Mødrene

[Gjest mamma]

Jeg er en mor med to incestutsatte barn. Hvorfor er alle incestutsatte så aggressive på mødrene sine?

Vi mødre har ikke skyld i ugjerningen. I det øyeblikket vi oppdager det, bryter vi som oftest kontakt med overgriperen og anmelder forholdet. Uansett hva dere tror lar vi ikke dette pågå uten å gjøre noe.

Det er faktisk ganske vanskelig å forstå at overgrep pågår. Og når vi forstår det blir livet et helvete for oss. Rettsvesen jobber ikke med oss men mot oss. Det er vanskelig å nekte faren (hvis han er overgriperen) besøksrett. Vi sliter ofte med "vanskelig" barn og har store problemer med å bli trodd av omverdenen. Oftest blir vi sett på som noen vanskelig kjerringer som beskylder overgriperen uten grunn.

Vi får liten hjelp og blir motarbeidet overalt. Selv har jeg fått endel hjelp på Støttesenteret og gått til psykolog i flere år.

Jeg vil faktisk ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for det som har skjedd. Jeg har ikke gjort noe galt mot ungene mine bortsett fra at jeg har valgt feile menn i mitt liv. Jeg har stått på i mange år for å hjelpe mine barn.

Så vær så snill, ikke beskyld oss for å være dårlige mødre.

[Sør]

Hei "mamma",

Du skriver: "Hvorfor er alle incestutsatte så aggressive på mødrene sine?"

Jeg synes slettes ikke "aggressivitet" mot mødre er noe vanlig fenomen. Tvertimot, vil jeg si. Selv i tilfeller hvor moren faktisk *viste* om hva som skjedde, så er det svært ofte at slikt blir unnskyldt av offeret med "hun er bare et svakt menneske", eller noe slikt.

Det er nemlig slettes ikke slik at "alle mødre" bryter kontakt med overgriperen. Noen "vil ikke vite", andre fornekter at det skjer, noen bryr seg ikke, og noen er "med på det".

Derfor må du være svært forsiktig med å generalisere over alle incestutsatte, og alle mødre. Det dreier seg om svært heterogene grupper (ikke ensartede).

Selvsagt kan incestutsatte være "vanskelige", men det er jo gjerne nettopp som et resultat av overgrepene, og er derfor 110% overgriperens ansvar.

===

Du har rett i at det er alt for vanskelig å nekte overgriper besøksrett, samt at mange mødre blir beskyldt (uten grunn) for å bruke overgrep "i skillsmissen". Dog har jeg aldri hørt om barn som misliker moren av den årsak....

===

Jeg forstår veldig godt at det kan være utrolig vanskelig å være der du er, og håper barnene dine (og deg) får støtte på SMI.

Med vennlig hilsen

[Singularity]

Du skriver:

"Vi mødre har ikke skyld i ugjerningen. I det øyeblikket vi oppdager det, bryter vi som oftest kontakt med overgriperen og anmelder forholdet. Uansett hva dere tror lar vi ikke dette pågå uten å gjøre noe."

Dessverre er det ikke alle mødre som opptrer slik som i din fremstilling.

Og de som opptrer på en egositisk, ondskapsfull eller ufølsom måte forårsaker ekstra sterke traumer for barna - og en del av de barna kan tenkes å finne veien hit for å fortelle om sine erfaringer.

Dette forumet besøkes av mange som er blitt utsatt for overgrep, og noen få som kjenner utsatte. Temaet her er som regel overgrep, vanskeligheter med å takle det, veien frem mot å legge det bak seg og så videre. Ofte er det det ekstra traumatiske som kommer i fokus mer enn lyspunktene.

Dermed er det ikke stedet for å få lese seg til en realistisk karakteristikk av flertallet av menn - ei heller stedet for å finne en karakteristikk av gode foreldres opptreden overfor sine barn.

Du har selvfølgelig rett i at det store flertallet av mødre blir både sjokkerte og rasende hvis de finner ut av at barna deres har blitt utsatte for overgrep - og at de straks sørger for at barna får den hjelp de trenger. Men altså dessverre ikke alle...

[Gjest Geir]

Du skriver (bl.a.) :

"Rettsvesen jobber ikke med oss men mot oss. Det er vanskelig å nekte faren (hvis han er overgriperen) besøksrett."

Det er absolutt ikkje mitt inntrykk, etter å ha gjennomgått sakspapirene (ved flere forskjellige saker) i forbindelse med beskyldinger om incest, gjelder både straffesaker og beskyldninger i forbindelse med barnefordelingssaker.

Etter de sakene eg kjenner til så har overgriperen (om det er far, og han er blitt dømt) konsekvent blitt nektet besøksrett/samvær, i enkelte tilfeller har det vært innvilget meget begrenset samvær under TILSYN.

I forbindelser med incest beskyldninger i barnefordelingssaker, så blir nesten "alltid" (i hvertfall der det foreligger en anmeldelse og etterforskning pågår) samværet redusert eller begrenset til ett minimum under tilsyn, så lenge saken ikkje er ferdig etterforsket og det er fallt dom i saken.

Dette vil i praksis si att samværet kan bortfalle eller bli begrenset til ett minimum,gjerne over en periode på 2-4 år.

"Vi sliter ofte med "vanskelig" barn og har store problemer med å bli trodd av omverdenen."

Att foreldre med incest utsatt barn sliter som følge av traumer o.l. er godt dokumentert, men selvfølgelig like vanskelig for dem det gjelder.

Skjønner problemene med å bli trodd av omverdenen, men det er nå en gang slik att det å bli trodd kan i mange tilfeller slå begge veier og er også vanskelig for en som uriktig blir beskyldt for seksuelle overgrep.

Slik det er i dagens rettssamfunn, som vi vel "alle" ønsker å ha det er att en tiltalt (i en hver straffesak) er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Men samfunnet skal _ikkje_ gamble i de situasjoner der det er sannsynlig att overgrep _kan_ finne sted, og det gjøres heller ikkje i stort omfang så vidt meg bekjent.

"Oftest blir vi sett på som noen vanskelig kjerringer som beskylder overgriperen uten grunn."

Desverre for de barn som bli utsatt for seksuelle overgrep, så finnes det en god del uriktige anklager og anmeldelser i forbindelse med barnefordelingssaker, og det igjen slår tilbake som tvil/usikkerhet både i samfunnet generellt, hos hjelpeapparatet, politiet og hos domstolene.

Domstolene (og samfunnet) gjør seg sjøl og de incestutsatte en _bjørnetjeneste_ ved å unnlate å reagere med straff og fengsel der det er påvist falske anklager.

Det desverre rammer barn og foresatte som er berørt av incest, og det er dypt tragisk !!!

Ønsker dere lykke til, og må rettferdigheten seire til slutt !

Mvh

[Gjest smeike-jenta]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men ditt innlegg gjør at jeg må svare et eller annet...

Svaret til Singularity var bra.

For det første så vil jeg bare si at hvis du har lest mitt innlegg litt lenger ned så vet du litt om meg...

For det andre.. jeg skulle så veldig gjerne ønske at min mamma ville reagert slik de fleste mødre ville gjort og gjør hvis de oppdager at deres barn blir utsatt for overgrep - nemlig å beskytte sine barn...

Men en slik mamma har ikke jeg. Det må jeg leve med. Det må jeg akseptere. Det er fryktelig tøft og vondt. Og det er vel ikke for ingenting jeg lagde med en "fantasimamma"....

Og jeg "skjærer ikke alle mødre over en kam"...eller hva det søren heter... Men det er mange her inne som har et rettmessig konfliktfylt forhold til sine mødre...

Jeg selv ,hvis jeg hadde funnet ut at mitt barn en gang ble utsatt for noe slikt, så ville jeg gjort alt i min makt for å beskytte mitt barn, og derfor får jeg også helt vondt inn i hjerteroten når jeg leser din kamp... Det må være beintøft! Men du _gjør_ noe for barna dine. Du _stiller_ opp. Det er synd at vi sjelden hører eller kan lese her inne om de som faktisk får støtte fra sin mor eller far... for bilde blir jo litt galt...

Men de som da skriver om sine mødre, trenger nok å få ut litt frustrasjon og følelser, for mange har et konfliktfylt og vanskelig forhold til sine mødre, og da finner de støtte her inne fra andre med like erfaringer...

Vet ikke hvor klokt dette ble, men jeg bare måtte svare et eller annet....

[Gjest dukke]

Kjenner magen knyter seg.....du er i allefall ikke min mamma,men gud som jeg skulle ønsket du var.

[Gjest ciceta]

Hei

Du spør:

" Hvorfor er alle incestutsatte så aggressive på mødrene sine? "

Hvor har du dette fra, vil jeg da spør. Her skjærer du ALLE incestutsatte over en kam, og det synes jeg ikke blir rett.

Nå vet jeg ikke om du mener at de er aggressive mot sine mødre mens overgrepene pågår, etterpå eller generellt hele tiden i etterkant.

Jeg husker svært lite fra min barndom. Men jeg husker delvis og har blitt fortalt (mange ganger, også av deg......) at jeg var aggresiv og såkalt vanskelig, spesiellt mot mamma. Men da vil jeg si;; Det var ikke min skyld, like lite som det var mamma` s skyld. Så jeg føler du plasserer skylden for en helt naturlig reaksjon over på barn som blir utsatt for svært traumatiske - ofte livsvarige skader. For det er hverken vår eller deres skyld, men overgriperens skyld! GLEM IKKE DET!!

Det er helt naturlig for et barn å reagere slik. Hemmeligheten skal for all del ikke fortelles til mamma, dette må den lille gå å bære på helt alene. Vonde følelser, som brenner seg fast. Utrygghet, angst, mareritt, nattevæting, søvnproblemer, stille gråt under dyna - når en er alene, kvalme, skyldfølelse, skamfølelse, dårlig samvittighet overfor mor, magesmerter, muskelsmerter OSV...........Dette må den lille gå med helt alene. Den lille føler seg helt alene i verden. Sviktet av far, og sviktet av mor som ikke ser, som ikke skjønner, som ikke tar signalene som både bevisst og ubevisst ofte blir sendt ut. Bl. a som sinne, aggressivitet, og noen blir oppfattet som ~vanskelige og umulige~.

Å skjønne at det foregår overgrep, skjønner jeg må være SVÆRT vanskelig. Det er det som gjør incest så jævlig!!!!! Jeg skjønner at det må være jævlig for mødrene også. Jeg sliter med sinnsyk dårlig samvittighet mtp at jeg har fortalt det til mamma nå i voksen alder. Enda hun hater han, og de gikk fra hverandre for 20 år siden..........Men jeg er så redd jeg har påført henne masse vondt.......TABU` n regjerer.......Det blir for vondt sikkert, og det prøver jeg å skjønne. Men allikevell så er jeg skuffet over at hun aldri prater med meg om det.

Jeg er helt enig i at i de aller fleste tilfellene så er ikke mødrene skyld i ugjerningen. Jeg er ikke aggressiv, sint eller bitter på mamma, jeg sliter heller med motsatte følelser. Dårlig samvittighet, skyld og skam.

Du skriver at det er vanskelig å nekte faren besøksrett. Noen barn trenger fremdeles å få møte faren sin - under tilsyn. Ikke nok med at den store svarte hemmeligheten er blitt oppdaget, men så blir barna nektet samvær med en far som de er glad i også. Det blir en dobbel sorg for barnet, og skyldfølelsene over ~å ha vært med på noe galt~ blir enda forsterket, siden de blir nektet samvær med sin far. En gradvis avvenning, synes jeg faktisk bør være mest ideelt i tilfeller der det har vært en far som

Ikke er psykopat

Ikke er overfallsmann

Ïkke er voldelig

Ikke er pedofil

Barna kan faktisk være glad i sine fedre. Det er faktisk helt utrolig at jeg skriver dette. Men det er en del av min bearbeidelsesprosess. Tidligere villa jeg skrevet at jeg ALDRI villa latt f.eks mitt barn få treffe en far som har misbrukt. Men nå har jeg heldigvis kommet litt lengre.

Lykke til videre

[Gjest mamma]

Hei "mamma",

Du skriver: "Hvorfor er alle incestutsatte så aggressive på mødrene sine?"

Jeg synes slettes ikke "aggressivitet" mot mødre er noe vanlig fenomen. Tvertimot, vil jeg si. Selv i tilfeller hvor moren faktisk *viste* om hva som skjedde, så er det svært ofte at slikt blir unnskyldt av offeret med "hun er bare et svakt menneske", eller noe slikt.

Det er nemlig slettes ikke slik at "alle mødre" bryter kontakt med overgriperen. Noen "vil ikke vite", andre fornekter at det skjer, noen bryr seg ikke, og noen er "med på det".

Derfor må du være svært forsiktig med å generalisere over alle incestutsatte, og alle mødre. Det dreier seg om svært heterogene grupper (ikke ensartede).

Selvsagt kan incestutsatte være "vanskelige", men det er jo gjerne nettopp som et resultat av overgrepene, og er derfor 110% overgriperens ansvar.

===

Du har rett i at det er alt for vanskelig å nekte overgriper besøksrett, samt at mange mødre blir beskyldt (uten grunn) for å bruke overgrep "i skillsmissen". Dog har jeg aldri hørt om barn som misliker moren av den årsak....

===

Jeg forstår veldig godt at det kan være utrolig vanskelig å være der du er, og håper barnene dine (og deg) får støtte på SMI.

Med vennlig hilsen

Jeg takker for svarene og for de positive tilbakemeldingene jeg har fått som mamma.

Det er endel mennesker som vet hva som har skjedd med ungene mine og jeg skal love dere at jeg har møtt en virkelig aggressiv holdning hos mange utsatte. Så jeg trengte faktisk å høre at det ikke gjaldt dere alle.