Fokus i psykoterapi. Fra symptom til mestring og konflikt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når en pasient kommer til psykiatrien, vil han/hun ofte og forståelig ha sin oppmerksomhet rettet mot symptomene. Behovet for å snakke om symptomer er ofte "uendelig".

Symptomer kan være angst, selvskading, overspising/oppkast, suicidale tanker osv.

Vi ser ikke disse symptomene som sykdommen i seg selv, men som uttrykk for konflikter, vansker etc på det emosjonelle plan.

I de første timene må pasientene få snakke om sine symptomer. Men for å komme videre, må behandleren vende fokus bort fra symptomene og over på mestring og konflikt og feiltanker.

Mestring:

Med mestring mener jeg at fokus flyttes fra symptomet og snakk om dette til hva gjør en for å finne andre løsninger.

Når selvskaderen får lyst til å rispe seg, hvilke alternativer finnes? Kan en ringe noen, ta en treningstur, slå løs på en sandsekk osv.... ?

Når bulemikeren får lyst på et nytt matkick, hvilke alternativer finnes for å dempe den vonde følelsen som krever overspising og oppkast?

Når dødsønsket stiger, hva kan en da gjøre for å holde fast i livet?

Konflikt:

Psykoterapien bygger oftest på at det er konflikter av emosjonell karakter som utløser og vedlikeholder symptomer.

I stedet for å være opptatt av selvmordtankene (eller andre symptomer), vil behandleren vende fokus mot det som fikk tankene til å dukke opp (igjen). "Før du fikk disse tankene, hvem var du sammen med da?. Hva var situasjonen? Hva tenkte du på? Har du vært i lignende situasjoner før? Minnet denne situasjonen om noe du har opplevd tidligere? Hva kunne det være med denne situasjonen eller denne/disse personen(e) som utløste suicidaltankene?"

Når behandleren prøver å holde fokus borte fra symptomet og over på mestring eller konflikt, kan pasienten ofte føle seg avvist: Behandleren "forstår meg ikke" eller "tar meg ikke på alvor". Han "overser meg". I starten av behandlingen vi få pasienter være i stand til å skille mellom "han overser symptomene mine" og "han overser meg". Dette fordi pasienten ser på symptomene som selve lidelsen.

Om du er ute med båten din og denne springer lekk (skade), vil den fylles med vann (symptom). Som akuttbehandling må du da pumpe eller øse. Etterhvert vil det være hensiktsmessig å endre fokus til å få tettet hullet. når det er gjort, kan øsingen etterhvert trappes ned til null. Fokuserer en kun på øsing, vil en ha et livslangt prosjekt.

[Gjest bra sagt!]

bra sagt!

[Gjest milla]

Hmmm... er dette delvis et svar til meg etter det jeg skrev til deg i går? Isåfall må jeg få si at det var et ufattelig bra svar. Skjønner MYE bedre hva du mener nå, blir nesten flau jeg, for det er jo så opplagt!! Veldig bra forklart, thanks! Håper du ikke tok deg nær av det jeg skrev/syntes jeg var frekk, for jeg forstod deg faktisk bare ikke, og lurte veldig på det Men det er jo klart at du har et annet syn/forståelse for det jeg skrev, og nå skjønner også jeg hva du mener :-)

Men kan jeg samtidig få benytte anledningen til å spørre om en liten ting? Jeg er en 18år gammel jente som sliter med mange forskjellige ting, bl.a. selvmordstanker. Jeg lurer veldig på å oppsøke proffesjonell hjelp for dette, men er livredd for å bli sett på som en som bare vil ha oppmerksomhet (det var derfor jeg reagerte så sterkt på det du skrev om å overse '''truere''). Men tror du jeg vil bli oppfattet slik? Jeg har flere venner som kutter og skader seg selv. De blir ''oppdaget''/lagt merke til og får hjelp. Jeg har aldri kuttet meg, er redd for at andre skal oppdage at jeg sliter, men tenker mye på selvmord. Vil ikke at andre skal vite det, og kutting blir jo lagt merke til før eller siden. Jeg tenker mer på andre ''momentante'' eller klare utførsler hvis jeg skulle komme til å gjøre det, og hvis jeg først skulle bestemme meg for å _virkelig GJØRE_ det skulle ingen ha kunnet stoppe meg. Foreløbig er det bare tanker, men er det ''vits'' i å søke hjelp? Er jeg bare en truer jeg også? Gidder ikke å bare snylte samfunnet for penger.

Hmmm..... er ganske forvirret og frustrert her jeg sitter......

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hmmm... er dette delvis et svar til meg etter det jeg skrev til deg i går? Isåfall må jeg få si at det var et ufattelig bra svar. Skjønner MYE bedre hva du mener nå, blir nesten flau jeg, for det er jo så opplagt!! Veldig bra forklart, thanks! Håper du ikke tok deg nær av det jeg skrev/syntes jeg var frekk, for jeg forstod deg faktisk bare ikke, og lurte veldig på det Men det er jo klart at du har et annet syn/forståelse for det jeg skrev, og nå skjønner også jeg hva du mener :-)

Men kan jeg samtidig få benytte anledningen til å spørre om en liten ting? Jeg er en 18år gammel jente som sliter med mange forskjellige ting, bl.a. selvmordstanker. Jeg lurer veldig på å oppsøke proffesjonell hjelp for dette, men er livredd for å bli sett på som en som bare vil ha oppmerksomhet (det var derfor jeg reagerte så sterkt på det du skrev om å overse '''truere''). Men tror du jeg vil bli oppfattet slik? Jeg har flere venner som kutter og skader seg selv. De blir ''oppdaget''/lagt merke til og får hjelp. Jeg har aldri kuttet meg, er redd for at andre skal oppdage at jeg sliter, men tenker mye på selvmord. Vil ikke at andre skal vite det, og kutting blir jo lagt merke til før eller siden. Jeg tenker mer på andre ''momentante'' eller klare utførsler hvis jeg skulle komme til å gjøre det, og hvis jeg først skulle bestemme meg for å _virkelig GJØRE_ det skulle ingen ha kunnet stoppe meg. Foreløbig er det bare tanker, men er det ''vits'' i å søke hjelp? Er jeg bare en truer jeg også? Gidder ikke å bare snylte samfunnet for penger.

Hmmm..... er ganske forvirret og frustrert her jeg sitter......

Ja milla, dette var svaret til deg (og andre).

Ja, jeg synes absolutt du skal søke profesjonell hjelp. Det å ha selvmordtanker over tid, betyr at en sliter og bør få behandling.

Jeg håper jeg ikke har skrevet at en skal overse "truerne"/personen. Det skal en aldri!

Men etterhvert skal en dempe oppmerksomheten rundt _trusslene_ /symptomet og fokusere på konfliktene som fører til trusslene.

[Gjest Magna]

bra sagt!

I stedet for å være opptatt av selvmordtankene (eller andre symptomer), vil behandleren vende fokus mot det som fikk tankene til å dukke opp (igjen). "Før du fikk disse tankene, hvem var du sammen med da?. Hva var situasjonen? Hva tenkte du på? Har du vært i lignende situasjoner før? Minnet denne situasjonen om noe du har opplevd tidligere? Hva kunne det være med denne situasjonen eller denne/disse personen(e) som utløste suicidaltankene?"

Jeg har sitert deg NHD i dette avsnittet fordi jeg holder på med denne tematikken selv. Jeg har tatt fatt i dødsønskene fordi jeg har tenkt tankene, og ikke erkjent at det var de som har gitt meg problemer. De har vært forbudte også.

Nå kan jeg stopp opp og tenke "Hva gjør jeg nå. Hvorfor driver jeg med dette.?"

Det går ganske mye automatikk i tanker.

For øyeblikket blir jeg sliten av å stoppe opp og tenke når de automatiske tankene kommer. Tanker som har vært en trøst og en mulighet og kanskje også nødvendige for å overleve en vanskelig livssituasjon, men som virker negativt i det lange løp for livet mitt.

Jeg vil videre i livet, men livet er litt brokete innimellom. Men livet er ikke lett for noen.

Slike innlegg som dette er veldig bra NHD.

[Gjest Feil nick]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om

at pasienten fokuserer på symptomene.

Jeg gjorde det mye selv som deprimert, og følte meg ikke møtt og forstått når jeg klagde meg til psykologen om hvordan mine kognitive funksjoner var svekket o.l

Psykologen forsøkte å få konsentrasjonen min vekk fra symptomene, men kanskje det ikke alltid var så lurt. Resultatet ble at jeg gled lenger og lenger vekk fra verden, psykologen min klarte ikke å møte meg, det var bare symptomene som plagde meg, ingen rusten spiker på veien fra Dovre til Moss...

Overseeingen ble et vaakum, som deprimert følte jeg ingenting overfor andre, ingen sprell fra utenomverden virket inn på meg. Den dypeste smerte i depresjonen handlet om det å være i vaakumet. "De møter meg ikke, de ser meg ikke.. jeg befinner meg i en verden der ingen kan redde meg, ingenting som de sier virker inn på meg, de overså det jeg var opptatt av, vi snakket ikke samme språk,

snakket jeg om selvmord, reellt dødsønske ble det møtt med oversett...

Oversett ble et bevis på at ikke psykologen brydde seg om meg, at jeg ikke lenger hadde verdi, at jeg ikke lenger var i verden.

Jeg er enig med deg NHD at overseeing er lurt av og til. Man får fokuset forbi negative ting, og spiralen.

Men NHD deprimerte pasienter trenger nok en psykolog som reagerer også.. En som ikke bare overser. En som viser seg.. og som ikke bare er en død vegg i tilleg til den vaakum verden der en deprimert befinner seg i.

Er psykologen død i pasientens øyner bekrefter det bare at pasienten også ikke lenger lever i denne verden.

[pip]

Det ville vært mye lettere for pasientene om behandlerne tok seg til til å forklare _hvorfor_ en trekker fokuset vekk fra symptomene, og ikke la pasienten sitte der igjenn med en opplevelse av å bli fulstendig oversett.