EMDR-NHD og andre

[Adriana]

Noen her som har prøvd EMDR? Det er en metode for å få bort traumer på ved å se fram og tilbake mens terapauten beveger hånden fram og tilbake. Det er liksom for å simulere øyebevegelsene man får når man drømmer.

Har du erfaring med det NHD? Mulig det er ganske nytt, men...

Jeg har prøvd det noen ganger og jeg tror faktisk det fungerer! Hvis det er nylige traumer eller litt småting kan man vissnok bli kvitt det etter èn gang! Synes bare det høres så fantastisk ut at jeg må dele det med dere andre

[Gjest Z@pvir]

Spennende!

Søkte på nettet (MSN Web Search). Lå mye der for dens om er interessert. Leste litt løselig bare. Kjente igjen navn på seriøse "psykiatri-folk", så det er tydeligvis mange som har undersøkt dette allerede.

Sjekket ikke alt som lå der, men det jeg sjekket var bare på engelsk. Noen som kjenner til hvor i Norge en får slik hjelp. Kunne tenkt meg å prøve. Nysjerrig som alltid! Hjelper ikke det som finnes, får en prøve det nye som dukker opp. Kanskje en dumper borti noe som funker; i morgen eller om 10 år!

[Gjest Liza i London]

Spennende!

Søkte på nettet (MSN Web Search). Lå mye der for dens om er interessert. Leste litt løselig bare. Kjente igjen navn på seriøse "psykiatri-folk", så det er tydeligvis mange som har undersøkt dette allerede.

Sjekket ikke alt som lå der, men det jeg sjekket var bare på engelsk. Noen som kjenner til hvor i Norge en får slik hjelp. Kunne tenkt meg å prøve. Nysjerrig som alltid! Hjelper ikke det som finnes, får en prøve det nye som dukker opp. Kanskje en dumper borti noe som funker; i morgen eller om 10 år!

Jeg kjenner ikke til denne behandlingsformen og aner ikke om den virker eller ikke.

Men jeg har lyst å knytte noen helt private tanker til dette med behandling.

Jeg tror at utrolig mye kan hjelpe - rett og slett fordi ved å gjøre noe aktivt, søke hjelp, gå i gang med behandling....så tar man selv kontrollen over akutte traumer.

Det å fortest mulig ta steget ut av "offer-rollen" er faktisk den aller beste medisin.

Kanskje det er noe av hemmeligheten bak at så mye "alternativt" har så gode resultater (NB jeg sier ikke at denne behandlingen er alternativ")...man må lete seg frem til det selv, gjerne kjempe for å få slik behandling etc - med andre ord, man kjemper mot å la seg overvelde av sorg/ulykke/skade.

Og når jeg først er i gang:

her slenger jeg ut en brannfakkel! :

Er bruken av diagnoser, slik den har utartet, med på å skape større (p)sykelighet enn nødvendig?

"Jeg er borderline"

Man hører aldri: "jeg _er_ diabetes"

Mao: Hva gjør en diagnose med selvoppfatningen...og mestringsevnen?

[goliane]

Jeg kjenner ikke til denne behandlingsformen og aner ikke om den virker eller ikke.

Men jeg har lyst å knytte noen helt private tanker til dette med behandling.

Jeg tror at utrolig mye kan hjelpe - rett og slett fordi ved å gjøre noe aktivt, søke hjelp, gå i gang med behandling....så tar man selv kontrollen over akutte traumer.

Det å fortest mulig ta steget ut av "offer-rollen" er faktisk den aller beste medisin.

Kanskje det er noe av hemmeligheten bak at så mye "alternativt" har så gode resultater (NB jeg sier ikke at denne behandlingen er alternativ")...man må lete seg frem til det selv, gjerne kjempe for å få slik behandling etc - med andre ord, man kjemper mot å la seg overvelde av sorg/ulykke/skade.

Og når jeg først er i gang:

her slenger jeg ut en brannfakkel! :

Er bruken av diagnoser, slik den har utartet, med på å skape større (p)sykelighet enn nødvendig?

"Jeg er borderline"

Man hører aldri: "jeg _er_ diabetes"

Mao: Hva gjør en diagnose med selvoppfatningen...og mestringsevnen?

Kjempeviktig spørsmål, Liza.

Det er greit å ha en diagnose, men skummelt når en blir diagnosen.

En må prøve å bevare seg selv, ta styringen i den grad det går an. Ingen velger å bli syk. Men er en først blitt det, kommer en seg ikke unna sykdommen. Da må en lære seg å mestre sin nye livssituasjon. Skal en ha en god livskvalitet, har en ikke noe valg.

Da nytter det ikke å "være borderline". En er seg sjøl med borderlinediagnose.

Jeg har psoriasis. Men jeg nekter å kalle meg psoriatiker. Jeg er MEG (datra til--, kjerringa til--, mora til--- , lærer, leder for---), som har psoriasis.

Jeg bestemmer hvor mye tid jeg skal bruke på behandlig. Sluntrer jeg unna smøring, ser jeg ille ut, men da er det mitt valg.

Jeg vet at andre sykdommer er verre å takle, mer alvorlige og mer dominerende. Likevel må vi prøve å holde fast på egen identitet og bevare selvfølelsen så langt det er mulig.

Syns mange på dette forumet er flinke til å mestre sin sykdom og sin livssituasjon. Er imponert over den omsorg dere klarer å vise andre, selv om dere sjøl har det tøft.

Mange har en fin, lun sans for humor. Den er det også viktig å bevare!

[Adriana]

Spennende!

Søkte på nettet (MSN Web Search). Lå mye der for dens om er interessert. Leste litt løselig bare. Kjente igjen navn på seriøse "psykiatri-folk", så det er tydeligvis mange som har undersøkt dette allerede.

Sjekket ikke alt som lå der, men det jeg sjekket var bare på engelsk. Noen som kjenner til hvor i Norge en får slik hjelp. Kunne tenkt meg å prøve. Nysjerrig som alltid! Hjelper ikke det som finnes, får en prøve det nye som dukker opp. Kanskje en dumper borti noe som funker; i morgen eller om 10 år!

Hei!

Ja, det er spennende og ganske utrolig at det går ann!

Det er jo sånn at(tror mange i hvert fall) man blir kvitt eller behandler traumene sine når man sover og da går jo øynene fram og tilbake. Det har vissnok noe å gjøre med at fokuset skifter mellom venstre og høyre hjernehalvdel(det er ikke bare psykisk, Liza! ).

Jeg får denne behandlingen hos en vanlig psykolog på en poliklinikk. Hun tok det kurset for noen mnd siden så det er ikke sikkert at det er så mange som kan det ennå. Men det har visst blitt veldig "populært"!

Jeg er enig i at mye kan skyldes at man setter i gang med terapi og begynner å tenke på problemet, Liza. Det meste har en viss Placebo-effekt og det har sikkert dette også. Men jeg har gått i terapi i mange år og har aldri vært så bra som etter at jeg fikk EMDR-behandling et par-tre ganger! Jeg hadde heller ingen stor tro på det, så jeg trodde ikke på det før jeg merket at jeg var merkbart mindre deprimert. Nå tenker jeg nesten ikke på det som skjedde da jeg var liten engang! Det er som om det blir mindre viktig liksom...

Anbefaler de som har mulighet til å prøve! Det kan i hvert fall ikke skade