tøff dag

[Lelle1365380336]

Har sittet å sett på alle slags mulige overgrepssider på internett i dag. Jeg har en sånn dag i dag.

Satt i dusjen lenge.. Føler meg ikke ren. Har ikke følt meg ren på lenge. Ikke siden jeg var 14år.

Jeg hadde en kjempegod guttevenn, som jeg nå har skremt bort. Vi havnet i en god omfavnelse, men jeg skjøv han bort, og klarte ikke å fortelle ham hvorfor jeg reagerte på denne måten.

Jeg er redd. Har ikke sagt det til noen enda. Det har gått tre år, og jeg kan fortsatt ikke la en gutt røre meg.

I går så jeg mannen som gjorde meg vondt. Det er derfor jeg føler meg så urolig i dag. Er alene i bygget. Ingen som hører meg hvis jeg roper og ingen som kan hjelpe meg hvis jeg trenger det.

Har en tøff dag i dag.

Sitter her med en blåveis. Har en pappa som heller ikke er så forferdelig snill bestandig. Men han gjør iallefall ikke mer enn å slå. Dessuten lar han mamma være i fred.

Jeg synes alle dere jenter som klarer å snakke så åpent, er modige, hele gjengen. Håper det går bra med dere fremover!

Lelle

[fudge]

Jeg får bare lyst til å gi deg en god og trygg klem når jeg leser det du skriver.

Jeg vet ikke om du har skrevet her før? Om ikke du har det, så er det kjempefint at du gjør det nå! Du er også modig! Du forteller at du har sett etter sider der du kan finne støtte og forståelse, og det er en god ting at du søker det.

Det har hjulpet meg masse å kunne skrive og lese her på DOL. Da får jeg se at jeg ikke sitter alene med alle disse følelsene og tankene oppe i hodet mitt. Det er mange her som vet hvordan du føler deg.

Så trist å høre om vennen din. Husk på at det er en helt normal reaksjon at du ikke tør noen komme nær deg. Du reagerer bare normalt på en unormal opplevelse! Du sier at du ikke har fortalt det til noen enda.. Det hadde ikke jeg heller da jeg begynte å skrive her på DOL. Men det du skriver nå er en god start, og jeg håper du vil skrive mer når du føler du er moden for det.

Det er fryktelig å sitte å være redd for han som har gjort deg vondt. Og bare et glimt av personen eller om man bare _tror_ at en ser han kan gjøre en livredd. Har du ikke noen venner du kan ringe til? Eller dra på besøk til noen slik at du ikke blir sittende alene? Skjønner at dette er en slitsom dag du har.

Det at pappa’n din slår deg var og fælt å høre. Og selv om du sier at han i alle fall ”ikke gjør mer enn å slå” rettferdiggjør på ingen måte det han gjør! Heller ikke at han lar mamma’n din være i fred! Bor du sammen med han?

Jeg skulle ønske at du hadde en god venninne eller noen andre som du stoler på som du kunne fortelle dette til. Det er nemlig HELT TOTALT FEIL at du skal leve under slike omstendigheter! Det er ulovlig det han gjør, og han skal ikke få lov til å røre deg – akkurat som ingen andre skal det om du ikke vil!

Vet mamma’n din om hva han gjør? Kanskje du kan snakke med henne om det? Jeg syns du burde komme deg vekk fra han, jeg.

Jeg håper det vil gå bra med deg fremover også, og at du vil skrive mer her inne! Vi er mange her som deler tanker og følelser, og det hjelper masse å få ut noe av det ved å skrive!

Om du føler deg alene og redd, så legger jeg inn en link til en liten chatte-side som det stort sett pleier å være litt folk på. Så får du iallefall litt selskap der du sitter. Der er det folk fra alle mulige fora her på DOL.

http://www.nattprat.tk

Legger også igjen en trygg klem til deg her om du vil ha den:

*KLEM*

[Lelle1365380336]

Jeg får bare lyst til å gi deg en god og trygg klem når jeg leser det du skriver.

Jeg vet ikke om du har skrevet her før? Om ikke du har det, så er det kjempefint at du gjør det nå! Du er også modig! Du forteller at du har sett etter sider der du kan finne støtte og forståelse, og det er en god ting at du søker det.

Det har hjulpet meg masse å kunne skrive og lese her på DOL. Da får jeg se at jeg ikke sitter alene med alle disse følelsene og tankene oppe i hodet mitt. Det er mange her som vet hvordan du føler deg.

Så trist å høre om vennen din. Husk på at det er en helt normal reaksjon at du ikke tør noen komme nær deg. Du reagerer bare normalt på en unormal opplevelse! Du sier at du ikke har fortalt det til noen enda.. Det hadde ikke jeg heller da jeg begynte å skrive her på DOL. Men det du skriver nå er en god start, og jeg håper du vil skrive mer når du føler du er moden for det.

Det er fryktelig å sitte å være redd for han som har gjort deg vondt. Og bare et glimt av personen eller om man bare _tror_ at en ser han kan gjøre en livredd. Har du ikke noen venner du kan ringe til? Eller dra på besøk til noen slik at du ikke blir sittende alene? Skjønner at dette er en slitsom dag du har.

Det at pappa’n din slår deg var og fælt å høre. Og selv om du sier at han i alle fall ”ikke gjør mer enn å slå” rettferdiggjør på ingen måte det han gjør! Heller ikke at han lar mamma’n din være i fred! Bor du sammen med han?

Jeg skulle ønske at du hadde en god venninne eller noen andre som du stoler på som du kunne fortelle dette til. Det er nemlig HELT TOTALT FEIL at du skal leve under slike omstendigheter! Det er ulovlig det han gjør, og han skal ikke få lov til å røre deg – akkurat som ingen andre skal det om du ikke vil!

Vet mamma’n din om hva han gjør? Kanskje du kan snakke med henne om det? Jeg syns du burde komme deg vekk fra han, jeg.

Jeg håper det vil gå bra med deg fremover også, og at du vil skrive mer her inne! Vi er mange her som deler tanker og følelser, og det hjelper masse å få ut noe av det ved å skrive!

Om du føler deg alene og redd, så legger jeg inn en link til en liten chatte-side som det stort sett pleier å være litt folk på. Så får du iallefall litt selskap der du sitter. Der er det folk fra alle mulige fora her på DOL.

http://www.nattprat.tk

Legger også igjen en trygg klem til deg her om du vil ha den:

*KLEM*

Nei jeg har ikke skrevet inn hit, før og ventet derfor heller ikke noen respons på det jeg skrev.

Men ordene varmet godt.

Jeg bor egentlig ikke sammen med pappa, jeg bor på hybel, men prøver å komme hjem i helgene likevel. Det er jo ikke hver helg ting ikke fungerer. Uansett har jeg ikke noe ønske om å skape splid i familien, vi er ikke så mange. Jeg har en storebror som har flyttet fra oss, som ringer til meg av og til med oppløftende ord.

Mamma vet jo om ting, men vi prater ikke om sånt. Det hendte hun kom inn på rommet mitt da jeg var mindre, noen netter hun visste jeg lå med sårt ansikt og ikke fikk sove. Men jeg er stor jente nå, og skal klare meg selv.

Jeg har allerede tatt et valg om å ikke fortelle det til venner. Det stikker sårt i brystet når de kommer med antydninger, eller hint, og jeg orker ikke møte det hver gang jeg treffer dem.

Ellers er jeg da ei blid og omgjengelig jente, det er bare når jeg blir sittende alene fortiden tar meg igjen.

Det er godt å høre at det er flere enn meg som har opplevd de samme tingene, og omtanken som blir vist her på DOL er beundringsverdig.

Ville gjerne ha den klemmen, og klemmer igjen!

[forbrenner]

Nei jeg har ikke skrevet inn hit, før og ventet derfor heller ikke noen respons på det jeg skrev.

Men ordene varmet godt.

Jeg bor egentlig ikke sammen med pappa, jeg bor på hybel, men prøver å komme hjem i helgene likevel. Det er jo ikke hver helg ting ikke fungerer. Uansett har jeg ikke noe ønske om å skape splid i familien, vi er ikke så mange. Jeg har en storebror som har flyttet fra oss, som ringer til meg av og til med oppløftende ord.

Mamma vet jo om ting, men vi prater ikke om sånt. Det hendte hun kom inn på rommet mitt da jeg var mindre, noen netter hun visste jeg lå med sårt ansikt og ikke fikk sove. Men jeg er stor jente nå, og skal klare meg selv.

Jeg har allerede tatt et valg om å ikke fortelle det til venner. Det stikker sårt i brystet når de kommer med antydninger, eller hint, og jeg orker ikke møte det hver gang jeg treffer dem.

Ellers er jeg da ei blid og omgjengelig jente, det er bare når jeg blir sittende alene fortiden tar meg igjen.

Det er godt å høre at det er flere enn meg som har opplevd de samme tingene, og omtanken som blir vist her på DOL er beundringsverdig.

Ville gjerne ha den klemmen, og klemmer igjen!

*forsiktig klem*

[huufsa]

Syns du høres ut som ei modig jente du også, jeg...

Vil bare si velkommen hit, håper du finner ut at dette er et fint sted å være... - og få 'skrevet av deg litt'... det hjelper, det!

... og som Fudge sier: på nattprat er du aldri alene...

*masse klemmer*

[Hawkwind]

Hva frykter du vil være konsekvensen av å fortelle noen da...?

For jeg antar at det er redsel som gjør at du stenger alt dette smertefulle inne i deg...?

[Lelle1365380336]

Hva frykter du vil være konsekvensen av å fortelle noen da...?

For jeg antar at det er redsel som gjør at du stenger alt dette smertefulle inne i deg...?

Grunnen til at jeg ikke har fortalt det til noen, er kanskje det at jeg er redd. Jeg har levd et dobbeltliv i 3 år, nå, og de fleste vennene jeg har, har jeg hatt siden jeg var lita jente.

I det ene livet er jeg ei kjempeglad jente, )(for når jeg later som jeg er glad, blir jeg ofte litt glad også.) Da er jeg sammen med venner og fester og driver med sport sammen med dem.

I det andre er jeg alene, eller sammen med pappa og mamma, og det er her jeg sliter.

Jeg føler at hvis jeg skulle sagt noe, måtte jeg ha sagt det før.

Jeg er også redd for å møte blikk fra venner etter at jeg har sagt det. Jeg vet ikke om jeg orker og snakke om det så mange ganger, hvis du forstår..? Da vil den glade jenta som jeg er ellers, forsvinne.

Jeg er redd for å miste det som jeg gleder meg over.. I tillegg er jeg redd for å ikke bli trodd.

Jeg går bare her å håper på å engang kunne være glad hele tiden. Også når jeg er alene eller sammen med foreldrene mine..

Dette ble kanskje mye tull.. Men dette er slik jeg føler det nå..