hva gjør vi for å overleve incest?

[Gjest smeike-jenta]

Hva gjorde du da du som liten opplevde at dine omsorgspersoner sviktet eller ble overgripere...?

Jeg har akkurat lest noe jeg kjenner meg veldig igjen i, og jeg lurer på om det er noen andre som også gjør det?

Vi er alle fra vi er født helt avhengig av foreldre/omsorgspersoner for å overleve og vokse opp. Vi er dermed født med et sterk grunnleggende psykobiologisk instinkt til å knytte oss til våre omsorgspersoner.

Barnet _må_ elske sine foreldre og ønsker selv å bli elsket igjen av sine foreldre.

Barnet kan ikke flykte - det er hjelpeløst utlevert - og kan ikke overleve alene...

Så når omsorgspersonene svikter eller blir overgripere så fungrerer barnesinnet slik at det vonde som omsorgspersonen gjør, det blir spaltet vekk, dissosiert til en annen del av barnesinnet...."Det skjer ikke meg" "Det er en annen pike det skjer med""Det skjer fordi jeg er slem, stygg og ekkel, og jeg fortjener det."

Dette gjør vi for å overleve rett og slett. Barn har ikke forutsetninger for å kunne takle og bearbeide så sterke påkjenninger, og derfor er vi laget så finurlig...Det å kunne dissosiere er noe alle mennesker i alle aldre kan gjøre, men barn er veldig flinke til dette.

Det har nå gått opp for meg at jeg har ikke hatt noen omsorgspersoner som har fungert slik de normalt skulle ha gjort. Mamma og pappa ble skilt da jeg var liten. Pappa var alkoholiker ( er død nå ) og mamma fant seg en ny mann som ble min stefar. Stefaren min begynte å missbruke meg da jeg var 5... og mamma visste etterhvert hva som foregikk...uten å gjøre noe...hun ble etterhvert med på en del av overgrepene...Jjeg har blitt utsatt for grove seksuelle, fysiske og psykiske overgrep i mange år.

Jeg var utad likevel en perfekt jente, pliktoppfyllende og dyktig i det meste, snill og søt...mange venner... Jeg levde i to liv.

Og for å overleve alt så dissosierte jeg på ulike vis, og jeg laget meg blant annet en _fantasimamma_ som bare hadde gode egenskaper. Min fantasimamma var TRYGG, kjærlig og omsorgsfull, trøstet meg når jeg hadde det vondt, tørket tårene mine, holdt rundt meg, strøk meg på ryggen, passet på meg, lyttet til meg, ga meg klemmer, smurte skolematen min osv... og dette "overførte" jeg på min bio.mamma slik at jeg kunne elske henne...for hun hadde og har i virkeligheten ingen av disse egenskapene.

Og nå er alt kommet opp til overflaten...Nå bearbeider jeg det vanskeligste i min historie - sviket fra min mor - og fantasibildet er ødelagt. Nå ser jeg mamma som den hun faktisk er og ikke som den fantasimamman jeg har gått med oppe i hodet mitt....Hun har aldri vært det og kan aldri bli det - det må jeg akseptere - det må jeg leve med.

Så nå har jeg valgt å holde avstand fra mamma, fordi hun nå også "trykker" meg ned så fort hun får sjansen... Hun er også ennå sammen med min stefar...

Det jeg lurer på er om noen kjenner seg igjen?

En annen ting jeg lurer på er om dere har valgt å kutte alle bånd, eller hvordan forholder dere dere til de som har sviktet?

Til slutt: Alle har jo sin måte å fomulere seg på, skrive på, og det er nok mange som kjenner igjen meg, men jeg velger likevel å bruke et annet nick i dag.

Takk for at du tok deg tid til å lese :-)

Mvh

[Gjest dukke]

Ja hvordan overlever ett barn sexuelle overgrep.

Vel,jeg ble jevnt brukt av min onkel.Men jeg kan alikevel ikke huske jeg gikk og var redd eller slikt,men samtidig så 'var' det noe.Jeg har alltid vært den glade sprudlene jenta...det var nok min måte å overleve på.latet jeg som jeg vare glad,så ble jeg glad...Jeg måtte alltid ha noen i rundt meg,klarte ikke være alene selv om onkel min likte best å ha to jenter samtidig,så ble det til att det var tryggere å være to når han ville ha barnesex.Nå står minnnene i kø i hodet mitt.Jeg trodde det bare var noen få ganger han tok meg,men gud så feil jeg tok der.Jeg spiste også veldig da han begynte,jeg fikk jo så masse hår i munnen etter han....de måtte vekk,de truet med å kvele meg,sæden hans....den var der uten att han var der...så jeg spiste.Jeg kjøpte meg venner,siden jeg alltid måtte ha noen i rundt meg.Nå er jeg veldig slik att jeg må ha kontakt med noen,snakker veldig...men samtidig så blir jeg veldig sliten av det.Alle trenger jo ro noen ganger,også meg.

Ingen av foreldrene viste hva som skjedde,de så aldri noe...nå sitter de sjokka....nå vet de.Jeg blir også skuffa over feks mamma....hun har liksom aldri sett meg før,og nå vil hun plutselig ha kontrollen over meg,og det føles ikke riktig siden hun aldri før har fulgt med.

Mat ble nok veldig min utvei til alt vondt,likeledes å være sammen med noen kontstant.

Nå som jeg har tatt tak i mitt matproblem,så ser jeg hvor masse jeg egntlig føler også i rundt alt det her,og jeg hater vær en jævla følelse.Jeg har alltid slukt mat til alt som heter følelser.Nå som maten er vekk......herre fred så masse en må føle på.

Ungdom å overleve......jeg drev med pansik festing.Jeg gjorde alt mulig i fylla...jeg snudde også den tiden min sf til mere anorexia og bulemi...ble sylfide...

Jeg gikk helle tiden å følte meg så utrolig annerledes.Jeg satt på skolen,fikk ikke med meg noe der,laga bråk i klassen,men kunne sitte timer å bare se på de andre......studere for å finne ut hva som gjorde meg annerledes.Aldri da så jeg hva det var...de hadde ikke de bekymringene som jeg hadde,den redselen og de tankene jeg hadde,for jeg huska alltid hva jeg hadde opplevd.

Alltid bråk rundt meg.jeg var pop i flokken,jeg var jo så tøff!!

Jeg klarte alltid få tak i penger til drikke.....de stjal jeg jo bare...Butikker ble det stjalet klær fra,måtte jo ha noe røft..

Jeg overlevde vel det hele med att jeg traff far til mine onger.Han lærte meg ting som gjorde jeg stolte mere på folk.....jeg kunne så alt for lett ha falt helt uttafor alt.Hadde jeg vært ung i dag,da er jeg sannelig ikke sikker på om jeg hadde overlevd.

Masse jeg kunne skrevet om det her.......ikke sikkert noen gidda lese dette engang,men jeg føler meg bedre og det får bli det gode ut av disse ord.Likeledes.....det kan jo være noen ikke føler seg så annerledes lengre om du er en ungdom som leser og føler deg så annerledes...

Nå vet du att du er annerledes på ett punkt....og derfor føles det så usigelig sterkt å være annerledes.

Masse tanker fra meg...dukke...

[Gjest trist30]

Den største straffen er å kutte alle bånd, jeg kan ikke for det, men jeg synest ikke din mor fortjener å ha noe som helst kontakt med deg! Kanskje hun kommer tilbake til deg en dag, kanskje hun forlater din stefar fordi hun ikke orker lenger at hun har mistet kontakten med deg! Stå på, vær sterk, akkurat nå fortjener hun ikke å se deg eller høre fra deg. Hun fortjener å angre hun fortjener å lengte etter deg. Jeg håper du har mange mennesker rundt deg nå som passer på deg, du fortjener all den styrke og kjærlighet som du kan få, håper du får en mann som kan passe godt på deg og at du aldri gjør noe slikt mot dine egne barn. Det beste som finst er å gi kjærlighet til sine egne barn og gi de den tryggheten som de trenger. Barn og sex hører ikke sammen!

[Gjest - den utstøtte -]

Ja, jeg kjenner meg igjen!

Jeg har også levd to liv.

Et vellykket som viste utad, og mitt indre "helvete" der jeg alltid var annerledes.

Jeg har "beskytte" mine omsorgspersoner i alle år, og nå som jeg er midt oppi bearbeiding, får jeg stadig nye overraskelser. Ser jo at jeg har beskyttet dem, for å beskytte meg selv, og at de egentlig ikke har brydd sel om meg.

Det du skrev var godt formulert, og veldig dekkende for hvordan mit liv har vært.

Jeg har i dag lite kontakt med familien min. De takler dårlig at jeg nå er åpen om de årelange overgrepene.

Det er ensomt, men jeg klarer ikke lenger å gå på akkord med meg selv. Dessuten, så har de jo egnetlig ikke brydd selg så mye om meg,- jeg har bare valgt å tro det.

Jeg er heldig og har min egen fantastiske familie, der mannen min støtter meg i alle disse vonde bearbeidelsesprosessene. Hadde jeg ikke hatt han, vet jeg ikke om jeg hadde klart å bryte med familien.

Takk for et "godt" innlegg. Det er så befriende å oppleve, at de følelsene og tankene jeg sliter med, ikke er så unormale som det jeg trodd et helt liv :-)

Varme tanker til deg fra

[Sør]

Ja hvordan overlever ett barn sexuelle overgrep.

Vel,jeg ble jevnt brukt av min onkel.Men jeg kan alikevel ikke huske jeg gikk og var redd eller slikt,men samtidig så 'var' det noe.Jeg har alltid vært den glade sprudlene jenta...det var nok min måte å overleve på.latet jeg som jeg vare glad,så ble jeg glad...Jeg måtte alltid ha noen i rundt meg,klarte ikke være alene selv om onkel min likte best å ha to jenter samtidig,så ble det til att det var tryggere å være to når han ville ha barnesex.Nå står minnnene i kø i hodet mitt.Jeg trodde det bare var noen få ganger han tok meg,men gud så feil jeg tok der.Jeg spiste også veldig da han begynte,jeg fikk jo så masse hår i munnen etter han....de måtte vekk,de truet med å kvele meg,sæden hans....den var der uten att han var der...så jeg spiste.Jeg kjøpte meg venner,siden jeg alltid måtte ha noen i rundt meg.Nå er jeg veldig slik att jeg må ha kontakt med noen,snakker veldig...men samtidig så blir jeg veldig sliten av det.Alle trenger jo ro noen ganger,også meg.

Ingen av foreldrene viste hva som skjedde,de så aldri noe...nå sitter de sjokka....nå vet de.Jeg blir også skuffa over feks mamma....hun har liksom aldri sett meg før,og nå vil hun plutselig ha kontrollen over meg,og det føles ikke riktig siden hun aldri før har fulgt med.

Mat ble nok veldig min utvei til alt vondt,likeledes å være sammen med noen kontstant.

Nå som jeg har tatt tak i mitt matproblem,så ser jeg hvor masse jeg egntlig føler også i rundt alt det her,og jeg hater vær en jævla følelse.Jeg har alltid slukt mat til alt som heter følelser.Nå som maten er vekk......herre fred så masse en må føle på.

Ungdom å overleve......jeg drev med pansik festing.Jeg gjorde alt mulig i fylla...jeg snudde også den tiden min sf til mere anorexia og bulemi...ble sylfide...

Jeg gikk helle tiden å følte meg så utrolig annerledes.Jeg satt på skolen,fikk ikke med meg noe der,laga bråk i klassen,men kunne sitte timer å bare se på de andre......studere for å finne ut hva som gjorde meg annerledes.Aldri da så jeg hva det var...de hadde ikke de bekymringene som jeg hadde,den redselen og de tankene jeg hadde,for jeg huska alltid hva jeg hadde opplevd.

Alltid bråk rundt meg.jeg var pop i flokken,jeg var jo så tøff!!

Jeg klarte alltid få tak i penger til drikke.....de stjal jeg jo bare...Butikker ble det stjalet klær fra,måtte jo ha noe røft..

Jeg overlevde vel det hele med att jeg traff far til mine onger.Han lærte meg ting som gjorde jeg stolte mere på folk.....jeg kunne så alt for lett ha falt helt uttafor alt.Hadde jeg vært ung i dag,da er jeg sannelig ikke sikker på om jeg hadde overlevd.

Masse jeg kunne skrevet om det her.......ikke sikkert noen gidda lese dette engang,men jeg føler meg bedre og det får bli det gode ut av disse ord.Likeledes.....det kan jo være noen ikke føler seg så annerledes lengre om du er en ungdom som leser og føler deg så annerledes...

Nå vet du att du er annerledes på ett punkt....og derfor føles det så usigelig sterkt å være annerledes.

Masse tanker fra meg...dukke...

Hei Dukke,

Ville bare sende deg en *klem*, og ønske deg en god helg!

Alt vel.

*klem*

[Gjest smeike-jenta]

Ja, jeg kjenner meg igjen!

Jeg har også levd to liv.

Et vellykket som viste utad, og mitt indre "helvete" der jeg alltid var annerledes.

Jeg har "beskytte" mine omsorgspersoner i alle år, og nå som jeg er midt oppi bearbeiding, får jeg stadig nye overraskelser. Ser jo at jeg har beskyttet dem, for å beskytte meg selv, og at de egentlig ikke har brydd sel om meg.

Det du skrev var godt formulert, og veldig dekkende for hvordan mit liv har vært.

Jeg har i dag lite kontakt med familien min. De takler dårlig at jeg nå er åpen om de årelange overgrepene.

Det er ensomt, men jeg klarer ikke lenger å gå på akkord med meg selv. Dessuten, så har de jo egnetlig ikke brydd selg så mye om meg,- jeg har bare valgt å tro det.

Jeg er heldig og har min egen fantastiske familie, der mannen min støtter meg i alle disse vonde bearbeidelsesprosessene. Hadde jeg ikke hatt han, vet jeg ikke om jeg hadde klart å bryte med familien.

Takk for et "godt" innlegg. Det er så befriende å oppleve, at de følelsene og tankene jeg sliter med, ikke er så unormale som det jeg trodd et helt liv :-)

Varme tanker til deg fra

Tusen takk for dine ord, det er så godt å lese det du skriver, så godt å vite at man ikke er alene...selv om jeg vet at jeg ikke er alene, så føles det sånn intenst av og til, og dermed hjelper det veldig godt å høre andres "like/ulike" erfaringer og opplevelser.

*Takk i like måte*

[Gjest smeike-jenta]

Den største straffen er å kutte alle bånd, jeg kan ikke for det, men jeg synest ikke din mor fortjener å ha noe som helst kontakt med deg! Kanskje hun kommer tilbake til deg en dag, kanskje hun forlater din stefar fordi hun ikke orker lenger at hun har mistet kontakten med deg! Stå på, vær sterk, akkurat nå fortjener hun ikke å se deg eller høre fra deg. Hun fortjener å angre hun fortjener å lengte etter deg. Jeg håper du har mange mennesker rundt deg nå som passer på deg, du fortjener all den styrke og kjærlighet som du kan få, håper du får en mann som kan passe godt på deg og at du aldri gjør noe slikt mot dine egne barn. Det beste som finst er å gi kjærlighet til sine egne barn og gi de den tryggheten som de trenger. Barn og sex hører ikke sammen!

Takk for svar, takk for sterke ord, takk for sanne ord...

Jeg vet det er mange med deg som mener det du skriver, og jeg er jo enig, men det er så vondt, så sårt, og veldig vanskelig å akseptere.... at mamma ikke fortjener å ha meg i livet sitt... det er ikke sånn jeg klarer å se på det...Jeg har ikke så mye selvtillit at det gjør noe... Men for å snu på det, så kan man jo se det slik at jeg ikke fortjener å ha henne i livet mitt, hun bare ødelegger meg, holder meg nede.... Og jeg har faktisk valgt å holde avstand nå inntil jeg er sterk nok til å kunne ta en konfrontasjon med henne, bli sint på henne... Jeg kan aldri tilgi det hun har gjort. Det er sterke ord, men jeg mener det!

Nå er jeg så heldig at jeg har fått et nettverk rundt meg av noen få veldig betydningsfulle og trygge mennesker, og jeg hadde ikke klart dette uten dem. Så jeg er heldig.

Men dette er vondt, ubeskrivelig vondt!

Men min største hevn er å ta tilbake livet mitt!

[Gjest smeike-jenta]

Ja hvordan overlever ett barn sexuelle overgrep.

Vel,jeg ble jevnt brukt av min onkel.Men jeg kan alikevel ikke huske jeg gikk og var redd eller slikt,men samtidig så 'var' det noe.Jeg har alltid vært den glade sprudlene jenta...det var nok min måte å overleve på.latet jeg som jeg vare glad,så ble jeg glad...Jeg måtte alltid ha noen i rundt meg,klarte ikke være alene selv om onkel min likte best å ha to jenter samtidig,så ble det til att det var tryggere å være to når han ville ha barnesex.Nå står minnnene i kø i hodet mitt.Jeg trodde det bare var noen få ganger han tok meg,men gud så feil jeg tok der.Jeg spiste også veldig da han begynte,jeg fikk jo så masse hår i munnen etter han....de måtte vekk,de truet med å kvele meg,sæden hans....den var der uten att han var der...så jeg spiste.Jeg kjøpte meg venner,siden jeg alltid måtte ha noen i rundt meg.Nå er jeg veldig slik att jeg må ha kontakt med noen,snakker veldig...men samtidig så blir jeg veldig sliten av det.Alle trenger jo ro noen ganger,også meg.

Ingen av foreldrene viste hva som skjedde,de så aldri noe...nå sitter de sjokka....nå vet de.Jeg blir også skuffa over feks mamma....hun har liksom aldri sett meg før,og nå vil hun plutselig ha kontrollen over meg,og det føles ikke riktig siden hun aldri før har fulgt med.

Mat ble nok veldig min utvei til alt vondt,likeledes å være sammen med noen kontstant.

Nå som jeg har tatt tak i mitt matproblem,så ser jeg hvor masse jeg egntlig føler også i rundt alt det her,og jeg hater vær en jævla følelse.Jeg har alltid slukt mat til alt som heter følelser.Nå som maten er vekk......herre fred så masse en må føle på.

Ungdom å overleve......jeg drev med pansik festing.Jeg gjorde alt mulig i fylla...jeg snudde også den tiden min sf til mere anorexia og bulemi...ble sylfide...

Jeg gikk helle tiden å følte meg så utrolig annerledes.Jeg satt på skolen,fikk ikke med meg noe der,laga bråk i klassen,men kunne sitte timer å bare se på de andre......studere for å finne ut hva som gjorde meg annerledes.Aldri da så jeg hva det var...de hadde ikke de bekymringene som jeg hadde,den redselen og de tankene jeg hadde,for jeg huska alltid hva jeg hadde opplevd.

Alltid bråk rundt meg.jeg var pop i flokken,jeg var jo så tøff!!

Jeg klarte alltid få tak i penger til drikke.....de stjal jeg jo bare...Butikker ble det stjalet klær fra,måtte jo ha noe røft..

Jeg overlevde vel det hele med att jeg traff far til mine onger.Han lærte meg ting som gjorde jeg stolte mere på folk.....jeg kunne så alt for lett ha falt helt uttafor alt.Hadde jeg vært ung i dag,da er jeg sannelig ikke sikker på om jeg hadde overlevd.

Masse jeg kunne skrevet om det her.......ikke sikkert noen gidda lese dette engang,men jeg føler meg bedre og det får bli det gode ut av disse ord.Likeledes.....det kan jo være noen ikke føler seg så annerledes lengre om du er en ungdom som leser og føler deg så annerledes...

Nå vet du att du er annerledes på ett punkt....og derfor føles det så usigelig sterkt å være annerledes.

Masse tanker fra meg...dukke...

Takk for svar dukke, jeg kjenner meg også igjen i det du skriver om mat og følelser. Jeg har slitt med anorkesi i maaange år...

Lykke til videre, og min erfaring er at det hjelper masse å bearbeide, sette ord på alt det vonde, og ikke henge seg så intenst opp i matproblemet, det retter seg etterhvert som følelsene retter seg...

Men det vil også gå opp og ned, fra dag til dag, fra time til time...og man trenger mye støtte og hjelp. Håper du får det nå.

[Gjest dukke]

Hei Dukke,

Ville bare sende deg en *klem*, og ønske deg en god helg!

Alt vel.

*klem*

Håper du også får ei fin helg,og att du ahr det bra.

Du er blitt så sjelden å se vennen....håper det ikke er noe galt som gjør det.

Om jeg ikke snakker eller ser deg før sommeren.....så håper jeg du får en fin fin sommer...

Gode tanker fra meg....