Han var vel ærlig, i hvert fall...

[Gjest glimmer]

Snakket med eks-kjæresten i helga. Han er så snill, har alltid vært så forståelsesfull. Men han hadde drukket nå og vi begynte å diskutere forholdet som tok slutt. Han sa at jeg ikke tar hensyn til andres følelser, at jeg skjuler meg bak mine egne problemer og bruker de som skjold mot å ta ansvar for handlingene mine.

At jeg mener jeg har rett til å være vanskelig, forvirre han og såre han som jeg vil, fordi jeg har det vondt. Han mener jeg har latt som om jeg var glad i han i seks måneder, at om jeg virkelig elsket han, så hadde jeg ikke avsluttet forholdet, men jobbet med problemene i stedet.

Og at nå som forholdet er over, så vil jeg ikke la han komme over meg. Jeg vil holde han på god avstand, samtidig som jeg forsikrer meg om at jeg fremdeles er den viktigste personen i livet hans. Det gjorde vondt å høre...

Og grunnen til at det gjør så vondt, er at han har rett. Jeg bruker overgrepene som en unnskyldning, samtidig som jeg ikke er villig til å skaffe hjelp ("for egentlig er jeg jo ikke psyk"... Min store livsløgn). Jeg trekker fram alt det vonde når det passer å bruke det som forklaring på oppførselen min, men benekter det så snart noen ønsker å hjelpe meg videre.

Og jeg vil ha han tilbake. Det er derfor jeg forsikrer meg om at han ikke glemmer meg. Om han finner noen andre, så... Så vet jeg ikke hva jeg gjør. Jeg elsker han. Jeg bare orker ikke tanken på å slippe han inn i livet mitt akkurat nå... Men han venter jo ikke for evig.

En venninne av meg sa (angående han) at jeg må bestemme meg og jeg må bestemme meg nå. Og den avgjørelsen kan jeg ikke gå tilbake på. Jeg vet hun har rett, han er nok såret som det er... Men...

Forresten, vet jeg ikke er flink til å svare andre her på forumet, vet aldri hva jeg skal si. Men jeg poster nå innlegg her allikevel, bare få skrive "ut" litt om det som plager meg... Og det føles så trygt her, hos dere...

[hantilhøyre]

Jeg ville si hovedstikkordet her er kommunikasjon.. Dårlig kommunikasjon er det som ødelegger de fleste forhold i verden..

Virker på deg at du angrer litt, at du har tenkt godt over det i ettertid..

Mitt tips er at du snakker ordentlig ut med han.

Dere kunne for eksempel blitt enige om å være veldig forsiktige i starten.

Mens du søker hjelp av profesjonelle..

Er ikke noe bra å gå å bære på problemene dine. Dem løser seg nok neppe alene. Ikke vær redd for å søke hjelp!

Fortell ham det du nettop skrev her..

[Gjest En som også står i veien]

Det er synd at dere ikke har fått snakket om dette før. Jeg synes du skal fortelle alt som det er. Som du skriver om her. Kanskje... hvis han virkelig elsker deg, så kan de bli dere. Men det vil bli en tung og vanskelig prosess. Og kanskje langvarig.

Din eks-kjæreste står "i veien" for deg akkurat nå. I veien for deg og din vei mot å få tatt tak i ting. Til å bli "frisk".

Men hvis han virkelig er glad i deg, sånn som vi alle fortjener, så vil han være der for deg når du trenger han. Det vil være vondt for begge, men hvis dere klarer å komme dere videre ut av dette sammen, så vil dere ha et fundament, en styrke, som er enestående. Bare ikke la han bli en "behandler".

Lykke til videre.

[guppi]

Jeg ville si hovedstikkordet her er kommunikasjon.. Dårlig kommunikasjon er det som ødelegger de fleste forhold i verden..

Virker på deg at du angrer litt, at du har tenkt godt over det i ettertid..

Mitt tips er at du snakker ordentlig ut med han.

Dere kunne for eksempel blitt enige om å være veldig forsiktige i starten.

Mens du søker hjelp av profesjonelle..

Er ikke noe bra å gå å bære på problemene dine. Dem løser seg nok neppe alene. Ikke vær redd for å søke hjelp!

Fortell ham det du nettop skrev her..

du har kommet langt !

ved å innse at du "bruker" problemene til å løse /unnskylde seg for det man gjør. Har vært der selv. jeg fikk valget av familien - fortsett med det og kjør deg enda lenger i søla, men vi er utslitte og oppgitt av å se på det ergo kan ikke hjelpe stort mer - eller jobb med det og kom deg opp igjen, vi liker deg bedre smilende! det tok meg noen år, men de var der. Det er en ond sirkel som må snus. jeg byttet jobb og unnlot å fortelle om fortida mi, det gikk etterhvert opp for meg at jeg fikk bedre kontakt med folk gjennom å smile enn ved å fortelle om problemene mine slik at folk skulle synes synd på meg. det ga meg en bedre selvfølelse. jeg sliter fortsatt med problemene men nå vet jeg at om jeg trenger det. hører familien/vennene på meg fordi de liker meg og ikke fordi de synes synd på meg.

vet ikke om dette kan hjelpe deg , det er vanskelig å bryte har man først begynt med problemfokusering. men det blir så mye bedre når man kan godta fortiden som den er og gå videre i nåtid.

men du må ville det!

klemz fra ei som fortsatt jobber med det, men som har det mye bedre! Håper du også kommer dit!!!!!!!!

[Gjest glimmer]

du har kommet langt !

ved å innse at du "bruker" problemene til å løse /unnskylde seg for det man gjør. Har vært der selv. jeg fikk valget av familien - fortsett med det og kjør deg enda lenger i søla, men vi er utslitte og oppgitt av å se på det ergo kan ikke hjelpe stort mer - eller jobb med det og kom deg opp igjen, vi liker deg bedre smilende! det tok meg noen år, men de var der. Det er en ond sirkel som må snus. jeg byttet jobb og unnlot å fortelle om fortida mi, det gikk etterhvert opp for meg at jeg fikk bedre kontakt med folk gjennom å smile enn ved å fortelle om problemene mine slik at folk skulle synes synd på meg. det ga meg en bedre selvfølelse. jeg sliter fortsatt med problemene men nå vet jeg at om jeg trenger det. hører familien/vennene på meg fordi de liker meg og ikke fordi de synes synd på meg.

vet ikke om dette kan hjelpe deg , det er vanskelig å bryte har man først begynt med problemfokusering. men det blir så mye bedre når man kan godta fortiden som den er og gå videre i nåtid.

men du må ville det!

klemz fra ei som fortsatt jobber med det, men som har det mye bedre! Håper du også kommer dit!!!!!!!!

Takk for gode svar guppi, hantilhøyre og En som også står i veien