Jeg klarte det!

[kie]

Rart egentlig, denne datoen har jeg ikke enset de siste årene. Og det var bare tilfeldig at jeg merket meg den nå da jeg leste om et arrangement på skolen til et av barna....

For 12.06 er "helvetesdagen". Dagen da alt raste sammen. Dagen da jeg sa til meg selv at "dette, dette kommer du aldri over." Dagen da jeg i de påfølgende årene hadde et helvete. Et sykt jubileum.

Og nå er det altså 13 årsdagen siden voldtekten. Etter mye møysommelig arbeid for å overleve seksuelle overgrep i barndommen falt altså alt i grus på nytt. Alle vonde tanker om meg selv, det skitne ble på en måte bekreftet.

Og jeg var så utrolig sliten.... Selv før jeg hadde begynt. Jeg vurderte ofte å bli liggende. Aldri reise meg opp igjen.

Allikevel deltok jeg i det som var av skoleavslutninger og lignende. Jeg var jo ferdig med 9. klasse. Moren min sier at jeg fikk ros for veldig gode karakterer under den høytidelige utdelingen av vitnemålet. At de klappet...

Jeg husker en boble der jeg var inni og resten av verden var utenfor. At alt virket så langt unna. Som om jeg lå under vann og stemmene kom fra overflaten. Om de bare hadde visst... Jeg følte at applausen var så til de grader ufortjent. De klappet for en død. Og skallet gikk opp og tok imot vitnemålet.

Årene etterpå ble ville. Og hele meg var et verkende sår.

Skolelyset fra ungdomsskolen ble opprørsk, skulket unna det meste og fikk elendige karakterer. Forsov meg ofte.

Det er slitsomt å ligge med lys og musikk på hver natt og stirre på soveromsdøra i frykt for at den ikke var låst allikevel.

Den 12. juni er årets verste dag.

Men så, på et eller annet tidspunkt ble det ikke fullt så jævlig lenger. Visstnok "trengte" jeg fortsatt spiseforstyrrelser for å overleve, men allikevel.

En nydelig sommerdag 7 år etter oppdager jeg at "merkedagen" har passert uten at jeg har merket det.

Med unntak av noen "gjesteopptredener" på fødestua er faktisk voldtektsmannen og overgriperen ute av livet mitt. Og etterhvert sparkes de ut derfra også.

Og nå sitter jeg altså her. Med et liv jeg trodde ikke var for meg. Sterk og trygg. Påminnet om den spesielle dagen ved en tilfeldighet. Av et skriv fra skolen til barna mine.

Og jeg klarte det!

[Hawkwind]

Det var virkelig godt å høre den historien - og jeg er viss på at mange her inne vil hente inspirasjon fra det du der fortalte :-)

[Gjest (ikke undertegnet)]

Du er sterk kie. Det hjelper å høre at andre har klart det. Du gir meg et håp om at jeg også kan klare dette.

Forresten, takk for svar på innlegget mitt på et annet forum ("Vanskelig situasjon").

[kie]

Det var virkelig godt å høre den historien - og jeg er viss på at mange her inne vil hente inspirasjon fra det du der fortalte :-)

Tusen takk :-)

*klem*

[kie]

Du er sterk kie. Det hjelper å høre at andre har klart det. Du gir meg et håp om at jeg også kan klare dette.

Forresten, takk for svar på innlegget mitt på et annet forum ("Vanskelig situasjon").

Tusen takk :-)

*klem*

[thinkerbell]

du skal være noe så innihelvets stolt av deg selv.

*varm klem*

[kie]

du skal være noe så innihelvets stolt av deg selv.

*varm klem*

Takk.

*klem*