Utbrenthet er snobberi

[Gjest nattsvart]

Du spør hvor jeg vil hen.

Innen alle fag, og kanskje spesielt innen psykiatrien, finnes det en del "sannheter" som det er vel verdt å stille et spørsmålstegn ved.

Blant disse tema er "krisepsykiatri", "sorgarbeid og sorggrupper", bruk av benzodiazepiner ved kriser, "utbrenthet" og det kritikkløse knefall for suicidaltrussler.

Jeg stiller disse spørsmål dels fordi jeg ønsker å skape litt debatt på dette forum, dels fordi jeg ønsker å åpne folks øyne, men mest fordi jeg ønsker å rokke ved en del forestillinger som er til skade for pasientene.

Jeg setter pris på dine kritisk innspill på samme måte som jeg vil sette pris på at du bruker et nick.

Ja, det var da i hvertfall et svar, selvom jeg ikke ble så mye klokere. Tror at folk som truer med selvmord har STORE psykiske problemer, og har stort behov for hjelp, selvom de kanskje aldri tar livet av seg. Jeg tror ikke det er til skade for pasientene å få positiv oppmerksomhet. Men det er selvsagt fryktelig at man er nødt til å true med selvmord for å få oppmerksomhet ,eller nødvendig hjelp. Det synes jeg man bør sette søkelyset på.

Hilsen "ikke undertegnet" eller "nattsvart"

[Gjest Pingle]

Min morfar var "banslusk". Det vil si at han var med på å bygge jernbane før de hadde spesielt mye maskiner å hjelpe seg med. Før 8-timersdagen, lørdagsfri og 5 ukers ferie...

Når han kom hjem fra jobben, som han fikk luselønn for, måtte han ta kveldstellet i fjøset. Min mor har fortalt at han ofte sovnet ved vaskevannsfatet før middagen.

Tror egentlig ikke jeg vet så godt hva det vil si å virkelig slite eller være utslitt.

Men utbrent, det var aldri min morfar.

Til ettertanke for oss rundt 30!

[Solsikke]

Jeg tror ikke han mente at det er snobberi å ha de problemene.

Det som er "snobberi" er vel mer å sette den merkelappen på det for å unngå psykiatriske betegnelser som depresjon o.l.

Det som feilaktig plasseres i den diagnosen er vel en eller flere (i kombinasjon) psykiatriske diagnoser.

Men er det en depresjon? Det at man blir mentalt og fysisk sliten? Jeg følte meg ikke direkte deprimert. Jeg manglet bare overskudd og kunne ikke få nok søvn.

[Gjest Rusle]

God morgen.

Hvis du har lest det siste avsnittet, forstår jeg reaksjonen din:

"- Dette er en ren snobbeaffære, sier Holger Ursin.

Forskerne i Bergen sammenligner utbrenthet med diagnosen nevrasteni. Rundt 1900 ble hundretusener sendt til kurbad med denne diagnosen. Symptomene var de samme som for dagens utbrente, og forklaringene var også de samme: Det moderne livet var for hektisk. Tempoet var for høyt. Da Freud senere knyttet disse plagene til hysteri og psykiske lidelser, ble verden vitne til en massehelbredelse. Plutselig var det nesten ingen nevrasteni-tilfeller igjen."

Var det så rart? Jeg kjenner ikke ett menneske som ønsker å fremstå som hysterisk! At man ikke snakker om plagene sine betyr ikke at de ikke er der. Freud?! Pøh!

At du har/hadde problemer er det vel ikke noen som tviler på. At de kaller det utbrent, vel... Jeg er enig med artikkelen i èn ting; jeg har aldri hørt en bonde si han er utbrent. Det betyr ikke at ikke du er det, men har kanskje større sammenheng med livsstil. Jeg tror en bonde har mindre stressfaktorer enn en kassadame, funksjonær, firmasjef, osv.

Jeg tror det er seg selv man sloss mot, av og til. Egne forventninger som man ikke lever opp til, f. eks. Og misnøye med tilværelsen. Du har sikkert mer enn èn gang følt presset om å være perfekt mor, yrkeskvinne og partner. Ofte er vi flinke til å legge egne forventniger som en tungsekk rundt skuldrene. Vi må tørre å innse at vi ikke kan fikse alt. Vi må tørre å si "Nei".

Å være dønn sliten er et tegn på at livet ikke burde være så krevende. At vi selv får senke kravene en smule.

Mvh

Det var bra skrevet, Chloe. Tenker da på de to siste avsnittene.

[pip]

Frå juni 98 til juni 2000 arbeidde eg minimum 10-12 timar kvar dag inkludert minst ein av dagane i helga. Eg kjenner fleire som har vore eller er der.

Eg veit ikkje om NOKON i generasjonen over min som nokonsinne har arbeidd så mykje.

Eg vart ikkje utbrent, men eg møtte veggen og hadde valet om å ta tre veker ferie og deretter kutte ned på jobbinga, eller å sjukmelda meg. Eg har full forståelse for at andre har gått lenger enn det eg gjorde og har blitt utbrent. Det kunne vore meg.

Jeg vet ikke hvilken generasjon du er ifra, men jeg kjenner folk født i hele det 20. århundre som har jobbet mer enn det der. Både husmødre og andre arbeidstagere. ;o)

[pip]

Min morfar var "banslusk". Det vil si at han var med på å bygge jernbane før de hadde spesielt mye maskiner å hjelpe seg med. Før 8-timersdagen, lørdagsfri og 5 ukers ferie...

Når han kom hjem fra jobben, som han fikk luselønn for, måtte han ta kveldstellet i fjøset. Min mor har fortalt at han ofte sovnet ved vaskevannsfatet før middagen.

Tror egentlig ikke jeg vet så godt hva det vil si å virkelig slite eller være utslitt.

Men utbrent, det var aldri min morfar.

Til ettertanke for oss rundt 30!

Tja, folk havnet ofte, som det også står i artikklen på kurbad og nervesanatorier. De bedre bemidlede, i alle fall. De uten penger døde jo ikke så rent sjelden av utmattelse og slit forholdsvis unge.

[pip]

Du spør hvor jeg vil hen.

Innen alle fag, og kanskje spesielt innen psykiatrien, finnes det en del "sannheter" som det er vel verdt å stille et spørsmålstegn ved.

Blant disse tema er "krisepsykiatri", "sorgarbeid og sorggrupper", bruk av benzodiazepiner ved kriser, "utbrenthet" og det kritikkløse knefall for suicidaltrussler.

Jeg stiller disse spørsmål dels fordi jeg ønsker å skape litt debatt på dette forum, dels fordi jeg ønsker å åpne folks øyne, men mest fordi jeg ønsker å rokke ved en del forestillinger som er til skade for pasientene.

Jeg setter pris på dine kritisk innspill på samme måte som jeg vil sette pris på at du bruker et nick.

At det finnes mange sannheter som bør rokkes ved, det tror jeg er sundt.

Men livet ser veldig forskjellig ut på den ne og den andre siden av terapautrommet. Det er forskjell å sitte inne i en orkan for første gang, og det å se sin hundrede orkanen utenfra. Og det er ikke tvil om at det er den utenfor som har ansvaret for å komunisere med den innenfor på en måte denne er i stand til å ta imot -om en vil gjøre en god jobb, da.

På samme måte: skal en ha en fruktbar diskusjon om psykiatri så bør en velge å komunisere slik at ordbruk, holding og vinkling ikke støter folk vekk isteden for å opplyse. Og er en ikke kapabel til det, så tror jeg en gjør lurt i å forsøke å tillegne seg slike kvaliteter.