starte et sted

[pimmen]

jeg har såvidt begynt å se sammenhengen mellom overgrep i barndommen, og hvordan jeg har det nå. jeg har -omsider- fått til en god hverdag, med gode venner og en god og støttende kjæreste, og så raser verden sammen! nå når jeg har det bra! begynner å grine mange ganger om dagen, er mistenksom, og får av og til fullstendig veggen i hodet hvis jeg koser med kjæresten. jeg hadde bestemt meg for å ikke la dette ødelegge livet mitt, men det er visst ikke så enkelt nei.

jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre? vente? samtidig blir jeg forbanna, fordi det er så urettferdig at jeg skal slite for det andre gjorde mot meg, og jeg blir forbanna når jeg etterhvert ser konsekvensene, forbanna på dem som ikke tok affære den gangen, på dem som skulle ha passet på meg den gangen. vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Soleie]

Hei pimmen.

Skulle ønske jeg kunne gi deg hjelp og "oppskrift" på det du strever med...men du må nok dessverre gå hele den vanskelige veien selv.

Du har ihvertfall startet et sted - her - og dersom du vil og tør, så vil du finne mye varme, omtanke og forståelse hos oss som har vært så uheldige å bli brukere av dette forumet...

Skriv ned dine tanker og følelser - gråt her, hvis du klarer.

La folk bli kjent med deg og din situasjon - det føles bedre bare å få "skrive ut" en masse negative ting.

-You will never walk alone-

Vennlig hilsen fra

[Gjest StepQueen]

Hei pimmen.

Jeg skjønner veldig godt hvordan du føler det. Det finnes oppturer og det finnes nedturer, men når man har funnet et stabilt nivå hvor man føler man står støtt, så kommer det ekstra overraskende når man plutselig knekker litt sammen igjen.

Det jeg lurer på er om du går til samtaler med psykolog eller noen andre? Jeg har selv erfaringer med at om det går for lenge mellom gangene jeg snakker med psyk, så kommer det ofte en knekk. Det kan dreie seg om en uke eller to måneder, det kommer egentlig helt an på hva og hvor mye som svirrer rundt i hodet mitt. Det er ikke alltid det kureres fordet, men jeg vet han har forhindret mange knekk for meg..

Det med at du blir forbanna skjønner jeg veldig godt. Jeg er faktisk i en sånn periode sjøl nå... det veksler, fra sorg til raseri og bitterhet. Det er spesielt når jeg tenker på konsekvensene, som du sier, at jeg blir fyllt av raseri. Hvis han hadde visst hva han hadde ødelagt! Og når jeg tenker på hva jeg kunne vært, hva han hindret meg i å bli, da blir jeg fyllt med en ubeskrivelig sorg.

Jeg tror egentlig dette er sunne prosesser. Spesielt det at vi blir forbanna, det føles ikke spesielt bra men det skal visst være en utvikling i rette retningen.

Husk at du ikke har falt ned i gamle svarte hull. De er kanskje svarte, men de er nye, og sannsynligvis lettere å komme opp av, selv om det ikke føles slik. Jeg håper du vil ta kontakt med noen slik at du kan få prate, ikke bare om de gamle hendelsene men også om det du sliter med i dag. Om du allerede går til slike samtaler råder jeg deg til å ta det opp. Jeg får uvurderlig hjelp fra samtalene jeg har med min psyk.

Ønsker deg alt godt videre!

LilleMy

[pimmen]

Hei pimmen.

Jeg skjønner veldig godt hvordan du føler det. Det finnes oppturer og det finnes nedturer, men når man har funnet et stabilt nivå hvor man føler man står støtt, så kommer det ekstra overraskende når man plutselig knekker litt sammen igjen.

Det jeg lurer på er om du går til samtaler med psykolog eller noen andre? Jeg har selv erfaringer med at om det går for lenge mellom gangene jeg snakker med psyk, så kommer det ofte en knekk. Det kan dreie seg om en uke eller to måneder, det kommer egentlig helt an på hva og hvor mye som svirrer rundt i hodet mitt. Det er ikke alltid det kureres fordet, men jeg vet han har forhindret mange knekk for meg..

Det med at du blir forbanna skjønner jeg veldig godt. Jeg er faktisk i en sånn periode sjøl nå... det veksler, fra sorg til raseri og bitterhet. Det er spesielt når jeg tenker på konsekvensene, som du sier, at jeg blir fyllt av raseri. Hvis han hadde visst hva han hadde ødelagt! Og når jeg tenker på hva jeg kunne vært, hva han hindret meg i å bli, da blir jeg fyllt med en ubeskrivelig sorg.

Jeg tror egentlig dette er sunne prosesser. Spesielt det at vi blir forbanna, det føles ikke spesielt bra men det skal visst være en utvikling i rette retningen.

Husk at du ikke har falt ned i gamle svarte hull. De er kanskje svarte, men de er nye, og sannsynligvis lettere å komme opp av, selv om det ikke føles slik. Jeg håper du vil ta kontakt med noen slik at du kan få prate, ikke bare om de gamle hendelsene men også om det du sliter med i dag. Om du allerede går til slike samtaler råder jeg deg til å ta det opp. Jeg får uvurderlig hjelp fra samtalene jeg har med min psyk.

Ønsker deg alt godt videre!

LilleMy

takk for svar stepqueen og soleie, jeg har ikke gått til noen psykolog eller andre, men har egentlig bare nylig innsett at jeg ikke har "sluppet unna", trodde at jeg hadde klart meg så bra (flinkflink jente, noen som kjenner seg igjen?). jeg er snart 30, og synes jeg stadig skjønner mer av hva det har gjort med meg. synes det er vanskelig å godta at det er mye som ikke funker med meg, jeg har faket mye. prøver å leve livet mitt på ordentlig, hvis dere skjønner hva jeg mener, og merker at jeg har mistet mer enn jeg var klar over.

bare kjæresten min kjenner hele historien, og er en enorm støtte for meg. i går raste taket i hodet på meg igjen, og jeg skrev om det hit, og sendte en mail til smi i oslo, vet ikke hva det vil føre med seg, men det føles som noe er i ferd med å skje med meg.

takk for fine svar. vit at mange leser det dere skriver og at det er uvurderlig hjelp i det.