overgrep-hva gjør jeg....

[Gjest anonym]

Hei--har aldri skrevet innlegg her før om et svært vanskelig og følsomt kapittel i mitt liv..

Er ett av flere overgrepsoffer innenfor psykiatrien;mener da offer for seksuelt misbruk av en psykiater jeg hadde kontakt med i en periode i en svært konfliktfull tid i min familie.Er godt voksen nå,men skammen,fornedrelsen,sviket;er/føles like stort i dag,som da det skjedde for mange år siden.Hvorfor skal slike behandlere få lov å fortsette sitt virke;med eller uten off.godkj.autorisasjon??!!!!Er den/de klar over hvilken skade/-er offeret blir påført???

Det skulle gå mange år før bobla sprakk;og da fløt det ut;snørr,tårer,grusomme følelses

messige belastninger,som førte meg rett inn i lanvarig sykmelding.Går hos psykolog,men først ifjor vår "presset" han meg til å gå inn i det,med full tyngde.Å beskrive i detalj hva den "andre" gjorde,var grusomt.Kjenner,mens jeg sitter her,at jeg ikke er ferdig med saken,desverre....kan man forøvrig noen gang bli det????

I dag føler jeg meg knust,bitter,kjenner veldig på SVIKET,i en situasjon dengang jeg virkelig trengte noen å stole på,føle trygghet og omsorg;ødelagt selvbilde,og et seksualliv lik null;orker ikke ,vil ikke;---tanker om å gjøre slutt på livet,er heller ikke ukjent.I tillegg er jeg blitt psyk ;sliter i det hele tatt veldig.Er gift,har barn;men ingen,tror jeg,vet eg. hvor tøfft det er.Har også andre meget vonde traumer jeg jobber med for tiden,og gruer så innmari til ferietid.

Til noe helt annet;min psykolog anbefaler IKKE å anmelde overgriper;mener visst at det er lite å "vinne" på det....ja,ja,utrolig,ikke alt man skal skjønne her i verden...

Et stort og vondt hjertesukk fra en svært deprimert meg.....

[Gjest mixmix]

Kjære deg! Jeg har selv opplevd overgrep fra min bestefar. Det har vært fryktelig, jeg har hatt psykiske lidelser i flere år. Løsningen er utrolig hard, men for å komme videre er du nødt til å tilgi og legge fra deg bitterheten. Ikke for hans del, han fortjener ikke din tilgivelse. Men for din egen! Du blir aldri ferdig med det, så lenge du bærer på bitterhet. Snakk med noen om det, ikke alle. Plasser problemene hos en fagperson, ikke for mye hos venner og familie. Det er det smarteste. Og forøvrig har Gud hjulpet meg enormt mye. Vet ikke om du er kristen, men han vil faktisk hjelpe deg. Jeg tenker aldri på overgrepene lenger. Er ferdig med dem! Lykke til!!

[Sør]

Kjære deg! Jeg har selv opplevd overgrep fra min bestefar. Det har vært fryktelig, jeg har hatt psykiske lidelser i flere år. Løsningen er utrolig hard, men for å komme videre er du nødt til å tilgi og legge fra deg bitterheten. Ikke for hans del, han fortjener ikke din tilgivelse. Men for din egen! Du blir aldri ferdig med det, så lenge du bærer på bitterhet. Snakk med noen om det, ikke alle. Plasser problemene hos en fagperson, ikke for mye hos venner og familie. Det er det smarteste. Og forøvrig har Gud hjulpet meg enormt mye. Vet ikke om du er kristen, men han vil faktisk hjelpe deg. Jeg tenker aldri på overgrepene lenger. Er ferdig med dem! Lykke til!!

Hei Mixmix,

Jeg har ikke sett nicket ditt før, så jeg bør vel si velkommen. :-)

Du har helt rett i at kreket ikke fortjener tilgivelse, men jeg er uenig med deg i at man "er nødt til å tilgi for å komme videre". Selvsagt kommer det an på definisjonen av "tilgivelse", men det er langt mellom "tilgivelse" og "bitterhet". Man behøver ikke "tilgi" for å unngå å være "bitter".

Tvertimot er kanskje et av de vanligste problemene blant utsatte at de ikke blir sinte og rasende nok, og man skal være veldig forsiktig (mener jeg) med bastante påstander om at "man er nødt til å tilgi". Tvertimot er det mange som kommer seg videre ved å pisse på graven til kreket. Jeg vil påstå at det viktigste er at man plasserer 100% av skylden hos overgriperen.

Konklusjonen min er at det ikke finnes "en medisin" for alle: for noen er det riktig å tilgi, men ikke for alle. For andre er helt andre følelser "riktig". Det viktige er at det skal være til det beste for offeret, og ikke dogma basert på religion eller livssyn (som overgriperen ofte vet å (mis)bruke).

Ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg synes absolutt du burde annmelde denne psykiateren! Du er sikkert ikke den eneste han har misbrukt heller. Og det kan jo hende at han fortsatt holder på med ugjerningene sine på nye pasienter, så han burde stoppes.

Ta kontakt med advokat. (kanskje du også kan få fri rettshjelp)

[Hawkwind]

Jeg antar at din nåværende behandler ser det som sannsynlig at en eventuell anmeldelse vil bli henlagt; og derfor fraråder anmeldelse.

I og med at en del behandlere opplever beskyldninger om overgrep (og da ubegrunnet) fra tid til annen av pasienter, vil jeg vel anta at det vil være noe vanskeligere å få politiet til å gå videre med en sak mot en behandler enn mot et såkalt "vanlig" menneske.

Dessverre.

I forhold til å markere overfor deg selv at du har gjort det du kan , vil nok en anmeldelse fungere godt som en del av terapien; såfremt du ser realistisk på de resultater dette vil gi. Har du forventninger om å få fradømt vedkommende praksisen bør du nok legge dem tilside, eksempelvis.

Uansett - jeg ønsker deg masse lykke til med å jobbe deg gjennom en smertefull fortid. Du har funnet frem til et sted hvor det går an å få utløp for frustrasjoner, sinne og smerte på din vei mot et helt liv; og et sted hvor det er trygt å gjøre dette. Noe jeg antar du vil sette stor pris på med tiden :-)

Vennlig hilsen

[Gjest anonym]

Hei Mixmix,

Jeg har ikke sett nicket ditt før, så jeg bør vel si velkommen. :-)

Du har helt rett i at kreket ikke fortjener tilgivelse, men jeg er uenig med deg i at man "er nødt til å tilgi for å komme videre". Selvsagt kommer det an på definisjonen av "tilgivelse", men det er langt mellom "tilgivelse" og "bitterhet". Man behøver ikke "tilgi" for å unngå å være "bitter".

Tvertimot er kanskje et av de vanligste problemene blant utsatte at de ikke blir sinte og rasende nok, og man skal være veldig forsiktig (mener jeg) med bastante påstander om at "man er nødt til å tilgi". Tvertimot er det mange som kommer seg videre ved å pisse på graven til kreket. Jeg vil påstå at det viktigste er at man plasserer 100% av skylden hos overgriperen.

Konklusjonen min er at det ikke finnes "en medisin" for alle: for noen er det riktig å tilgi, men ikke for alle. For andre er helt andre følelser "riktig". Det viktige er at det skal være til det beste for offeret, og ikke dogma basert på religion eller livssyn (som overgriperen ofte vet å (mis)bruke).

Ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen

Hei igjenog TUSEN TAKK for rask respons på innlegget mitt.Leser svarene fra hver og en av dere,og gråter;og tenker;at jeg ikke våget ta bladet fra munnen før,kanskje hadde det vært bittelitt lettere da....

Nei,INGEN i min familie eller venner vet om dette;våget aldri å fortelle,selv i dag;til det er skammen og skyldfølelsen for stor.

Men takk til dere for at dere leste og svarte meg,det varmet."Saken" kommer jeg til å jobbe videre med.

mange hilsener fra meg til dere.

[Gjest mixmix]

Hei Mixmix,

Jeg har ikke sett nicket ditt før, så jeg bør vel si velkommen. :-)

Du har helt rett i at kreket ikke fortjener tilgivelse, men jeg er uenig med deg i at man "er nødt til å tilgi for å komme videre". Selvsagt kommer det an på definisjonen av "tilgivelse", men det er langt mellom "tilgivelse" og "bitterhet". Man behøver ikke "tilgi" for å unngå å være "bitter".

Tvertimot er kanskje et av de vanligste problemene blant utsatte at de ikke blir sinte og rasende nok, og man skal være veldig forsiktig (mener jeg) med bastante påstander om at "man er nødt til å tilgi". Tvertimot er det mange som kommer seg videre ved å pisse på graven til kreket. Jeg vil påstå at det viktigste er at man plasserer 100% av skylden hos overgriperen.

Konklusjonen min er at det ikke finnes "en medisin" for alle: for noen er det riktig å tilgi, men ikke for alle. For andre er helt andre følelser "riktig". Det viktige er at det skal være til det beste for offeret, og ikke dogma basert på religion eller livssyn (som overgriperen ofte vet å (mis)bruke).

Ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen

Hei igjen!

Med tilgivelse mener jeg ikke at en skal "føle" at alt er greit. For det er det ikke. Med tilgivelse mener jeg heller en bestemmelse om at jeg distanserer meg fra det som har skjedd. Det må selvsagt skje etter bearbeiding. Jeg plasserer hele og fulle skylden hos overgriperen, sier til "meg selv", for overgriperen min er død, at jeg er ferdig med det. Jeg vil aldri godta det han gjorde, for det ødelegger nok mennesker mer enn noe annet, tror jeg. Men i det jeg bestemte meg for å tilgi, gikk plutselig alt mye lettere. Når en tviholder på at en har rett til å være bitter, går det faktisk bare ut over en selv. Jeg har vært sintere og bitrere enn jeg kan beskrive. Har endel arr rundt håndleddet o.l. Har knust glass, skreket og gjort enormt mye for å få det ut. Etterpå, etter noen år, kunne jeg tilgi. Nå tenker jeg ikke på overgrepene. De plager meg ikke lenger. Jeg beklager dersom jeg ble for bastant på at det kun er en måte å komme seg videre på. Men det var det som hjalp meg, og jeg kjenner flere (har vært innlagt på psyk noen år, så der finnes jo endel incestofre...) som kommer seg videre etter nettopp dette. Men før fløy jeg i flint selv, dersom noen nevnte ordet tilgivelse. Ønsker deg alt godt!!