"Falsk"?

[Gjest freak of nature]

Dagens "uskrevne" regler som man har i samvær med folk er pussige.

Er man for åpen og ærlig og seg selv - mot alle - blir man kalt for "smågærn".

Men dersom man derimot bare jatter med alle man møter, er man såkalt "normal".

Jeg synes nå ikke om folk som driver og forandrer seg ettersom hvilken person de snakker med, liksom. Jeg synes nå det er tegn på falskhet.

[libra]

Å innta forskjellige roller ut fra hvem man kommuniserer med er ikke nødvendigvis falskhet, det kan like gjerne være sosial tilpasning.

Jeg er en annen person sammen med datteren min enn sammen med kollegene mine... for ikke å snakke om når jeg er på besøk hos pinsevennbestemora mi på 92... eller sammen med en kjæreste.

Det handler om respekt for seg selv og andre, ikke falskhet.

[Livia]

Man bør vokte seg vel for å kalle folkeskikk og alminnelig høflighet for falskhet.

[Poetica]

Jeg vet ikke helt om du mener at man skal fortelle alle om alt, eller om du mener at noen skifter mening alt etter hvem de snakker med?

Som libra sier inntar man gjerne forskjellige roller alt etter hvem man snakker med. Den eneste jeg forteller absolutt alt til, er mannen min, søstra mi, og noen gode venninner.

På jobben sier jeg veldig lite/ingenting om personlige ting, både til mine kolleger og kundene. Man må velge sitt "publikum" med omhu. Falskhet? Nei, fornuft, kalles det.

Men mine meninger de er alltid de samme, det er bare ikke alle jeg sier de til.

)

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det finnes en mellomting. Ja, noen kan være FOR åpne og ærlige og i en del tilfeller mener jeg det er negativt. En skal være forsiktig med å kritisere andre. Det man sier skal være sant, men man trenger ikke si alt som er sant. Om jeg f.eks. synes en person er lite pen, så har jeg ingen rett til å uttale meg om det, mener jeg. Det ville vært direkte krenkende og ondskapsfullt og si til noen, men hva hver enkelt synes inni seg kan ingen styre. I mange tilfeller er det best og ikke være så åpen og ærlig, men man skal heller ikke lyve. Taushet er gull.

[Gjest freak of nature]

Det finnes en mellomting. Ja, noen kan være FOR åpne og ærlige og i en del tilfeller mener jeg det er negativt. En skal være forsiktig med å kritisere andre. Det man sier skal være sant, men man trenger ikke si alt som er sant. Om jeg f.eks. synes en person er lite pen, så har jeg ingen rett til å uttale meg om det, mener jeg. Det ville vært direkte krenkende og ondskapsfullt og si til noen, men hva hver enkelt synes inni seg kan ingen styre. I mange tilfeller er det best og ikke være så åpen og ærlig, men man skal heller ikke lyve. Taushet er gull.

Hvorfor er det sånn da? *gruble? :-)

Vil ha svar!