Nå er "de" tilbake igjen

[Human error]

Tenk at de har vært borte! Og jeg merket det ikke. Ikke før de nå er kommet tilbake igjen - sakte men sikkert. Tankene som var en del av meg for en stund siden. De som var der hver dag i lange, lange tider. Og nå er de her igjen. Som en ulv lister seg inn på byttet sitt har de fulgt skyggene og listet seg inn på meg, tankene som tar fra meg nattesøvnen. Som får meg til å tro at det bare finnes én løsning. Men jeg vil ikke ha dem. Jeg er redd dem. Jeg er redd for hva de gjør med meg.

Men samtidig så virker det så forlokkende. De kan gi meg fred. Det er det eneste jeg vil; ha fred. Slippe å føle redselen og angsten. Slippe å kjenne depresjonen som en kald klo rundt hjertet mitt. Slippe å kjenne og se motløsheten og apatien. Slippe å se mørket. Slippe å føle håpløsheten.

Men jeg vil ikke ha dem. Jeg vil sitte ved bålet og føle lyset og varmen fra flammene "ta" meg. Jeg vil kjenne glede. Nærhet. Omsorg. La meg varme av hengivenhet. Kjenne at jeg ER noe. Noe virkelig og LEVENDE. Ikke bare en mørk og dyster masse uten sjel og uten ansikt.

Veien ut er inni meg. Et eller annet sted i mørket i meg finnes den. Stien som fører meg ut i lyset. Skulle bare ønske jeg fant den snart. Men den er gjemt under motløshet og tanker. "Sånne" tanker. En igjengrodd sti.

__

[Gjest Z@pvir]

Du har ihvertfall god evne til å ordlegge deg!

Du må være en forfatterspire.

Kjenner meg igjen i det du formidler, dessverre. Er noe dritt når det tykner til.

[Human error]

Du har ihvertfall god evne til å ordlegge deg!

Du må være en forfatterspire.

Kjenner meg igjen i det du formidler, dessverre. Er noe dritt når det tykner til.

Det er noe dritt ja. Og det har en stygg tendens til å akkumulere seg..

Takk for kommentaren iallefall.. det varmer litt tross alt.