Min kjære pappa

[Gjest ciceta]

Jeg ser på bilder av oss to. Vi smiler og ler, holder om hverandre og det lyser gjensidig kjærlighet mellom oss. Du kjøpte min første sykkel, en bamse fra en tur du var på, du var med meg når jeg fikk mine første hull i ørene. Jeg såg litt opp til deg. Hadde en dyp respekt for deg, både fordi jeg var glad i deg og fordi du hadde temperement som kunne gjøre meg redd. Jeg passet på deg og beskyttet deg om noen snakket stygt om deg. Vi var på båtturer, bilturer, kino, hytteturer, juletrefest, sommerferieturer - besøkte familie og venner av deg. Jeg fikk alltid være med. Du passet på meg. Du ga meg mat, stell, grenser og omsorg. Ingen fikk være slem mot meg, og jeg lærte også at jeg måtte være snill mot andre. Du kunne bli sint, og da var det ikke så greit å være lille meg. Jeg følte meg ikke så trygg da, om vi var alene. Jeg hadde jo sett deg full mange ganger, og var litt redd når du forandret deg til å enten være sint eller full. Vi bodde ilag i 5 år. Jeg ante ikke at mamma skulle gå fra deg. Jeg var 8,5 år og opplevde min første store sorg her i livet. At mamma kunne gjøre noe sånt mot meg og deg! Stakkars pappa`n min. Jeg syntes så synd på deg, som ikke skulle få bo ilag med oss mer. Du ringte meg flere ganger i tiden etterpå. Du savnet meg sårt og jeg savnet deg. Jeg forandret meg. Ble aggressiv, ukonsentret og umulig. Mang en gang sa jeg at jeg ville flytte til deg. Om du i det hele tatt husket avtalene våre som vi gjorde når du ringte og var full, så hadde jeg alltid en uro i kroppen og grudde meg også litt. Men jeg kunne jo ikke si nei til å møte deg. For vi var jo så glade i hverandre og vi savnet hverandre. Jeg var visst alltid så sint på mamma når jeg kom hjem igjen etter disse besøkene. De dabbet av etterhvert. Det ble sjeldnere mellom telefonene også. Kan ikke helt huske når kontakten ble helt brutt. Jeg følte meg ofte veldig bitter på deg når tenårene kom. Følte meg sviktet. Samtidig så gikk det mange år før jeg skjønte jeg ikke kom til å høre noe mer fra deg - og en slags redsel inni meg begynte å slippe litt taket. Jeg skjønte ingenting av alle de motstridene følelsene jeg hadde for deg opp gjennom til tjueårs-alderen. Jeg husket så lite fra vår tid sammen.

Ikke alle overgripere er psykopater.

Ikke alle overgripere er overfallsmenn.

Ikke alle overgripere er voldelige.

Ikke alle overgripere er pedofile.

Men jeg skulle ønske han var det...............................

[gnaffel-laffel]

åh...sterkt innlegg.....

Ikke alle overgripere er psykopater.

Ikke alle overgripere er overfallsmenn.

Ikke alle overgripere er voldelige.

Ikke alle overgripere er pedofile.

Men jeg skulle ønske han var det...............................

Overgriperen min var ikke pappaen min, men en som var omtrent like nær.....Skulle virkelig ønske han var psykopat, en overfallsmann, voldelig eller pedofil....hadde vært så mye enklere da......er så mange forvirrede følelser....det hadde vært mer klart og tydelig hvis han var en slem og stygg mann....da hadde jeg bare hatet ham....men....han er ingen slem og stygg mann....og jeg var så inderlig glad i ham. Jeg både hater han og er glad i han nå.....vil ikke være glad i han.... vil bare hate.....vil bare at han skal være stygg og slem.....men han er jo ikke det.....

Takk for et sterkt innlegg, ciceta!

Hilsen

[Gjest Engelen33]

Så utrolig bra skrevet!! Skjønner så godt hva du mener. Vet du... da jeg hadde lest ferdig så merket jeg at magen "knyttet" seg på en måte...*gir deg en forsiktig klem om du vil ha*