Føler meg misforstått

[Gjest Tiners]

Hei, alle sammen.

Fant dette stedet for en stund siden, men har ikke turt å skrive før nå. Det er deilig å se at det er flere som er i samme situasjon som meg. Jeg er ikke alene, selv om det ofte føles sånn.

Jeg ble voldtatt for i slutten av 1999, så det begynner å bli en stund siden. Problemet er bare at den episoden trigget ting som skjedde i oppveksten min. Jeg føler som om det står stempla i panna mi "misbruk meg"! Hva er oddsen for at et menneske skal oppleve så mye dritt- jeg er ikke fylt tredve år en gang.

Aner ikke om jeg noen gang kommer meg på beina igjen. Alt virker så håpløst. Jeg hadde jo nesten klart å glemme den tragiske barndommen min, så måtte dette skje så alt kommer til overflaten igjen.

Jeg åpnet meg for en venninne, men hun skygget banen da ting ble heavy. Kan nesten ikke bebreide henne, jeg fikk noen utilgivelige anfall som gikk utover henne.

Så valgte jeg å åpne meg for en kompis, men han gikk helt fra konseptene. Han sa at enten gikk jeg til politi eller så var vårt vennskap history.

På grunn av at jeg ikke klarer å takle livet mitt har jeg nå mistet to gode venner. Tragediene vil ingen ende ta.

Kunne ønske at jeg våknet i morgen og ALT var vekk, og livet ga meg en ny sjangse- en ny start.

Dette ble langt- håper noen av dere har noen råd til meg!

[Rotta Nytt Liv]

Kjære Tiners !

Jeg har vært bortig noe av det samme som du. Har mistet alle mine gamle venner. De taklet ikke meg slik jeg var blitt.

Jeg har flere ganger vært på nippet til å gi opp. Bare dø fra alt og alle. Senest i kveld.

De på legevakta var veldig flinke.....ordnet slik at jeg fikk telefonisk kontakt med en gammel venninne.....det var utrolig godt. Nå ser jeg verden i et annet og lysere perspektiv.

Håper det går bedre for deg. Du kan godt sende meg mail. jeg er registrert på psykologi småprat under "hvem er vi" der heter jeg bare rotta. Bare skriv så svarer jeg gjerne.

*klæm* fra

[Hawkwind]

Nå er ikke jeg et menneske som er utsatt for overgrep selv; men har erfart mine ting i livet jeg og.

Jeg må innrømme at oppførselen til disse forhenværende vennene dine provoserer meg - der de burde ha støttet, eller gitt beskjed om at det var ting de ikke taklet, sviktet de begge.

Synes det er forferdelig trist at når man endelig tør å snakke med noen om vonde ting, så er det noen som av en eller annen grunn føler for å svikte fremfor å hjelpe og støtte.

Om du ikke allerede har et tilbud; vil jeg oppfordre deg til å få en faglig oppfølging i en periode; om ikke annet så for å sette deg i gang med en prosess med å sortere følelser og tanker.

Og så håper jeg du har noen ekte venner rundt deg, som faktisk ønsker å stille opp på den måten ekte venner skal gjøre.

*forsiktig klem*

[Gjest Tiners]

Kjære Tiners !

Jeg har vært bortig noe av det samme som du. Har mistet alle mine gamle venner. De taklet ikke meg slik jeg var blitt.

Jeg har flere ganger vært på nippet til å gi opp. Bare dø fra alt og alle. Senest i kveld.

De på legevakta var veldig flinke.....ordnet slik at jeg fikk telefonisk kontakt med en gammel venninne.....det var utrolig godt. Nå ser jeg verden i et annet og lysere perspektiv.

Håper det går bedre for deg. Du kan godt sende meg mail. jeg er registrert på psykologi småprat under "hvem er vi" der heter jeg bare rotta. Bare skriv så svarer jeg gjerne.

*klæm* fra

Tusen takk begge to for at dere tok dere tid til å svare på innlegget mitt. Det betyr masse for meg.

Jeg vet faktisk ikke om jeg har noen virkelige venner rundt meg. Etter å ha mislykket to ganger har jeg ikke turt å åpne meg for flere venner. Orker ikke å miste flere venner. Føler meg veldig ensom allerede.

Ønsker dere to og alle andre lykke til der ute. Håper vi alle klarer å vinne tilbake livene våre en vakker dag. Det fortjener vi.

Klem fra Tiners