Jeg er så håpløs...

[Chameleon]

Jeg er ei jente på snart 20, som for 4 år tilbake ble misbrukt på en fest av en mye eldre gutt. Jeg hadde problemer med intimitet etter dette, ble gravid såvidt over ett år etterpå (sønnen min blir tre år), fikk en langvarig depresjon fordi det skjedde mye rundt meg og jeg var jo gravid i tillegg, med kroppen full av hormoner. Den daværende kjæresten min ble jo selvfølgelig seksuelt frustrert etterhvert, jeg orket ikke tanken på sex midt oppi alt sammen, men han forstod ikke helt det... Av og til tvang jeg meg selv til å ha sex omtrent (både før jeg ble gravid, da jeg var det, og etterpå), jeg pinte meg selv, vet ikke hvorfor, men det var som om jeg gjorde det for å straffe meg selv på et merkelig vis.

Den tid er over, vi gjorde det slutt for akkurat ett år siden. Det var en rar følelse. Det var deilig. Jeg var så mye lykkeligere uten ham. Jeg følte meg faktisk forelsket, fordi vi ikke var sammen lengre. Men nok om det.

Jeg har ny kjæreste, vi har vært sammen siden ifjor sommer, og har hatt det veldig fint sammen. Men vi bor i hver vår by, altså, et langdistanseforhold. Vi snakker ganske bra sammen, har mye tilfelles, og han har hjulpet meg med mye. Jeg var ikke så ukomfortabel med sex og intimetet lengre en stund etter at jeg traff ham, han var forståelsesfull, og ville bare mitt beste (Han vil vel det nå også..).

Men sist gang jeg var hos ham, så tok han opp at han var litt lei seg, for han følte at når det kom til sex var alt opp til meg. Han føler jeg tar lite initiativ (jeg tar initiativ når jeg er "lysten"..og det er jo det man skal syntes jeg..), og at det er han som hele tiden må gjøre det, men han føler også at jeg avviser ham mange ganger. Hvis jeg ikke har lyst, sier jeg nei, jeg må bare, ellers føler jeg meg uggen i hele kroppen etterpå. Han vet hva som skjedde for noen år tilbake.

Jeg har begynt å trekke meg litt unna. Jeg vil ikke at han skal ha lyst på meg. Jeg vil ikke si ja og være med på notene fordi det er det han vil, selv om jeg ikke har lyst. Jeg vil ikke si nei fordi jeg ikke vil såre ham. Derfor, tar jeg avstand, jeg føler meg så håpløs. Det er så vanskelig å forklare til ham. Jeg har prøvd. Har sagt at etter det han sa, så merker jeg selv at jeg holder en viss distanse mellom oss. Og selvfølgelig ble han lei seg da også...

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg plager dere med dette, måtte bare få det ut av systemet på en eller annen måte. Livet skal visstnok aldri være altfor enkelt.

[Gjest trampe]

Du er _ikke_håpløs_, Chameleon!!!

Du har vært utsatt for et overgrep, og det virker som du ikke har fått jobbet deg utav det?? Har du fått hjelp?? Jeg vil anbefale deg å oppsøke legen din, og be h*n sende deg videre...

Har du noen tanker om dette?? Håper du får den hjelpen du trenger, Chameleon!!

Stå på, ikke gi opp!!!

*mange styrkende og varme klemmer* om du vil ha