mor-datter til Solveig

[Gjest pelone]

I går snakket jeg med moren min på telefonen. I det siste har hun og mannen hennes snakket om å flytte til syden når de går av med pensjon. I går nevnte de at de kanskje skulle på krus i jula. Og jeg kjenner at jeg blir så veldig lei meg av dette snakket.

Moren min er ikke så gammel enda, men veldig sliten og mye syk. Jeg unner henne alt godt. Samtidig kjenner jeg at jeg blir litt sint og lei meg over at hun har så nok med sitt eget liv.

Da jeg vokste opp var mormor hos oss i lange perioder. Hun var enke og jobbet ikke så hun hadde jo tid til det. Fordi mormor stilte opp så mye så kunne mamma både jobbe fulltid og ta seg en utdannelse i tillegg mens vi var små. Men vi så ikke mye til henne, og skilsmisser, nye stefedre, alkoholisme osv var med på å gjøre barndommen min veldig tøff. I voksen alder har jeg slitt mye med psykiske problemer, og har ikke fått meg en utdannelse på grunn av dette. Jeg har nå små barn, og på grunn av mye sykdom har vi en svært slitsom hverdag. Vi har ingen rundt oss som kan stille opp for å avlaste oss, og i perioder kan det gjøre oss ganske edesprate fordi det krever så mye mer av oss enn vi har krefter til. Det er som en ond sirkel hvor vi bare blir dratt lengre og lengre ned.

Moren min har i dag veldig dårlig samvittighet for at barndommen min ble slik den ble. Og sikkert fordi hun pga at hun er i full jobb ikke får stilt opp mer for meg idag. Men alikevel kjenner jeg at jeg synes det er vondt at hun ikke gjør dette. Hadde hun stilt opp for meg slik mormor gjorde for henne, så ville livet mitt vært ganske annerledes -til det bedre. Jeg kjenner at jeg kan bli sint og irritabel fordi hun på mange måter har fått i pose og sekk -både muligheten til å realisere seg selv som ung, og i dag til å ha et aktivt yrkesliv.

Jeg vet at jeg ikke kan kreve noe av henne, og jeg har vel ikke krav på at hun stiller opp heller. Men det føles urettferdig at hun fikk hjelp av sin mor for å skaffe seg et godt liv og en god kariere, mens jeg hadde trengt hjelp fra min mor bare for å få livet til å gå rundt -og jeg får det ikke.

Nå høres jeg sikkert bitter ut, og som om jeg har et svært dårlig forhold til moren min. Ingen av delene er riktige, men nå er vi inne i en periode hvor vi tregner så sørt til hjelp, og da flyter det over litt. Jeg vil gjerne ha noen tilbakemeldigner på dette temaet. Noe av det jeg lurer på er om hvor ærlig det går ann å være ovenfor moren min på disse følelsene. Nå kjenne jeg at jeg sensurerer meg så veldig når jeg snakker med henne i telefonen. Men da blir konsekvensen at hun drar ut av meg litt om hvordan vi har det, og det er bare elendigheten om dagen. Og slike halvkvedede viser tror jeg heller ikke er av det gode. Og jeg klarer heller ikke å juge å si at alt er bra. Jeg finner ikke ut av hvordan jeg skal forholde meg til henne i slike perioder.

Det hører med til histoiren at vi aldri har kunnet være sinte på hverandre, alltid har gått på tå hev for hverandre, aldri har kunnet be hverandre om hjelp osv osv. Tilbyr hun seg å hjelpe så sier jeg ja takk til det, samtidig som hun gir halveise signaler om at hun egentlig ikke orker å hjelpe. Men det mener jeg er hennes oppgave å sette grenser for, ikke at jeg skal gjøre det på hennes vegne.

Har du noen tanker som kan være litt til hjelp for å komme videre i en slik sitausjon?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei pelone!

Takk for det lange brevet ditt med mye innhold om det vanskelige livet. Jeg forstår at du har en tung bakgrunn. Jeg beundrer deg som åpent ser inn i den, og som også blir lei deg over en moderne mormor som har liten tid til barn og barnebarn.

Jeg merket meg at du har et godt forhold tilmoren din.

Når det gjelder å være ærlig om dine savn og skuffelser visavis din mor, er jeg usikker. Slik jeg ser det, handler det ikke om å være ærlig eller ikke, men mer om å stikke fingeren i jorda der du er.

Du kjenner din mor godt. Du vet antakelig hva du kan vente av din mor, om hva hun vil stille opp med for deg og din familie.

Tror du hun har overskudd til å høre på dine vonde følelser?

Jeg merker meg at du sier hun har dårlig samvittighet for din barndom.

Er det en ide for dere å gå i familieterapi, for å rydde opp? Negative opplevelser som ikke blir snakket om, har en tendens til å dukke opp på de mest upassende tider.

Informasjon via Internett erstatter ikke konslultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.