Hvordan skal jeg orke mer ?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Er så sliten. Det er som en maraton der det ikke finnes noe mål....

Jeg mobiliserer alle krefter for å bare være.For mine barn og min mann.

Snart skal hele min familie få vite hvilket svin han er / var.

Jeg kommer vel til å miste dem alle.De kommer aldri til å tro meg.....

Hvor skal jeg dra når dette kommer fram ?

Det føles som om jeg skal rives i stykker invendig.

Skal ha eksamen snart,hvordan skal jeg klare å få samlet tankene ?

Skal ut for å søke jobb,, men er ikke beredt, jeg orker jo nesten ikke stå opp om morgenen....

Alle krav....

Jeg vil helst bare gi opp.

[Gjest firebird]

Kjære *ikke undertegnet*

...vet ikke helt hva jeg skal si ...

vær så snill å ikke gi opp!!! Jeg vet at det sikkert føles helt grønnjævlig, men forsøk så godt du kan å henge fast i livet fremdeles.

har du en behandler eller noen andre hjelpere som kan være ekstra mye til stede for deg i denne tiden?

husk at det ikke er du som har noe å skamme deg over !!!

Sender deg alle varme og positive tanker.

stor klemmeklem ( om jeg får lov) fra

[Gjest (ikke undertegnet)]

Kjære *ikke undertegnet*

...vet ikke helt hva jeg skal si ...

vær så snill å ikke gi opp!!! Jeg vet at det sikkert føles helt grønnjævlig, men forsøk så godt du kan å henge fast i livet fremdeles.

har du en behandler eller noen andre hjelpere som kan være ekstra mye til stede for deg i denne tiden?

husk at det ikke er du som har noe å skamme deg over !!!

Sender deg alle varme og positive tanker.

stor klemmeklem ( om jeg får lov) fra

Jeg har ikke noen behandler, har aldri orket ta dette opp med noen fagfolk.

Jeg orker ikke tanken på å utlevere meg for min fastlege.......

Orker ikke fortelle, bruke masse ord,gråte,la henne se meg svak....

Vil bare bort.bort,bort , bort....

Sitter bare her å gråter, er så kjørt, det er så mange krav jeg må ppfylle i dag. Det sitter folk å venter på meg på skolen, jeg skal kjøre unger på trening, foreldrene mine venter meg påbesøk, venner ringer, jeg har sluttet å ta telefonen...Livet går videre mens jeg plutselig har stoppet opp. Sønnen min ser at jeg har det vondt og spør hvorfor? Jeg trodde jeg kunne skjule det for barna.....

Prøver å smile,men det er noe i veien..

Hvordan skal jeg orke dette i lengden?

Skammer meg.Stjal en Valium fra noen i går, har aldri tatt en pillle i hele mitt liv.

Det var deilig.Jeg fikk fri. Ville gråte men lo istedet......

Takk for at dere finnes.....

[tusla]

Tør ikke å si at jeg forstår hvordan du har det, men jeg kjente meg igjen i det du skrev.

Har selv blitt misbrukt av en i familien i en årrekke, og har brukt snart 20 år på å bygge meg opp en verden som er til å leve med.

Jeg er utslitt.

Jeg levde et liv der jeg brukte alle kreftene på å skjule skammen og "utslette" meg selv, ved at jeg gav alt for alle andre, og smilte (selv om jeg var kjempefortvilt inni meg).

Jeg er i dag utbrent, og har de siste månedene måttet gripe fatt i livet mitt på en ny måte.

Jeg har mann og barn,og fast jobb, og hvis jeg i det hele tatt skulle ha noen fremtid, måtte jeg gjøre noe.

Det var kjempetøft å fortelle om overgrepene til legen min, men jeg er positivt overrasket over hvor "på alvor" de tok det.

Jeg er nå langtidssykemeldt, og får hjelp med bearbeidingen, og det var faktisk en lettelse å få sagt fra.

Slipper å "late som" lenger.

Men ingen skal komme her å si at det er lett.

Det var en lang prosess for meg.

Fikk mye hjelp av å være passiv leser her i dette forumet, og ved å lese om overgrep på Internett.

Opplevde at mange av oss sliter/har slitt med de samme problemene.

Håper at du får en ok dag. Ikke gi opp!

Du er hvertfall ikke alene. Vi er mange her som vil støtte deg.

Lykke til!

Varme tanker til deg fra