Poetica

[Gjest Liza i London]

Kjære du,

jeg har ikke fått med meg så mye, bortsett fra ditt første innlegg.

jeg tenker så mye på deg...det er vel egentlig det jeg vil si......for det er ikke så mye som kan trøste, er det vel?

Jeg forstår godt behovet ditt for denne sikkerhetsventilen og fatter ikke hvorfor denne slettingen. da jeg hadde det som verst, da orket jeg ikke å skrive mail, det var noe helt annet å bare kunne "øse ut" på DOL..uten den personlige forpliktelsen som ligger i private mail.

Som sagt, jeg tenker på deg....og på ham som er skadet.

Fattigslig hilsen fra

[Poetica]

Takk skal du ha... Du har rett i at det ikke hjelper så mye på å endre det som skjer med ham som ligger på sykehuset. Men det er godt for meg, likevel, på ett eller annet vis. Takk...

Det var jeg selv som ba de slette det, etter at det utviklet seg til en "krangletråd" om hva det passet seg og ikke passet seg å skrive. Det orker jeg ikke nå.

De fleste skjønner nok hva det egentlig handler om, og at det å skrive kan være mentalhygiene. Men det er de som aldri har evne til å forstå, som er de som skader mest. Slik vil det alltid være.

I likhet med deg sitter også jeg langt fra familien min, og når telefoner og meldinger med oppdateringer tikker inn, er min oppgave å være sterk og prøve å gi håp for dem... Da var det godt å få tømt det litt ut her, for ingen klarer å late som om de er sterke hele tiden. Jeg føler akkurat nå som om jeg aldri kommer til å tilgi de beskyldninger jeg fikk her i går. Og det føles som en ekstra belastning. Jeg drømte til og med om det de få timene jeg sov i natt; drømte at jeg fikk kjeft fordi jeg sørger... Fordi jeg sa jeg sørger...

..Og etterhvert som timene går, og håpet svinner mer og mer, ja så vokser sorgen, og følelsen av å være fanget i en grusom virkelighet.

Takk igjen, Liza. Håper du har klart å samle litt av livet ditt i en begripelig masse igjen...

*klem*