Endelig pappa!

[Gjest Samboer]

Heisann alle!

Nå er jeg endelig blitt pappa etter mange måneders venting!

Men det er med blanda følelser...

Jeg er kjempeglad i barnet og mora, men jeg blir tilsidesatt. Det svinger sånn. Jeg håper at overgrepene hun har vært gjennom ikke skal ødelegge for meg som far, og at vi nå snart kan finne sammen igjen.

Jeg elsker dem høyt!

[lillemej]

som koselig da!

Gratla-gratla!

ønsker dere lykke til alle tre

velkommen til den lille !

[Sør]

Hei Samboer,

(Tror du har skrevet her før?)

Først og fremst, gratulerer med barnet. :-)

Men: du skriver at du blir "tilsidesatt", og at ikke hennes historie skal "ødelegge for deg". Men overgrepene hun har vært gjennom vil ødelegge mye mer for henne enn for deg.

Og at moren nå fokuserer på den nyfødte, og ikke på deg, er jo naturlig. Det er slik det "skal" være.

Du må nok akseptere at ting ikke handler om "deg" i en god periode fremover. Nå er det den nybakte moren som trenger støtte (hvis hun vil ha det). Og hvis hun ikke vil ha det, så må man akseptere det også.

Mer generelt:

Overgrep kan ha store, og veldig langvarige, konsekvenser for offeret. Men på ingen måte må overgrep brukes av venner/kjæreste som en unnskyldning for å "overprøve" hennes egen vurdering av situasjoner. Hun må ikke umyndiggjøres, med begrunnelsen "det sier du fordi du har opplevd overgrep".

Videre må partnere til ofre huske på at hvis forholdet tar slutt så behøver det IKKE å være pga overgrepet. Forhold mellom to helt "vanlige dødelige mennesker" (som aldri har opplevd overgrep) tar OGSÅ ofte slutt. Det er ikke alt som er overgrepets skyld, og det blir feil å automatisk legge skylden for bruddet på "overgrep", og derfor implisitt at "det er henne det er noe galt med". Ofre må jo også få lov til å gjøre det slutt, uten at overgreps-historien skal brukes mot dem.

Ønsker deg og dine alt vel.

Med vennlig hilsen

[Gjest Samboer]

Hei Samboer,

(Tror du har skrevet her før?)

Først og fremst, gratulerer med barnet. :-)

Men: du skriver at du blir "tilsidesatt", og at ikke hennes historie skal "ødelegge for deg". Men overgrepene hun har vært gjennom vil ødelegge mye mer for henne enn for deg.

Og at moren nå fokuserer på den nyfødte, og ikke på deg, er jo naturlig. Det er slik det "skal" være.

Du må nok akseptere at ting ikke handler om "deg" i en god periode fremover. Nå er det den nybakte moren som trenger støtte (hvis hun vil ha det). Og hvis hun ikke vil ha det, så må man akseptere det også.

Mer generelt:

Overgrep kan ha store, og veldig langvarige, konsekvenser for offeret. Men på ingen måte må overgrep brukes av venner/kjæreste som en unnskyldning for å "overprøve" hennes egen vurdering av situasjoner. Hun må ikke umyndiggjøres, med begrunnelsen "det sier du fordi du har opplevd overgrep".

Videre må partnere til ofre huske på at hvis forholdet tar slutt så behøver det IKKE å være pga overgrepet. Forhold mellom to helt "vanlige dødelige mennesker" (som aldri har opplevd overgrep) tar OGSÅ ofte slutt. Det er ikke alt som er overgrepets skyld, og det blir feil å automatisk legge skylden for bruddet på "overgrep", og derfor implisitt at "det er henne det er noe galt med". Ofre må jo også få lov til å gjøre det slutt, uten at overgreps-historien skal brukes mot dem.

Ønsker deg og dine alt vel.

Med vennlig hilsen

Overgrep skal heller ikke brukes som unnskyldning for å skvise ut en far fra barnet.

Du har generelt sett rett i de tingene du skriver, men ikke i dette tilfellet her.

Det er spesialister inne i bildet her som bekrefter det.

Jeg skrev her i et sukk. Håper dere forstår det. Jeg har vært og er en stor støtte og viser stor forståelse, tålmodighet osv... for alt som har med overgrep å gjøre i forhold til moren. Men en plass kommer barnets rettigheter for faren til syne, og samme med farens rettigheter til å være far. Man kan ikke bare dulle og lalle med når en ser at ting går inn i en vond sirkel som moren i utgangspunktet har gitt uttrykk for at hun ikke vil havne i. Da må en stoppe opp og gi beskjed!

Jeg er ganske fortvila... Svelger mange kameler. Men jeg må også beskytte meg og mine rettigheter her.

Kan hende jeg ikke har samme synet på disse tingene om noen dager, men nå føler jeg det slik.

Jeg beundrer dere for de tøffe tingene dere må gå igjennom! Men som dere sikkert har merket, så berører det ikke bare dere... Vi som er pårørende må også gjøre vårt, og vi kan ikke alltid kun ta hensyn til deres situasjon. Ikke for enhver pris...

Håper dere forstår.

[Sør]

Overgrep skal heller ikke brukes som unnskyldning for å skvise ut en far fra barnet.

Du har generelt sett rett i de tingene du skriver, men ikke i dette tilfellet her.

Det er spesialister inne i bildet her som bekrefter det.

Jeg skrev her i et sukk. Håper dere forstår det. Jeg har vært og er en stor støtte og viser stor forståelse, tålmodighet osv... for alt som har med overgrep å gjøre i forhold til moren. Men en plass kommer barnets rettigheter for faren til syne, og samme med farens rettigheter til å være far. Man kan ikke bare dulle og lalle med når en ser at ting går inn i en vond sirkel som moren i utgangspunktet har gitt uttrykk for at hun ikke vil havne i. Da må en stoppe opp og gi beskjed!

Jeg er ganske fortvila... Svelger mange kameler. Men jeg må også beskytte meg og mine rettigheter her.

Kan hende jeg ikke har samme synet på disse tingene om noen dager, men nå føler jeg det slik.

Jeg beundrer dere for de tøffe tingene dere må gå igjennom! Men som dere sikkert har merket, så berører det ikke bare dere... Vi som er pårørende må også gjøre vårt, og vi kan ikke alltid kun ta hensyn til deres situasjon. Ikke for enhver pris...

Håper dere forstår.

Hei Samboer,

Bare for å oppklare - jeg har ikke vært utsatt, men kan vel klassifiseres som "pårørende". (Jeg er også mann, forresten, hvis det er relevant.)

Det jeg reagerer på er hvordan du (slik du uttrykker deg, og slik jeg oppfatter deg) "overprøver" hennes meninger. Det virker som om du tror din mening om hva hun burde gjøre er viktigere og riktigere for *henne* enn hennes egen mening...???

Hvorfor er ikke hennes opinion i utgangspunktet like "riktig" som din? Og da særlig hennes meninger om hva som er best for *henne*...

Samlivsbrudd, krangel om rettigheter, og "tøffe ting" er noe som de fleste mennesker opplever. Å "svelge kameler" er noe ALLE må gjøre, enten moren til barnet har vært utsatt for overgrep eller ei.

At (for eksempel) en mor ikke vil ha noe med faren å gjøre, er da vanlig - overgrep eller ei. Man kan bare ikke si at "du vet ikke hva som er best for deg fordi du har opplevd overgrep" og så påstå at "du vet bedre".

Hvis det er slik at hun ikke vil "se deg", så må du respektere det - uansett om årsaken er "overgrep", "hun har funnet en annen" eller at hun ikke liker fargen på sokkene dine. Hun plikter jo ikke å opplyse hvorfor. Om årsaken er at hun "har vært utsatt for overgrep" så er det en like gyldig grunn som noen annen, og må respekteres.

Graviditet og fødsel kan være *veldig* traumatisk for kvinner som har vært utsatt for overgrep. Det er en grunn til å være *ekstra* forsiktig med tanke på ikke å frata henne kontrollen. OG - det er ikke noen grunn til å gjøre henne "umyndig".

Jeg beklager hvis dette virker "formanende", men det er mange aspekter her. Ikke tolk det som et "angrep" på deg (for det er det IKKE), men som tanker som kanskje kan hjelpe både deg og henne fremover.

Men husk - kamel-svelging er IKKE en aktivitet forbeholdt partnere av mennesker som har vært utsatt for overgrep.

Alt vel.

Med vennlig hilsen

[leenie]

Overgrep skal heller ikke brukes som unnskyldning for å skvise ut en far fra barnet.

Du har generelt sett rett i de tingene du skriver, men ikke i dette tilfellet her.

Det er spesialister inne i bildet her som bekrefter det.

Jeg skrev her i et sukk. Håper dere forstår det. Jeg har vært og er en stor støtte og viser stor forståelse, tålmodighet osv... for alt som har med overgrep å gjøre i forhold til moren. Men en plass kommer barnets rettigheter for faren til syne, og samme med farens rettigheter til å være far. Man kan ikke bare dulle og lalle med når en ser at ting går inn i en vond sirkel som moren i utgangspunktet har gitt uttrykk for at hun ikke vil havne i. Da må en stoppe opp og gi beskjed!

Jeg er ganske fortvila... Svelger mange kameler. Men jeg må også beskytte meg og mine rettigheter her.

Kan hende jeg ikke har samme synet på disse tingene om noen dager, men nå føler jeg det slik.

Jeg beundrer dere for de tøffe tingene dere må gå igjennom! Men som dere sikkert har merket, så berører det ikke bare dere... Vi som er pårørende må også gjøre vårt, og vi kan ikke alltid kun ta hensyn til deres situasjon. Ikke for enhver pris...

Håper dere forstår.

Kjære deg...

Har du virkelig prøvd å se ting fra hennes side? Det virker som om du tror hun bare gjør seg vanskelig...?

Du skriver at du har vært forståelsesfull, tålmodig osv. Tja... Jeg har folk i mine omgivelser som mener selv at de har vært overvettes forståelsesfulle, tolmodige og støttende overfor meg, men JEG har opplevd at de i stor gras har lagt press på meg, gitt meg skyldfølelse, prestasjonsangst osv...

Uansett hvor tett innpå hennes situasjon du lever, så er det jo kun HUN som vet hvordan HUN virkelig har det! Jeg føler stort ansvar overfor mine nærmeste, og jeg vil jo så gjerne at det skal gå bra!

Jeg vet jo hvor stor påkjenning det er for de pårørende, og derfor er det gjerne overfor dem at det er vanskeligst å innrømme hvor vondt det gjør!

Og de gangene det har skjedd at folk har trodd at jeg bruker overgrepet for å oppnå ting.... Eller bruker det som en unnskyldning, eller påskudd for å slippe å ta ansvar... Du aner ikke hvor sårende det er!

Jeg har ikke vanskelig for å se selv at en del av mine irrasjonelle reaksjoner rett og slett kan gjøre at jeg blir oppfattet som vanskelig og kravstor, men da trøster det meg å tenke på at mine nærmeste i det minste vet hvem jeg er og hva jeg står for... Hjelpe meg, jeg håper ikke samboeren din kjenner til nicket ditt her på dol...

Klem fra

[Gjest Samboer]

Overgrep skal heller ikke brukes som unnskyldning for å skvise ut en far fra barnet.

Du har generelt sett rett i de tingene du skriver, men ikke i dette tilfellet her.

Det er spesialister inne i bildet her som bekrefter det.

Jeg skrev her i et sukk. Håper dere forstår det. Jeg har vært og er en stor støtte og viser stor forståelse, tålmodighet osv... for alt som har med overgrep å gjøre i forhold til moren. Men en plass kommer barnets rettigheter for faren til syne, og samme med farens rettigheter til å være far. Man kan ikke bare dulle og lalle med når en ser at ting går inn i en vond sirkel som moren i utgangspunktet har gitt uttrykk for at hun ikke vil havne i. Da må en stoppe opp og gi beskjed!

Jeg er ganske fortvila... Svelger mange kameler. Men jeg må også beskytte meg og mine rettigheter her.

Kan hende jeg ikke har samme synet på disse tingene om noen dager, men nå føler jeg det slik.

Jeg beundrer dere for de tøffe tingene dere må gå igjennom! Men som dere sikkert har merket, så berører det ikke bare dere... Vi som er pårørende må også gjøre vårt, og vi kan ikke alltid kun ta hensyn til deres situasjon. Ikke for enhver pris...

Håper dere forstår.

Heisann!

Takker for respons...

Hadde en særdeles dårlig dag i går.

Men det er faktisk slik at noen skjuler seg bak overgrepene... Det kan være lettere enn å møte alle problemene. Jeg ser hennes sider, og forstår henne veldig godt. Men av og til må jeg også se mine sider. Dere skjønner det?

Jeg tror dette ordner seg jeg.

For ordens skyld: hun står midt mellom barken og veden. Mellom meg og mora si som misliker meg veldig sterkt. Hun blir styrt av sin dominerende mor. Ikke bare i følge meg, men også venner og slekt av henne. Og blod er sterkere enn vann.

Men jeg kan ikke unngå å elske henne.

Vil gi henne all den tid hun trenger, så sant jeg klarer "kampen".

[Sør]

Heisann!

Takker for respons...

Hadde en særdeles dårlig dag i går.

Men det er faktisk slik at noen skjuler seg bak overgrepene... Det kan være lettere enn å møte alle problemene. Jeg ser hennes sider, og forstår henne veldig godt. Men av og til må jeg også se mine sider. Dere skjønner det?

Jeg tror dette ordner seg jeg.

For ordens skyld: hun står midt mellom barken og veden. Mellom meg og mora si som misliker meg veldig sterkt. Hun blir styrt av sin dominerende mor. Ikke bare i følge meg, men også venner og slekt av henne. Og blod er sterkere enn vann.

Men jeg kan ikke unngå å elske henne.

Vil gi henne all den tid hun trenger, så sant jeg klarer "kampen".

Hei Samboer,

Glad for at du ikke tok det jeg skrev ille opp!

Du skriver: "Men det er faktisk slik at noen skjuler seg bak overgrepene..."

Det er muligvis sant, men det er vel ganske irrelevant? Hvis hun (for eksempel) ikke vil se deg (men skylder på "overgrepene") så er det en like god "årsak" som alle andre - enten "hun er lei", "du har feil hårfarge", "hun har funnet seg en annen mann", "hun har funnet seg en annen kvinne" eller absolutt hva som helst av andre årsaker.

Det jeg vil frem til er at ingen behøver forklare eller stå til rette for et samlivsbrudd. Man behøver ikke forsvare seg eller forklare for noen hvorfor man ikke vil bo sammen med partneren lengre. Alle står fritt til å avslutte et forhold - for en hvilken-som-helst (eller ingen!) årsak.

Sånn er bare verden, enten man har vært utsatt eller ei.

====

Du skriver: "Men jeg kan ikke unngå å elske henne. Vil gi henne all den tid hun trenger, så sant jeg klarer "kampen"."

Men du må, som alle andre, overveie at det virkelig er slutt, og som millioner av andre som har elsket noen som ikke lengre elsker dem, akseptere at verden forandrer seg. Det er jo ikke hennes "feil" at du velger å elske henne - hun plikter jo ikke å komme tilbake til deg av den grunn.

Sånn er livet - igjen enten man elsker noen som har vært utsatt eller ei.

Alt vel.

Med vennlig hilsen

[guppi]

Hei håper du ennå er innom å ser!!

jeg ble utsatt for overgrep da jeg var rundt 12 års alder. jeg har slitt noe j.... med det i ettertid og er vel ikke helt over det ennå. men det jeg vil fram til : jeg har brukt det! mot familie mot kjærester, for å slippe unna gymtimer (jeg var lat) for at folk skulle synes synd på meg... osv

det har ikke vært lett det har det ikke vært men jeg har gjort det mye større enn det d var. og det kunne tatt livet av meg ! jeg levde i fortida - i overgrepet fordi jeg ville ikke ut av det. hvordan skulle jeg få kontakt med folk da? jeg trodde det var eneste måten. jeg fikk en skikkelig "på trynet" av familien. noe som førte til at jeg etterhvert skjønte hva jeg hadde påført folk rundt meg, og meg selv. d har vært så unødvendig. Nå er jeg en ung oppegående pike. jeg har lært meg at folk liker meg bedre om jeg møter dem med et smil. jeg sliter fortsatt periodevis med overgrepet, men nå når jeg ikke trekker det fram hele tiden orker folk å høre på meg når jeg trenger det. jeg har også en samboer som er knupp! jeg har lært at jeg må gi for å få, men at det også fins grenser for hvilke krav andre kan stille til meg og jeg til dem.

vet ikke om dette hjelper deg noe særlig, men jeg skjønner hvordan du har det, samtidig som jeg skjønner dama di. d fins ikke noe fasit svar for hvordan en kommer seg ut av slike ting, men en ting er sikkert! en er nødt til å forstå det selv, det hjelper ikke hva andre sier............

KLEMZ