Skam

[Ingrid24]

I psykoterapi så kommer man ikke utenom dialogen - kommuniskasjon med ord.

Når vi som er utsatt for overgrep skal snakke om det vi er utsatt for så føler vi så stor skam og skyldfølelse, og _skammen_ undergraver dialogen mellom hjelper og offer på det alvorligste.

Ofte så kan det sikkert føles slik at den som så sårt vil hjelpe og lytte, ja, den personen kan sikkert føle seg utestengt, enten om det er kjæreste, venn, forelder, psykolog eller psykiater...

Skammen kommer til utrykk, enten vi vil eller ikke. Enten om den som lytter ikke har forutsetninger for å kunne forstå oss, men gjerne vil... eller at hun/han forstår og likevel føler seg avvist...

Og dette kommer til uttrykk gjennom dialogen fordi skammen er en av de sterkeste formene for kommunikasjon ved at den nettopp fremtrer som _ikke-komminikasjon_.

Den som føler seg avvist. Enten man er den som føler at man forstår, eller ikke forstår, ja, den personen kan sikkert til tider få lyst til å stikke av....

Men det bør du ikke...da bekrefter du noe overfor den andres opplevelse av nettopp denne omsluttende følelsen som skammen er, - ved din fraværende respons...

Sloss heller imot skammen sammen med den som eier skammen. Selv om du føler at du ikke når inn, så please, ikke gi gi deg, for den som eier skammen tar inn det du sier, på et eller annet nivå så gjør hun/han det....

Jeg har erfart og erfarer til stadighet, at min skam svinger opp og ned. Men at jeg ved å klare å sette ord på skammen til noen jeg er trygg på så klarer jeg å se..., selv om det der og da føles som at det tar livet av meg...

MEN jeg vil si at ord er ikke nok. ORD ER IKE NOK. Det må vises i handling, som alt annet ( Håper spesielt at Ritva leser akkurat dette *s* ), og handlingen i forhold til skammen er å fortsette og fortsette samtalen. Det er å vise gjennom å ikke gi etter.

Etterhvert vil skammen gradvis bli gjort om til sorg. Da er man kommet forbi det at det er skammelig å føle skam. For oss som eier skammen så er det nemlig skammelig å snakke om skammen.... For den som føler sorg, han/hun kan oppleve omgivelsenes medfølelse, mens den som eier skammen han/hun forventer bare forakt.

Hvorfor jeg skriver alt dette i dag, er vel fordi jeg selv er inne i en krevende og forferdelig tøff periode, og hvor jeg da føler at jeg vil dele mine tanker... noen av dem...

[agapetos]

tusen takk for fint innlegg.

jeg gråt da jeg leste. kjente meg sånn igjen. skammen ved å snakke om det jeg skammer meg over. sakmmen over over følelser jeg har i kroppen. føleleser som gjør meg flau og råtten bare ved å nevne de for meg selv. hater det!

men etterhver går det kanskje lettere?

kanskje en dag!

stor klem fra agapetos