skal høre på dem som slår hardest. De skal jo ikke gjøre som du vil fordi de er redde for deg - men fordi de respekterer deg, er glad i deg og ikke ønsker å gjøre deg sint eller oppbrakt.

Jeg ble slått mye som barn, og jeg husker godt hvordan det føltes - og kommer aldri til å slå mine egne barn. Og neida; jeg er ikke ukjent med ønsket om å kaste ungen i veggen så han holder kjeft! Alle foreldre kommer dit. Det dreier seg om å sette klare grenser hele tiden, og alltid følge opp en grenseovertredelse. Uansett hvor slitsomt det er. Og så har jeg gjort to små og nyttige oppdagelser: Lagt merke til hvordan ungen alltid er mest sutrete og rampete når du er som mest sliten og stresset....? Unger er svært følsomme, og merker hvordan vi voksne har det. Kanskje kan deres svar på vår sinnsstemning være en varsellampe på når VI egentlig burde stresse ned og ikke være så gretne selv? At vi presser oss selv for hardt? Dessuten reagerer barn - iallefall mens de er helt små - på enhver frustrasjon og vond følelse med gråt og trass. De er øyeblikksvesener som overstrømmes av sterke følelser som sinne, sult, angst osv. Du verden for en forskjell det av og til kan gjøre å la være å straffe ungen og heller gi dem en god klem og noen beroligende ord! Ofte er deres oppførsel et uttrykk for behovet for litt ekstra omsorg og oppmerksomhet. Så gi en klem, istedenfor å slå! Høres kanskje banalt ut, men har vært en mirakelkur for vår lille småtass, som er fryktelig sta. For har noen av dere pleid å stille dere spørsmål om hvorfor ungen gjør noe de vet er galt - med vilje?

Ok - i dag ble det mye FlowerPower - men det funker faktisk!

[Gjest M@mm@]

Å slå eller på annen måte yte vold mot egne barn er en forferdelig ting - som ikke lærer dem annet enn at de skal høre på dem som slår hardest. De skal jo ikke gjøre som du vil fordi de er redde for deg - men fordi de respekterer deg, er glad i deg og ikke ønsker å gjøre deg sint eller oppbrakt.

Jeg ble slått mye som barn, og jeg husker godt hvordan det føltes - og kommer aldri til å slå mine egne barn. Og neida; jeg er ikke ukjent med ønsket om å kaste ungen i veggen så han holder kjeft! Alle foreldre kommer dit. Det dreier seg om å sette klare grenser hele tiden, og alltid følge opp en grenseovertredelse. Uansett hvor slitsomt det er. Og så har jeg gjort to små og nyttige oppdagelser: Lagt merke til hvordan ungen alltid er mest sutrete og rampete når du er som mest sliten og stresset....? Unger er svært følsomme, og merker hvordan vi voksne har det. Kanskje kan deres svar på vår sinnsstemning være en varsellampe på når VI egentlig burde stresse ned og ikke være så gretne selv? At vi presser oss selv for hardt? Dessuten reagerer barn - iallefall mens de er helt små - på enhver frustrasjon og vond følelse med gråt og trass. De er øyeblikksvesener som overstrømmes av sterke følelser som sinne, sult, angst osv. Du verden for en forskjell det av og til kan gjøre å la være å straffe ungen og heller gi dem en god klem og noen beroligende ord! Ofte er deres oppførsel et uttrykk for behovet for litt ekstra omsorg og oppmerksomhet. Så gi en klem, istedenfor å slå! Høres kanskje banalt ut, men har vært en mirakelkur for vår lille småtass, som er fryktelig sta. For har noen av dere pleid å stille dere spørsmål om hvorfor ungen gjør noe de vet er galt - med vilje?

Ok - i dag ble det mye FlowerPower - men det funker faktisk!

Det må å gi en klem isteden kjenner jeg igjen fra den ene gutten min. Han blir helt "umulig" hvis han har problemer med et eller annet. Men er ikke flink til å prate om ting som er vanskelige. Da pleier jeg å si noe slikt som ' nå tror jeg du er så sinna eller lei deg at du trenger en klem'. Og når han får den klemmen, begynner han nesten uten unntak å gråte, og s å kommer det vonde ut, og det var kanskje ikke så ille som han trodde - og så er han plutselig ikke "umulig" mer.