Hvor går veien?

[Gjest Sleipner]

Hei, jeg har ikke skrevet her før, men føler at dette kanskje er riktig plass å lette hjertet mitt og spørre om råd?

Kjæresten min har blitt voldtatt og mishandlet på andre måter av ett nært familiemedlem jevnlig siden hun var 10 år gammel. Det eksisterer visstnok videoopptak av mishandlingen som er i hans eie. Hun er i dag midt i 20-årene og mishandlingen har foregått helt frem til nå!

Jeg er den eneste som vet hva som har skjedd, men hun nekter meg å gjøre noe med situasjonen. Hun nekter å anmelde pga familieforhold, og selv om hun har flyktet og bosatt seg i en annen by, terroriserer han henne fremdeles med fæle

sms-meldinger, og han vil rimelig sikkert ta henne igjen dersom han får henne på tomannshånd. Hun tør ikke si noe til noen om dette fordi hun både er redd for sin egen sikkerhet, og fordi hun er redd for hva familie og venner ville si om de fikk rede på dette. Jeg er den første og eneste som har fått vite noe.

Hun har mareritt så og si hver eneste natt og har kraftige angstanfall med ujevne mellomrom. Det kan gå flere døgn mellom

hver natt hun sover.

Jeg har ikke møtt han, hun vil ikke fortelle hva han heter eller hvor han bor, og jeg kan heller ikke gjøre noe uten hennes samtykke - av hensyn til hennes følelser og tillit til meg.

Som dere kanskje skjønner spiser dette meg opp innvendig. Jeg er så redd for henne, og er samtidig fylt av et så inderlig hat og raseri mot dette kreket som har gjort livet til et helvete for min elskede.

Hun er gjennomsyret av skyldfølelse. - Også i forhold til meg som "sliter" med dette. Hun mener bestemt at det er hennes skyld at onkelen hennes slår og voldtar henne - fordi hun ikke har vært snill og gjort som han sier...

Og så er jeg fanget - mellom samvittigheten min som sier at mannen må stoppes for enhver pris, og kjæresten min sitt ønske om at alt skal dysses ned. Samvittigheten nager også fordi jeg lurer på hvem han plager når han ikke har "tilgang" til kjæresten min...

Har jeg ansvar? Kan jeg straffes fordi jeg vet at en forbrytelse har skjedd og fremdeles skjer, men ikke gjør noe av hensyn til offeret?

Hva skjer dersom han gjør noe mot henne igjen? Hvordan kan jeg la være å finne kreket og knuse det?

Hva i all verden skal jeg gjøre? Hvor går veien? Jeg har prøvd å få henne til å oppsøke psykolog, og det kan hende det går på litt sikt, men hun nekter å snakke med noen om det som har skjedd - inkludert psykologen. Det hun har fortalt meg har skjedd skriftlig.

Hjelp!

[girlunknown]

eneste rådet jeg kan gi deg er å oppsøke hjelp, søke råd hos noen. du kan for eksempel ringe til Støttesenter Mot Incest (SMI) i Oslo. de kan hjelpe med råd og støtte og har tilbud både for incestutsatte, partnere og pårørende. jeg er selv bruker der, og min erfaring er at de er flinke og forstår veldig godt. du kan være anonym når du tar kontakt med dem. det er også mulig å sende e-post, adressen finner du under.

SMI Oslo: 23 31 46 50

Telefontid: Mandag - fredag 09.30 - 16.00.

Torsdag åpent til 20.45.

Sommertid i perioden 1. juni - 31. august.

Da stenger senteret kl.15.00 (alle dager unntatt torsdag (20.45)).

E-post: [email protected]

[Gjest Antistatic]

Hei du!

Først og fremst må jeg si at jenta di er svært heldig som har en kjæreste som virkelig bryr seg så mye. Og at hun har så mye tillit til deg at hun har fortelt disse tingene sier også noe om hvor mye hun har lært å stole på deg. Det er stort.

Men det er kanskje ikke så bra for din del, at du er den eneste som vet noe. Det er klart at det tar på for deg og, og at du trenger å få ut litt steam til andre. Er det noen du kan snakke med som er utenforstående?

Du sier at misbruket har pågått helt frem til nå, altså mens dere har vært et par?

Du sier også at hun nekter deg å gjøre noe med situasjonen. Hva er det du ønsker å gjøre? Jeg forstår godt at du hater kreket og ønsker han død, men jeg går ut i fra at det er noe annet du vil gjøre?

Har du i så fall snakket med henne om hva det er du ønsker å gjøre med situasjonen?

Det høres ut som om hun er veldig redd for mange ting. Og sikkert med god grunn til det. Jeg kan tenke meg at det er vanskelig for henne om hun i tillegg til alt det andre hun frykter også går rundt og er redd for hva du vil finne på å gjøre. Derfor er det viktig at hun vet hvor hun og du står i forhold til det. Hun må forsikres om at du aldri vil gjøre noe uten hennes samtykke, og du må stå ved det.

(Skulle det skje noe mer, som at han skader henne igjen og du kan hindre det, stiller situasjonen seg selvfølgelig annerledes.)

Om hun er usikker på deg og hva du vil gjøre, kan det fort bli til at hun ikke lenger tør fortelle deg når hun føler seg plaget eller har det vondt, i frykt for at du da vil gjøre noe hun ikke ønsker. Det er ingen god retning.

Dette er kanskje også noe av grunnen til at hun ikke ønsker å fortelle deg hvem han er eller hvor han bor.

Men dette er hennes onkel? Og du har altså ikke møtt han?

Kanskje er det ikke så mye familiesamvær i hennes familie, men det er vel en rimelig stor sannsynlighet for at du vil treffe han i en eller annen anledning siden du er kjæresten hennes?

Marerittene hennes kommer kanskje av at hun ikke takler opplevelsene sine i hverdagen. Snakker hun om de? Eller skyver hun det unna/fortrenger det?

Angsten kommer kanskje også av dette, sammen med at hun er redd for han og de følelsene og minnene hun har i hodet.

Jeg forstår at det spiser deg opp når du må se på at den du elsker har det fælt. Men selv om du kanskje føler deg hjelpeløs og fattig, så skal du være sikker på at du gjør mer for henne enn du aner. Hatet du har for han bør kanskje smittes over til henne, slik at hun kan legge skylden og hatet på han i stedet for på seg selv.

Skyldfølelsen sitter nok hardt i henne, og noen ganger er det lett at denne smitter over på mange andre ting i hverdagen. At ”alt” er hennes feil, ikke bare det som gjelder onkelen hennes. Skyldfølelsen hun føler i forhold til deg kommer kanskje av dette og at hun ikke ønsker at hennes smerte skal påvirke deg. Noe den selvsagt gjør fordi du er glad i henne, og det forstår hun nok egentlig.

Jeg forstår at samvittigheten gnager deg, men du må også huske på at ingenting av dette er din skyld. Du gjør antakeligvis mer for denne jenta enn du aner selv.

Det er og et viktig spørsmål om det er andre enn jenta di som blir torturert av denne mannen, og det er sikkert noe hun også tenker på, selv om hun kanskje helst ikke vil det. Men kanskje er det først og fremst hun som må bli fri før spørsmålet om andre kan håndteres.

Det ansvaret du har, er ansvar som medmenneske. Og det viser du at du tar alvorlig i dette innlegget. Jeg tror ikke du kan straffes for ikke å gjøre noe når hun ikke ønsker det. Det er vel tross alt opp til henne. Men jeg vet ikke så mye om det. Kanskje noen andre har et bedre svar.

Som sagt så forstår jeg ditt ønske om å tilintetgjøre dette monsteret, og særlig om han skulle skade henne igjen. Hvor stor er sannsynligheten for det? Du sier at hun har flyktet til en annen by. Er det snakk om store avstander?

Jeg vet ikke hvor lett det er å forhindre han i å få henne på tomannshånd i og med at hun nekter å anmelde ham.

Har hun forresten informert han om at noen vet om situasjonen nå? Kanskje dette kunne få ham til å holde seg unna?

Du sier at hun kanskje vil snakke med en psykolog på sikt, men at hun nekter å snakke om det som har skjedd til psykologen. Snakker hun med deg om det?

På hvilken måte kan da eventuelt en psykolog hjelpe henne om hun nekter å snakke?

Jeg vet ikke om dette hjalp deg noe. Jeg håper andre også har svar til deg som kanskje er bedre enn mine. Husk på å ta hensyn til deg selv midt oppe i alt dette. Det er lurt av deg å snakke med noen, kanskje også noen som har litt peilig på problemstillingen.

Ta godt vare på deg selv og jenta di. Og lykke til!

[Gjest Sleipner]

Hei du!

Først og fremst må jeg si at jenta di er svært heldig som har en kjæreste som virkelig bryr seg så mye. Og at hun har så mye tillit til deg at hun har fortelt disse tingene sier også noe om hvor mye hun har lært å stole på deg. Det er stort.

Men det er kanskje ikke så bra for din del, at du er den eneste som vet noe. Det er klart at det tar på for deg og, og at du trenger å få ut litt steam til andre. Er det noen du kan snakke med som er utenforstående?

Du sier at misbruket har pågått helt frem til nå, altså mens dere har vært et par?

Du sier også at hun nekter deg å gjøre noe med situasjonen. Hva er det du ønsker å gjøre? Jeg forstår godt at du hater kreket og ønsker han død, men jeg går ut i fra at det er noe annet du vil gjøre?

Har du i så fall snakket med henne om hva det er du ønsker å gjøre med situasjonen?

Det høres ut som om hun er veldig redd for mange ting. Og sikkert med god grunn til det. Jeg kan tenke meg at det er vanskelig for henne om hun i tillegg til alt det andre hun frykter også går rundt og er redd for hva du vil finne på å gjøre. Derfor er det viktig at hun vet hvor hun og du står i forhold til det. Hun må forsikres om at du aldri vil gjøre noe uten hennes samtykke, og du må stå ved det.

(Skulle det skje noe mer, som at han skader henne igjen og du kan hindre det, stiller situasjonen seg selvfølgelig annerledes.)

Om hun er usikker på deg og hva du vil gjøre, kan det fort bli til at hun ikke lenger tør fortelle deg når hun føler seg plaget eller har det vondt, i frykt for at du da vil gjøre noe hun ikke ønsker. Det er ingen god retning.

Dette er kanskje også noe av grunnen til at hun ikke ønsker å fortelle deg hvem han er eller hvor han bor.

Men dette er hennes onkel? Og du har altså ikke møtt han?

Kanskje er det ikke så mye familiesamvær i hennes familie, men det er vel en rimelig stor sannsynlighet for at du vil treffe han i en eller annen anledning siden du er kjæresten hennes?

Marerittene hennes kommer kanskje av at hun ikke takler opplevelsene sine i hverdagen. Snakker hun om de? Eller skyver hun det unna/fortrenger det?

Angsten kommer kanskje også av dette, sammen med at hun er redd for han og de følelsene og minnene hun har i hodet.

Jeg forstår at det spiser deg opp når du må se på at den du elsker har det fælt. Men selv om du kanskje føler deg hjelpeløs og fattig, så skal du være sikker på at du gjør mer for henne enn du aner. Hatet du har for han bør kanskje smittes over til henne, slik at hun kan legge skylden og hatet på han i stedet for på seg selv.

Skyldfølelsen sitter nok hardt i henne, og noen ganger er det lett at denne smitter over på mange andre ting i hverdagen. At ”alt” er hennes feil, ikke bare det som gjelder onkelen hennes. Skyldfølelsen hun føler i forhold til deg kommer kanskje av dette og at hun ikke ønsker at hennes smerte skal påvirke deg. Noe den selvsagt gjør fordi du er glad i henne, og det forstår hun nok egentlig.

Jeg forstår at samvittigheten gnager deg, men du må også huske på at ingenting av dette er din skyld. Du gjør antakeligvis mer for denne jenta enn du aner selv.

Det er og et viktig spørsmål om det er andre enn jenta di som blir torturert av denne mannen, og det er sikkert noe hun også tenker på, selv om hun kanskje helst ikke vil det. Men kanskje er det først og fremst hun som må bli fri før spørsmålet om andre kan håndteres.

Det ansvaret du har, er ansvar som medmenneske. Og det viser du at du tar alvorlig i dette innlegget. Jeg tror ikke du kan straffes for ikke å gjøre noe når hun ikke ønsker det. Det er vel tross alt opp til henne. Men jeg vet ikke så mye om det. Kanskje noen andre har et bedre svar.

Som sagt så forstår jeg ditt ønske om å tilintetgjøre dette monsteret, og særlig om han skulle skade henne igjen. Hvor stor er sannsynligheten for det? Du sier at hun har flyktet til en annen by. Er det snakk om store avstander?

Jeg vet ikke hvor lett det er å forhindre han i å få henne på tomannshånd i og med at hun nekter å anmelde ham.

Har hun forresten informert han om at noen vet om situasjonen nå? Kanskje dette kunne få ham til å holde seg unna?

Du sier at hun kanskje vil snakke med en psykolog på sikt, men at hun nekter å snakke om det som har skjedd til psykologen. Snakker hun med deg om det?

På hvilken måte kan da eventuelt en psykolog hjelpe henne om hun nekter å snakke?

Jeg vet ikke om dette hjalp deg noe. Jeg håper andre også har svar til deg som kanskje er bedre enn mine. Husk på å ta hensyn til deg selv midt oppe i alt dette. Det er lurt av deg å snakke med noen, kanskje også noen som har litt peilig på problemstillingen.

Ta godt vare på deg selv og jenta di. Og lykke til!

Hei Antistatic. Takk for et veldig fyldig og utfyllende svar. Du har virkelig skjønt det. Mange av de tingene du skrev kunne/burde jeg inkludert i mitt opprinnelige innlegg.

Først og fremst: Når det er vanskelig er det vanskelig, men 95% av tiden er det slett ikke vanskelig, og vi har det veldig fint sammen. Dette er altså ikke noe som ødelegger for oss til vanlig, og det fellesskapet vi har er tuftet på helt andre ting.

Jeg vet at hun stoler på meg. Og det har hun selvsagt all mulig grunn til å gjøre. Jeg ville ALDRI gjøre noe som helst uten hennes samtykke. Jeg er - om jeg kan si det selv - en ekstremt rolig person med beina fast planta på jorda, og er i stand til å se saker fra flere sider. Det gjelder til og med denne, selv om følelseslivet tar overhånd innimellom. Det gir seg imidlertid først og fremst utslag i verbale og skriftlige utblåsninger à la det opprinnelige innlegget mitt. Jeg er ikke en som ville ty til vold for å løse problemer, selv om jeg heller ikke ville nøle med å bruke vold for å _forsvare_ min kjære.

Jeg er veldig klar over problemstillingen du tegner opp med risikoen for at hun slutter å fortelle meg ting av frykt for hva jeg kan komme til å gjøre. Dit har vi ikke kommet, og jeg gjør alt jeg kan for at vi aldri skal komme dit. Hun kan stole 100% på meg, og det vet hun. Det er selvsagt også av redsel for hva jeg kunne komme til å finne på at hun ikke forteller meg hva han heter og/eller hvor han bor. Jeg kunne selvsagt greie å finne dette ut dersom jeg ønsket men det vil jeg absolutt ikke gjøre før det blir absolutt nødvendig. - Og det blir det forhåpentligvis aldri.

Det er jo likevel rimelig usannsynlig at jeg aldri kommer til å møte på han i en eller annen familiesammenheng, men har tenkt grundig over saken og jeg ville forholde meg rolig i en slik situasjon. Det er kun på tomannshånd at jeg utgjør en "fare" med det jeg ønsker å si til han.

Jeg har bare såvidt snakket med noen utenforstående om dette, men har ikke vært veldig konkret. Vedkommende er en god venn av meg, og er også en venn av min kjæreste, og jeg er ikke interessert i at forholdet mellom de to skal bli komplisert pga dette. Det sikreste er trolig at jeg snakker med noen helt utenforstående som har peiling på slike saker og som ikke har et personlig forhold til min kjæreste.

Hun nekter meg som sagt å gjøre noe annet enn å være der for henne - som jeg er 100% klar over er det viktigste. Det jeg ØNSKER å gjøre er 1) å gjøre onkelen oppmerksom på at JEG vet, og be han slutte med å sende tekstmeldinger. 2) Få han til å forstå at det vil bli svært komplisert og ubehagelig for han dersom han skulle finne på å oppsøke kjæresten min.

Siste gang hun ble mishandlet var i romjula, og etter den gangen har hun fortalt han at NOEN vet. Han har siden forholdt seg rolig, men har nå i den siste tiden begynt å sende mange slibrige tekstmeldinger hver dag. Jeg har fått henne til å la være å svare på disse, men hun er livredd for å gjøre han sint. "Det gjør det bare mye verre" sier hun...

Det jeg ønsker min kjæreste skal gjøre er flere ting;

Mitt høyeste ønske er at hun anmelder. Det kommer imidlertid ikke på tale for hennes del. Hun er redd for hva han ville gjort - men det viktigste er at hun er redd for familie og venners reaksjon. Hun forstår ikke at hun bare vil få støtte fra den kanten.

Det nest viktigste er at hun forteller noen av sine venner eller noen i familien hva som har skjedd. Den støtten hun utvilsomt ville få der ville kunne være med å overbevise henne om at det som har hendt ikke er hennes skyld.

Men det viktigste er at hun oppsøker profesjonell hjelp. At hun snakker med en fagperson som vet hvordan h*n kan sette henne på rett spor og få tankene ut i ords form - muntlig! Hvordan en psykolog kan hjelpe henne vet jeg ikke - det er jo derfor jeg vil at hun skal snakke med en. Det er jo psykologens oppgave å vite hvordan han kan få tankene hennes ut. Hun har skjønt at hun bør prate med en - men vet ikke hva hun kan si.

Til slutt må jeg få henne til å forstå at den psykiske kontrollen han har over henne er farligst - og på en måte enklest å bli kvitt. Hun må forstå at den som trolig er reddest for at noe av det som har hendt skal komme ut - er han! Han er jo en dypt forstyrra mann som lever i konstant angst for å bli avslørt.

Den fysiske makten hans er det mulig å gjøre noe med. Det er den psykiske makten han har over henne som ødelegger henne, og det er denne jeg vil hjelpe henne å bryte ned først.

Som jeg nevnte har hun fortalt meg svært mye av det som har skjedd, men dette har skjedd pr mail og ICQ. - Altså skriftlig. Hun er ikke i stand til å snakke om det som har skjedd, og det trenger hun hjelp til å lære.

Du har også rett i forhold til marerittene hennes og angstanfallene. Hun lever 95% av tida som om ingenting har hendt, og later som ingenting, men grumset innvendig topper seg, og det kommer fram om natta og i ukontrollerbare angstanfall. Hun nekter å gjøre noe med dette når hun har det bra og er sterkest - og lever i fornektelse.

Hun bor i dag i en by mange mil fra kreket, men i sommer flytter vi sammen til en by som ligger relativt nært der han bor. Sjansen for at han oppsøker henne er større der - og faren er absolutt til stede. Det er derfor jeg mener det er viktig at HAN vet at JEG vet. - Ikke bare at "noen" vet. Jeg er dessuten redd for at han tror at hun bløffer dersom ikke denne "noen" er en konkret person. Hun nøler imidlertid med å fortelle han det. Hun er trolig redd for min sikkerhet - OG represalier, men jeg er ikke redd han.

Du treffer også spikeren på hodet i forhold til skyldfølelsen. Alt er hennes skyld - ikke minst at JEG har det vanskelig. Hun greier overhodet ikke se seg selv objektivt. Hun har et helt normalt blikk for hvordan ting er når det gjelder andre - men hun selv er ikke verdt noenting i hennes øyne. Hun skjønner i alle fall at jeg er glad i henne over alt i verden - det helvetet vi har sammen innimellom gjør at hun skjønner at jeg ikke vil gi opp - og det kommer aldri til å skje.

Det verste som kunne skje er imidlertid at han mishandler henne igjen. Det som har skjedd i fortiden er jævlig - men likevel fortid. Gjør han noe nå er det mye mer personlig for min del - hun er på en måte under min beskyttelse, og jeg ser ikke hvordan jeg kunne latt det passere...

Takk uansett for gode ord!

[Gjest Antistatic]

Hei Antistatic. Takk for et veldig fyldig og utfyllende svar. Du har virkelig skjønt det. Mange av de tingene du skrev kunne/burde jeg inkludert i mitt opprinnelige innlegg.

Først og fremst: Når det er vanskelig er det vanskelig, men 95% av tiden er det slett ikke vanskelig, og vi har det veldig fint sammen. Dette er altså ikke noe som ødelegger for oss til vanlig, og det fellesskapet vi har er tuftet på helt andre ting.

Jeg vet at hun stoler på meg. Og det har hun selvsagt all mulig grunn til å gjøre. Jeg ville ALDRI gjøre noe som helst uten hennes samtykke. Jeg er - om jeg kan si det selv - en ekstremt rolig person med beina fast planta på jorda, og er i stand til å se saker fra flere sider. Det gjelder til og med denne, selv om følelseslivet tar overhånd innimellom. Det gir seg imidlertid først og fremst utslag i verbale og skriftlige utblåsninger à la det opprinnelige innlegget mitt. Jeg er ikke en som ville ty til vold for å løse problemer, selv om jeg heller ikke ville nøle med å bruke vold for å _forsvare_ min kjære.

Jeg er veldig klar over problemstillingen du tegner opp med risikoen for at hun slutter å fortelle meg ting av frykt for hva jeg kan komme til å gjøre. Dit har vi ikke kommet, og jeg gjør alt jeg kan for at vi aldri skal komme dit. Hun kan stole 100% på meg, og det vet hun. Det er selvsagt også av redsel for hva jeg kunne komme til å finne på at hun ikke forteller meg hva han heter og/eller hvor han bor. Jeg kunne selvsagt greie å finne dette ut dersom jeg ønsket men det vil jeg absolutt ikke gjøre før det blir absolutt nødvendig. - Og det blir det forhåpentligvis aldri.

Det er jo likevel rimelig usannsynlig at jeg aldri kommer til å møte på han i en eller annen familiesammenheng, men har tenkt grundig over saken og jeg ville forholde meg rolig i en slik situasjon. Det er kun på tomannshånd at jeg utgjør en "fare" med det jeg ønsker å si til han.

Jeg har bare såvidt snakket med noen utenforstående om dette, men har ikke vært veldig konkret. Vedkommende er en god venn av meg, og er også en venn av min kjæreste, og jeg er ikke interessert i at forholdet mellom de to skal bli komplisert pga dette. Det sikreste er trolig at jeg snakker med noen helt utenforstående som har peiling på slike saker og som ikke har et personlig forhold til min kjæreste.

Hun nekter meg som sagt å gjøre noe annet enn å være der for henne - som jeg er 100% klar over er det viktigste. Det jeg ØNSKER å gjøre er 1) å gjøre onkelen oppmerksom på at JEG vet, og be han slutte med å sende tekstmeldinger. 2) Få han til å forstå at det vil bli svært komplisert og ubehagelig for han dersom han skulle finne på å oppsøke kjæresten min.

Siste gang hun ble mishandlet var i romjula, og etter den gangen har hun fortalt han at NOEN vet. Han har siden forholdt seg rolig, men har nå i den siste tiden begynt å sende mange slibrige tekstmeldinger hver dag. Jeg har fått henne til å la være å svare på disse, men hun er livredd for å gjøre han sint. "Det gjør det bare mye verre" sier hun...

Det jeg ønsker min kjæreste skal gjøre er flere ting;

Mitt høyeste ønske er at hun anmelder. Det kommer imidlertid ikke på tale for hennes del. Hun er redd for hva han ville gjort - men det viktigste er at hun er redd for familie og venners reaksjon. Hun forstår ikke at hun bare vil få støtte fra den kanten.

Det nest viktigste er at hun forteller noen av sine venner eller noen i familien hva som har skjedd. Den støtten hun utvilsomt ville få der ville kunne være med å overbevise henne om at det som har hendt ikke er hennes skyld.

Men det viktigste er at hun oppsøker profesjonell hjelp. At hun snakker med en fagperson som vet hvordan h*n kan sette henne på rett spor og få tankene ut i ords form - muntlig! Hvordan en psykolog kan hjelpe henne vet jeg ikke - det er jo derfor jeg vil at hun skal snakke med en. Det er jo psykologens oppgave å vite hvordan han kan få tankene hennes ut. Hun har skjønt at hun bør prate med en - men vet ikke hva hun kan si.

Til slutt må jeg få henne til å forstå at den psykiske kontrollen han har over henne er farligst - og på en måte enklest å bli kvitt. Hun må forstå at den som trolig er reddest for at noe av det som har hendt skal komme ut - er han! Han er jo en dypt forstyrra mann som lever i konstant angst for å bli avslørt.

Den fysiske makten hans er det mulig å gjøre noe med. Det er den psykiske makten han har over henne som ødelegger henne, og det er denne jeg vil hjelpe henne å bryte ned først.

Som jeg nevnte har hun fortalt meg svært mye av det som har skjedd, men dette har skjedd pr mail og ICQ. - Altså skriftlig. Hun er ikke i stand til å snakke om det som har skjedd, og det trenger hun hjelp til å lære.

Du har også rett i forhold til marerittene hennes og angstanfallene. Hun lever 95% av tida som om ingenting har hendt, og later som ingenting, men grumset innvendig topper seg, og det kommer fram om natta og i ukontrollerbare angstanfall. Hun nekter å gjøre noe med dette når hun har det bra og er sterkest - og lever i fornektelse.

Hun bor i dag i en by mange mil fra kreket, men i sommer flytter vi sammen til en by som ligger relativt nært der han bor. Sjansen for at han oppsøker henne er større der - og faren er absolutt til stede. Det er derfor jeg mener det er viktig at HAN vet at JEG vet. - Ikke bare at "noen" vet. Jeg er dessuten redd for at han tror at hun bløffer dersom ikke denne "noen" er en konkret person. Hun nøler imidlertid med å fortelle han det. Hun er trolig redd for min sikkerhet - OG represalier, men jeg er ikke redd han.

Du treffer også spikeren på hodet i forhold til skyldfølelsen. Alt er hennes skyld - ikke minst at JEG har det vanskelig. Hun greier overhodet ikke se seg selv objektivt. Hun har et helt normalt blikk for hvordan ting er når det gjelder andre - men hun selv er ikke verdt noenting i hennes øyne. Hun skjønner i alle fall at jeg er glad i henne over alt i verden - det helvetet vi har sammen innimellom gjør at hun skjønner at jeg ikke vil gi opp - og det kommer aldri til å skje.

Det verste som kunne skje er imidlertid at han mishandler henne igjen. Det som har skjedd i fortiden er jævlig - men likevel fortid. Gjør han noe nå er det mye mer personlig for min del - hun er på en måte under min beskyttelse, og jeg ser ikke hvordan jeg kunne latt det passere...

Takk uansett for gode ord!

Hei igjen.

Fint å høre at du kunne relatere deg til svaret mitt. Mye av det jeg sa er vel kanskje ting du alt er klar over eller har tenkt på, men det kan være greit å se andre si det samme kanskje.

Det er flott at dere mesteparten av tiden har det fint sammen, og at det ikke ødelegger forholdet dere i mellom! Det er jo helt nødvendig for at et forhold skal fungere. Dere er sikkert begge klar over det, og det er bra. (Selvfølge)

Det er også bra at du vet hun stoler på deg og vet at du ikke gjør noe som helst uten at hun er med på det. I hennes situasjon og med hennes erfaringer ville kanskje også en slik ting være et ekstra stort overtramp, i og med at hun har så stor tillit til deg og har blitt sviktet så grovt tidligere.

Jeg har inntrykk av at du er en avbalansert person og du virker veldig reflektert i forhold til situasjonen.

Det at følelsene kan ta overhånd er bare helt naturlig, og det ville vært rart om det ikke skjedde. Måten du får det ut på er også konstruktiv, og jeg forstår ditt instinkt til å forsvare henne dersom det skulle være nødvendig. Noe det forhåpentligvis aldri blir.

Også bra at du er klar over faren om at hun kunne bli redd for å fortelle deg ting, og at du er bevisst på at det ikke skal skje.

Det virker i grunn som om du har tenkt nøye i gjennom de fleste situasjoner i forhold til dette med om/når du en gang møter han, og hvordan du vil forholde deg da også.

Vet kjæresten din om hvordan du tenker om det? Det er helt sikkert betryggende for henne å vite at du vil forholde deg rolig i forhold til han om dere skulle møtes.

Du kan også fortelle henne at det ville være vanskeligere for deg å ikke si noe til han om du treffer han på tomannshånd. Ærlighet er det viktigste, og ikke lov bort noe du ikke er sikker på at du kan stå for.

Det er bra at du har snakket litt med noen. Men jeg er enig i det du sier om at forholdet mellom kjæresten din og deres felles venn ikke bør bli komplisert pga av dette. Vet hun at du har snakket med han?

Det er nok kanskje best, som du sier, om du kan snakke med en helt utenforstående.

Jeg tror imidlertid at det er viktig for henne å få vite det om du snakker med noen hun kjenner og hvem vedkomne eventuelt er.

Grunnen til at hun nekter deg å handle på noen måte ligger nok ene og alene i frykten hun går rundt med. Det handler jo ikke om at hun ikke ØNSKER å få hjelp, men at hun er redd.

Med fare for å spekulere litt vil jeg bare nevne at det også er mulig at hun er redd for nettopp dét og. At du skal tro at hun ikke ønsker å komme ut av helvetet, siden hun ikke handler eller lar deg handle. Du forstår selvsagt at det ikke er slik, men kanskje er hun redd for at du tror noe annet.

Det ligger en enorm skam i hennes situasjon, og det at noen skulle tro at hun ikke ønsker seg ut nærer helt klart denne skammen. Men det er jo ikke det det handler om.

Du ønsker at han skal få vite at DU vet om situasjonen, og det kan nok helt sikkert være en fordel. Om han har noe vett igjen i erta da, så bør han finne det for godt å ligge lavt i terrenget. Samtidig skjønner jeg svært godt at dette er veldig vanskelig for kjæresten din å skulle formidle til ham. Og du er samtidig redd for at han skal tro hun bløffer om hun sier det selv. Som du sier, så vil det å konkretisere deg for han løse akkurat det problemet. Når han vet at det er en ekte person ved hennes side som vet og som ikke vil nøle med å ta affære dersom han skulle finne på å oppsøke din kjæreste har han grunn til å frykte henne.

Samtidig så vil dette ha store konsekvenser for din kjære, ikke bare i forhold til at hun er redd for han, men det vil gjøre hele situasjonen mye mer konkret for henne og. Da vil du ikke bare vite at ”en person der ute et sted” har gjort fæle ting med henne, men du vil få et konkret forhold til denne personen. Det betyr at hun også blir ”tvunget” til å innse at dette er virkelighet – når han blir konkret også for deg. Det er selvfølgelig noe hun MÅ innse med tiden, men det er fryktelig vanskelig for henne.

Du sier at hun lever 95% av tiden som om ingenting har hendt og later som ingenting. Dette er fordi hun lever i fornektelse, som du og sier. Så lenge hun kan late som om han ikke eksisterer er dette kanskje en falsk trygghet for henne, men så fort han blir konkret for deg, er hun kanskje redd for at hun og må innse at han er der, både i hodet hennes og i verden.

Du sier og at hun nekter å ta tak i problemene når hun er på topp og har mest styrke. Det er kanskje nettopp da fornektelsen også er på topp og for å opprettholde denne kan hun ikke ta opp disse tingene. I en hverdag som hennes vil oppturene være uendelig verdifulle, og hun vil holde dem oppe så lenge det går.

Jeg tviler på at hun vil ta opp tråden av eget initiativ i en slik situasjon da hun er på topp. Har du prøvd å snakke med henne om dette i en slik situasjon? Jeg er enig i at ting ville være enklere for henne å håndtere når hun først har styrken til det. Kanskje om du tar initiativet?

Samtidig er det viktig å huske på at hun virkelig HAR gode perioder der hun føler seg friere enn ellers, og de skal hun få ha. Det er også styrke i dette, dersom det er oppturer som kommer av at hun virkelig har det bra, og ikke fordi hun fortenger problemene. Hun skal få nyte disse oppturene som de er.

Jeg forstår at du ønsker at hun skal anmelde han. Da ville han forhåpentligvis ikke kunne være noen fysisk trussel for dere i det hele tatt.

Jeg forstår også kjæresten din når hun nekter det. Det er en diger affære, og som jeg ser det, tror jeg ikke hun er trygg nok til en gang å tillate seg tanken på det nå.

Den skremmer henne kanskje for mye, og får henne kanskje bare til å ta enda større avstand fra det.

Det at hun ikke forstår at hun kan finne støtte i venner og familie dersom de fikk vite om det er heller ikke så rart. Alle følelsene hun har i forhold til det, og den skammen hun bærer på står i forhold til det hun har opplevd. Da er det bare naturlig at hun tror dette vil bli overført til de som eventuelt skulle få vite noe.

Du derimot er et bevis på at det ikke er slik, i og med at du fortsatt er der og er glad i henne. Det er viktig at hun ser det og tar det til seg.

Det å snakke med en fagperson tror jeg også er nødvendig at hun gjør. Etter hva jeg har skjønt, så vil hun ikke snakke om ting som har skjedd, noe som jo er forstålig nok egentlig, men likevel viktig. En fagperson vil nok også ha gode kunnskaper om hvordan dette kan gå til på en riktig måte. Det er en god ting at hun forstår at dette er nødvendig, selv om hun kanskje kvier seg og ikke vet hva hun kan snakke om. Denne forståelsen av at det kan være en god ting å snakke med en fagperson må næres og vokse.

Jeg forstår din bekymring i forhold til at dere vil bo nærmere han, og at han dermed har lettere tilgang til å oppsøke henne/dere. Jeg vil tro det er uhyre vanskelig for deg også om du skal være redd hver gang hun går alene i butikken for å handle. Det går ikke an å leve under slike forhold i lengden. Dette med å la han vite om deg er kanskje den beste løsningen her.

Det kan jo også hende at det ikke blir noe problem og at han ikke vil komme til å oppsøke henne. Forhåpentligvis blir det slik. Men usikkerheten vil nok kanskje ligge der og ulme likevel.

Hva om dere nå ser an hvordan ting går frem til dere skal flytte, og hvordan han forholder seg når dere har flyttet? Om han tar mer kontakt og sms’ene blir truende vil hun forhåpentligvis se tryggheten i at han får vite om deg.

Jeg håper dere får leve i fred begge to, og at dere finner styrke i hverandre til å takle dette. Jeg må si at jeg virkelig beundrer deg - ditt pågangsmot og alt du ønsker å gjøre for din kjære. Husk bare på at du ikke er mer enn et menneske. Og at du allerede gjør en hel masse for henne, selv når du føler deg hjelpeløs.

Dette ble fryktelig langt, men jeg håper det kom noe vettugt ut av meg.

Tenker på dere begge to!

[Gjest Sleipner]

Hei igjen.

Fint å høre at du kunne relatere deg til svaret mitt. Mye av det jeg sa er vel kanskje ting du alt er klar over eller har tenkt på, men det kan være greit å se andre si det samme kanskje.

Det er flott at dere mesteparten av tiden har det fint sammen, og at det ikke ødelegger forholdet dere i mellom! Det er jo helt nødvendig for at et forhold skal fungere. Dere er sikkert begge klar over det, og det er bra. (Selvfølge)

Det er også bra at du vet hun stoler på deg og vet at du ikke gjør noe som helst uten at hun er med på det. I hennes situasjon og med hennes erfaringer ville kanskje også en slik ting være et ekstra stort overtramp, i og med at hun har så stor tillit til deg og har blitt sviktet så grovt tidligere.

Jeg har inntrykk av at du er en avbalansert person og du virker veldig reflektert i forhold til situasjonen.

Det at følelsene kan ta overhånd er bare helt naturlig, og det ville vært rart om det ikke skjedde. Måten du får det ut på er også konstruktiv, og jeg forstår ditt instinkt til å forsvare henne dersom det skulle være nødvendig. Noe det forhåpentligvis aldri blir.

Også bra at du er klar over faren om at hun kunne bli redd for å fortelle deg ting, og at du er bevisst på at det ikke skal skje.

Det virker i grunn som om du har tenkt nøye i gjennom de fleste situasjoner i forhold til dette med om/når du en gang møter han, og hvordan du vil forholde deg da også.

Vet kjæresten din om hvordan du tenker om det? Det er helt sikkert betryggende for henne å vite at du vil forholde deg rolig i forhold til han om dere skulle møtes.

Du kan også fortelle henne at det ville være vanskeligere for deg å ikke si noe til han om du treffer han på tomannshånd. Ærlighet er det viktigste, og ikke lov bort noe du ikke er sikker på at du kan stå for.

Det er bra at du har snakket litt med noen. Men jeg er enig i det du sier om at forholdet mellom kjæresten din og deres felles venn ikke bør bli komplisert pga av dette. Vet hun at du har snakket med han?

Det er nok kanskje best, som du sier, om du kan snakke med en helt utenforstående.

Jeg tror imidlertid at det er viktig for henne å få vite det om du snakker med noen hun kjenner og hvem vedkomne eventuelt er.

Grunnen til at hun nekter deg å handle på noen måte ligger nok ene og alene i frykten hun går rundt med. Det handler jo ikke om at hun ikke ØNSKER å få hjelp, men at hun er redd.

Med fare for å spekulere litt vil jeg bare nevne at det også er mulig at hun er redd for nettopp dét og. At du skal tro at hun ikke ønsker å komme ut av helvetet, siden hun ikke handler eller lar deg handle. Du forstår selvsagt at det ikke er slik, men kanskje er hun redd for at du tror noe annet.

Det ligger en enorm skam i hennes situasjon, og det at noen skulle tro at hun ikke ønsker seg ut nærer helt klart denne skammen. Men det er jo ikke det det handler om.

Du ønsker at han skal få vite at DU vet om situasjonen, og det kan nok helt sikkert være en fordel. Om han har noe vett igjen i erta da, så bør han finne det for godt å ligge lavt i terrenget. Samtidig skjønner jeg svært godt at dette er veldig vanskelig for kjæresten din å skulle formidle til ham. Og du er samtidig redd for at han skal tro hun bløffer om hun sier det selv. Som du sier, så vil det å konkretisere deg for han løse akkurat det problemet. Når han vet at det er en ekte person ved hennes side som vet og som ikke vil nøle med å ta affære dersom han skulle finne på å oppsøke din kjæreste har han grunn til å frykte henne.

Samtidig så vil dette ha store konsekvenser for din kjære, ikke bare i forhold til at hun er redd for han, men det vil gjøre hele situasjonen mye mer konkret for henne og. Da vil du ikke bare vite at ”en person der ute et sted” har gjort fæle ting med henne, men du vil få et konkret forhold til denne personen. Det betyr at hun også blir ”tvunget” til å innse at dette er virkelighet – når han blir konkret også for deg. Det er selvfølgelig noe hun MÅ innse med tiden, men det er fryktelig vanskelig for henne.

Du sier at hun lever 95% av tiden som om ingenting har hendt og later som ingenting. Dette er fordi hun lever i fornektelse, som du og sier. Så lenge hun kan late som om han ikke eksisterer er dette kanskje en falsk trygghet for henne, men så fort han blir konkret for deg, er hun kanskje redd for at hun og må innse at han er der, både i hodet hennes og i verden.

Du sier og at hun nekter å ta tak i problemene når hun er på topp og har mest styrke. Det er kanskje nettopp da fornektelsen også er på topp og for å opprettholde denne kan hun ikke ta opp disse tingene. I en hverdag som hennes vil oppturene være uendelig verdifulle, og hun vil holde dem oppe så lenge det går.

Jeg tviler på at hun vil ta opp tråden av eget initiativ i en slik situasjon da hun er på topp. Har du prøvd å snakke med henne om dette i en slik situasjon? Jeg er enig i at ting ville være enklere for henne å håndtere når hun først har styrken til det. Kanskje om du tar initiativet?

Samtidig er det viktig å huske på at hun virkelig HAR gode perioder der hun føler seg friere enn ellers, og de skal hun få ha. Det er også styrke i dette, dersom det er oppturer som kommer av at hun virkelig har det bra, og ikke fordi hun fortenger problemene. Hun skal få nyte disse oppturene som de er.

Jeg forstår at du ønsker at hun skal anmelde han. Da ville han forhåpentligvis ikke kunne være noen fysisk trussel for dere i det hele tatt.

Jeg forstår også kjæresten din når hun nekter det. Det er en diger affære, og som jeg ser det, tror jeg ikke hun er trygg nok til en gang å tillate seg tanken på det nå.

Den skremmer henne kanskje for mye, og får henne kanskje bare til å ta enda større avstand fra det.

Det at hun ikke forstår at hun kan finne støtte i venner og familie dersom de fikk vite om det er heller ikke så rart. Alle følelsene hun har i forhold til det, og den skammen hun bærer på står i forhold til det hun har opplevd. Da er det bare naturlig at hun tror dette vil bli overført til de som eventuelt skulle få vite noe.

Du derimot er et bevis på at det ikke er slik, i og med at du fortsatt er der og er glad i henne. Det er viktig at hun ser det og tar det til seg.

Det å snakke med en fagperson tror jeg også er nødvendig at hun gjør. Etter hva jeg har skjønt, så vil hun ikke snakke om ting som har skjedd, noe som jo er forstålig nok egentlig, men likevel viktig. En fagperson vil nok også ha gode kunnskaper om hvordan dette kan gå til på en riktig måte. Det er en god ting at hun forstår at dette er nødvendig, selv om hun kanskje kvier seg og ikke vet hva hun kan snakke om. Denne forståelsen av at det kan være en god ting å snakke med en fagperson må næres og vokse.

Jeg forstår din bekymring i forhold til at dere vil bo nærmere han, og at han dermed har lettere tilgang til å oppsøke henne/dere. Jeg vil tro det er uhyre vanskelig for deg også om du skal være redd hver gang hun går alene i butikken for å handle. Det går ikke an å leve under slike forhold i lengden. Dette med å la han vite om deg er kanskje den beste løsningen her.

Det kan jo også hende at det ikke blir noe problem og at han ikke vil komme til å oppsøke henne. Forhåpentligvis blir det slik. Men usikkerheten vil nok kanskje ligge der og ulme likevel.

Hva om dere nå ser an hvordan ting går frem til dere skal flytte, og hvordan han forholder seg når dere har flyttet? Om han tar mer kontakt og sms’ene blir truende vil hun forhåpentligvis se tryggheten i at han får vite om deg.

Jeg håper dere får leve i fred begge to, og at dere finner styrke i hverandre til å takle dette. Jeg må si at jeg virkelig beundrer deg - ditt pågangsmot og alt du ønsker å gjøre for din kjære. Husk bare på at du ikke er mer enn et menneske. Og at du allerede gjør en hel masse for henne, selv når du føler deg hjelpeløs.

Dette ble fryktelig langt, men jeg håper det kom noe vettugt ut av meg.

Tenker på dere begge to!

Takk! Spikeren på hodet igjen! :-)

[Nico68]

Hei Sleipner

Hvis du ser litt på sidene mine, så kan du se om du finner noe fornuftig som kan brukes. http://hjem.sol.no/groped68/

Det å være alene med en slik hemmelighet er ikke enkelt, det vet jeg av erfaring. Min svigerfar ødela store deler av min kones liv, noe vi aldri kommer til å tilgi ham for. Hat, avsky, sinne og hevn er det vi føler den dag i dag og det kommer aldri til å forandre seg. Det som har vært viktig for oss er å flytte fokus bort fra disse følelsene. Fokus skal være på oss to og hvordan vi som partnere kan komme igjennom hverdagen på en konstruktiv måte. Det er ingen tvil om at overgrepene preger oss, men vi har klart å bruke alt det negativet til å styrke forholdet vårt. Dust! sier du sikkert, og det forstår jeg godt, fordi når det meste er svart hvordan pokker skal man kunne se lyst på tilværelsen? Det finnes ingen fasit på dette, men troen på at ting skal bli bedre er det som har holdt meg opp i alle år.

Jeg kunne skrevet til i morgen:-) men hvis du føler for det er det bare å sende en mail (adressen er på sidene). Situasjonen deres er forresten identisk med slik vi hadde det så jeg tror nok jeg kan bidra med noe.

Lykke til videre begge to