NHD- Ønsker en ærlig prognose

[Gjest bipoline]

Har vært alvorlig psyk de siste årene etter en depresjon som startet i -97. Har bak meg flere akuttinnleggelser, selvskading og suicidalforsøk. Vært ute av arbeid siden -99. Har nå diagnosen "bipolar II - rapid cycling" og bruker Orfiril og Zyprexa mot dette. Medisinene virker relativt bra når jeg bare følger skikkelig opp selv....

Jeg får både individualterapi, gruppeterapi og ellers oppfølging fra sykehuset ved akutte behov. Foreløpig klarer jeg ikke å være i jobb og klarer heller ikke forventningene om det. Jeg er derfor uføretrygdet, men har klare planer om at jeg vil tilbake til yrkeslivet (er jordmor).

Alle mine terapeuter er så positive om fremtiden. De sier det vil ta sin tid, men de tror på meg. Selv synes jeg det er vanskelig å tro på meg selv - når jeg gang etter gang går i kjelleren pga. relativt små påkjenninger eller stress. Jeg har også sett at du har skrevet at mulighetene for å komme tilbake i jobb synker drastisk etter 3mnd. sykemelding? Utfra det jeg har skrevet her - kan du gi din ærlige og usminkede prognose?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Du er heldig som har blitt uføretrygdet. Men hvordan i alle dager har det gått for seg?'

Selv har jeg hatt depresjon/angst etter en stor krise i 1996. Jeg ligger på knærna og ber om litt ro og hvile, men de kjører meg rundt i dette attføringshelvetet. Gir seg nok ikke før jeg dør. Huff, den var negativ, men slik føles det. Blir syk av å tenke på jobben.

Orker ikke det daglige engang. Trøtt etter morgendusjen ofte.

Det virker som min psykiater mener t jeg ikke har rett på trygdeytelser som sykemelding og uføretrygd siden jeg er psyk pga problemer i det private liv.

Hadde jeg blitt psyk pga jobbproblemer ville det visst vært greit.

Dette kan vel ikke stemme?

Hva grunnet din depresjon i?

Er redd hjelperne mine motarbeider meg isteden.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det er vel opp til deg selv!

[uffamei]

Du er heldig som har blitt uføretrygdet. Men hvordan i alle dager har det gått for seg?'

Selv har jeg hatt depresjon/angst etter en stor krise i 1996. Jeg ligger på knærna og ber om litt ro og hvile, men de kjører meg rundt i dette attføringshelvetet. Gir seg nok ikke før jeg dør. Huff, den var negativ, men slik føles det. Blir syk av å tenke på jobben.

Orker ikke det daglige engang. Trøtt etter morgendusjen ofte.

Det virker som min psykiater mener t jeg ikke har rett på trygdeytelser som sykemelding og uføretrygd siden jeg er psyk pga problemer i det private liv.

Hadde jeg blitt psyk pga jobbproblemer ville det visst vært greit.

Dette kan vel ikke stemme?

Hva grunnet din depresjon i?

Er redd hjelperne mine motarbeider meg isteden.

-bipoline-du er jammen tøff modig,ærlig,kanskje føler du heller ikke skam over å være psyk???-----Vel,du trenger ikke svare.....men,JEG kjenner meg så altfor godt igjen!Diagnose har jeg fått,selv om den ikke helt samsvarer med min alder(49)-og jeg sliter enormt;både i motbakker og flat mark!!

JA!-har vært sykmeldt en periode på 2år,kom fint tilbake på jobb(sykepleier);gikk på en vond smell i fjor sommer som satte meg veldig tilbake;både fysisk og psykisk.Er sykmeldt(ca.1år nå);utsiktene er litt uklare mht jobbstart.Er avhengig av at mine vonde bein blir bedre...

MEN;min psykolog er UENIG med fastlegen BÅDE i spm om sykmelding og medisinering.Så min frustrasjon er total.

Selv mener jeg at jeg vil starte o pp å jobbe;

;bare at det må være et tempo på mine premisser.Tror legen min også vil det slik.Min psyk."har tro på meg";bare han får bestemme(nå var jeg slem,men dette er et ømtålig emne;føler meg så liten,redd,pjuskete og annerledes,med tanke på å komme tilbake til kollegene; er redd for spm."blikk",kommentarer;og jeg er så sårbar;kanskje er det ikke håp likevel?)-

Har noen der ute erfaring å dele/kommentar?

Er i utgangspunktet et godt utrustet menneske;reflektert,har endel meninger,liker musikk,bøker,aktivt friluftsliv året rundt,glad i å holde kroppen i fysisk form;jobber beinhardt på det psykiske...men det er visst ikke nok,desverre.Engang da,var det "NOE" som gikk fryktelig galt,og jeg sporet av;og har i ettertid vanskelig for å finne veien igjen.Det gjør meg trist og desperat......

Vil prøve å ikke la alle de vonde opplevelsene være de som skal seire........

Ble altfor langt dette;men GODT å få"tastet" det ned.....takk for at du gadd lese det.......

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Prognostikk er det vanskeligste innen legearbeidet. Jeg kan ikke gi deg noen ærlig prognose over nettet fordi prognose avhenger av mye annet enn hoveddiagnosen.

Jeg nevner blant annet: andre psyk diagnoser (f.eks. pers forst.), andre somat. diagnoser, personlighet, familiære forhold, forhold på jobben, premorbid fungering (fungering før sykdommen kom), osv osv

Til sist, men slettes ikke minst, avhenger det av motivasjonen for å komme tilbake i arbeid. Med motivasjon mener jeg viljen og evnen til å ta på seg det ubehag over tid som skal til for å nå et mål.

Isolert sett er bipolar II med RC absolutt behandelbar og forenlig med arbeid.