Pokker!!!

[Anki]

I dag skulle jeg ut og kjøpe lørdagsgodt for sønnen min til han skulle komme hjem fra fisketur, så ser jeg det ene kreket rett borti gata her og blir livredd, går inn igjen og låser døra. Så har jeg sjekket nå hvor han bor hen, og det er i gata rett på nedsida av meg..toppen 1 minutts gange herfra.

Bare har sitti og grini her. Pokker også, nå som alt har sett så bra ut..sånn bortsett fra at jeg har sett han noen ganger i nærheten de siste ukene. jeg VIL IKKE bli fastlåst her hjemme igjen sånn som det har vært tidligere.... Jeg tror vel egentlig ikke at han kommer til å gjøre meg noe ikke så lenge jeg har mannen min her i hvert fall. Men jeg blir bare så redd, og jeg er så lei av å være redd nå....

[nick]

Jeg pleier sjelden å stikke hodet mitt hit inn, men denne gangen synes jeg det var på sin plass med et lite sitat (latskap) fra ei svært fornuftig jente som jeg absolutt ikke kjenner. Det lyder som følger:

Vil bare si til dere som er her ogs om fremdeles sliter med overgripere som kommer med trusler: Det ER mulig å få det bedre, det er mulig å få kontrollen tilbake selv! Men det krever mye, til tider så mye at man får lyst til å gi opp. Men ikke gi opp, det er dere som vinner til syvende og sist.

Jeg var fullt forberedt på at jeg aldri ville tørre å satse på noe nytt forhold, mye grunnet forholdet med faren til sønnen min og mye grunnet alle truslene som haglet rundt meg. Noe sånt ville jeg ikke dra en eventuell kjæreste inn i.

Men så ble jeg kjent med en helt enestående gutt/mann midt oppe i en veldig vond periode. Jeg prøvde gang på gang å bryte kontakten med han, men han var der hele tida uansett. Han støttet meg, fortalte meg at han var glad i meg og ikke minst viste han meg at han er glad i meg. Så godt å få oppleve det akkurat da!

I det siste har det vært veldig stille fra krekene. Jeg har sett han ene 3-4 ganger, tydelig at han bor i nærheten her nå, men akkurat nå vil jeg ikke vite hvor han bor, da tror jeg at jeg ville låst meg inne, og den kontrollen skal han ikke få over meg igjen.

Nå lever jeg et godt liv, giftet meg for 6 dager siden og gleder meg til resten av livet sammen med min kjære ektemann og sønn.

Stå på, folkens, og unn dere selv å ha det bra. Det fortjener dere så uendelig mye!

Sender dere alle mange gode klemmer. Dere er i tankene mine.

Kjempeklemmer fra

- fru Anki

Suverent godt sagt synes:

[fudge]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, mest fordi jeg forstår frykten din så veldig godt og vet at det ikke finnes ord som kan ta den bort for deg. Jeg har jo for en stund siden selv flyttet nærmere

[fudge]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, mest fordi jeg forstår frykten din så veldig godt og vet at det ikke finnes ord som kan ta den bort for deg. Jeg har jo for en stund siden selv flyttet nærmere

Vet ikke helt hva som skjedde jeg, men bare halve innlegget mitt kom visst inn... Dette skulle det stått:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, mest fordi jeg forstår frykten din så veldig godt og vet at det ikke finnes ord som kan ta den bort for deg. Jeg har jo for en stund siden selv flyttet nærmere

[fudge]

Vet ikke helt hva som skjedde jeg, men bare halve innlegget mitt kom visst inn... Dette skulle det stått:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, mest fordi jeg forstår frykten din så veldig godt og vet at det ikke finnes ord som kan ta den bort for deg. Jeg har jo for en stund siden selv flyttet nærmere

Dette gikk visst ikke som det skulle... Tror det var et anførselstegn der som ødela...

Det jeg skulle si var iallefall at jeg forstår så godt frykten din og det er vanskelig å vite hva man skal si når jeg selv så godt vet at ord ikke kan ta bort den frykten.

Det er ikke mange gangene jeg har vært utenfor døren alene etter at jeg flyttet nærmere han, og selvom fornuften min sier meg at han antagelig ikke vil komme til å gjøre meg noe når situasjonen er som den er nå, så er jeg likevel livredd for å treffe på han.

Men det er så galt at vi skal leve som fanger i våre egne hjem. Det er jo nettopp det de vil at vi skal! Og vi kan vel ikke la dem vinne, kan vi vel!? Ved å la frykten hindre oss i å få den friheten som vi skal ha, hjelper vi bare dem med å beholde kontrollen, og det er så galt!

Forutsetningene er helt annerledes for oss begge nå, og det er en styrke som vi må bruke av. Men jeg vet at det er vanskelig. For selvom fornuften sier en ting, så sier instinktet noe helt annet. Jeg gir nok kanskje råd som jeg ikke selv klarer å bruke her, men jeg ville bare si at jeg forstår deg.

Tenker på deg masse!

*klemmer LocoAnki-* ;o)

(Hvis ikke det funker nå, så sender jeg deg bare svaret mitt i en mail jeg)

[Anki]

Jeg pleier sjelden å stikke hodet mitt hit inn, men denne gangen synes jeg det var på sin plass med et lite sitat (latskap) fra ei svært fornuftig jente som jeg absolutt ikke kjenner. Det lyder som følger:

Vil bare si til dere som er her ogs om fremdeles sliter med overgripere som kommer med trusler: Det ER mulig å få det bedre, det er mulig å få kontrollen tilbake selv! Men det krever mye, til tider så mye at man får lyst til å gi opp. Men ikke gi opp, det er dere som vinner til syvende og sist.

Jeg var fullt forberedt på at jeg aldri ville tørre å satse på noe nytt forhold, mye grunnet forholdet med faren til sønnen min og mye grunnet alle truslene som haglet rundt meg. Noe sånt ville jeg ikke dra en eventuell kjæreste inn i.

Men så ble jeg kjent med en helt enestående gutt/mann midt oppe i en veldig vond periode. Jeg prøvde gang på gang å bryte kontakten med han, men han var der hele tida uansett. Han støttet meg, fortalte meg at han var glad i meg og ikke minst viste han meg at han er glad i meg. Så godt å få oppleve det akkurat da!

I det siste har det vært veldig stille fra krekene. Jeg har sett han ene 3-4 ganger, tydelig at han bor i nærheten her nå, men akkurat nå vil jeg ikke vite hvor han bor, da tror jeg at jeg ville låst meg inne, og den kontrollen skal han ikke få over meg igjen.

Nå lever jeg et godt liv, giftet meg for 6 dager siden og gleder meg til resten av livet sammen med min kjære ektemann og sønn.

Stå på, folkens, og unn dere selv å ha det bra. Det fortjener dere så uendelig mye!

Sender dere alle mange gode klemmer. Dere er i tankene mine.

Kjempeklemmer fra

- fru Anki

Suverent godt sagt synes:

hehe Nå fikk du meg til å le her også Og det var godt. Jeg vet det må virke sykt at jeg to dager før skriver et kjempeoptimistisk innlegg her for så å dette sammen i går. Jeg tror jo ikke at de kommer til å gjøre meg noe igjen, men det er bare redselen jeg føler med en gang jeg ser de.. Jeg vil ikke at de skal få meg redd igjen, men allikevel blir jeg det. Når jeg ser de sammen med mannen min blir jeg ikke så redd lenger, men når jeg treffer de alene blir jeg bare skjelven og livredd. Men de skal IKKE få knekke meg nå heller!! Det kan de ikke få gjøre.

[Anki]

Dette gikk visst ikke som det skulle... Tror det var et anførselstegn der som ødela...

Det jeg skulle si var iallefall at jeg forstår så godt frykten din og det er vanskelig å vite hva man skal si når jeg selv så godt vet at ord ikke kan ta bort den frykten.

Det er ikke mange gangene jeg har vært utenfor døren alene etter at jeg flyttet nærmere han, og selvom fornuften min sier meg at han antagelig ikke vil komme til å gjøre meg noe når situasjonen er som den er nå, så er jeg likevel livredd for å treffe på han.

Men det er så galt at vi skal leve som fanger i våre egne hjem. Det er jo nettopp det de vil at vi skal! Og vi kan vel ikke la dem vinne, kan vi vel!? Ved å la frykten hindre oss i å få den friheten som vi skal ha, hjelper vi bare dem med å beholde kontrollen, og det er så galt!

Forutsetningene er helt annerledes for oss begge nå, og det er en styrke som vi må bruke av. Men jeg vet at det er vanskelig. For selvom fornuften sier en ting, så sier instinktet noe helt annet. Jeg gir nok kanskje råd som jeg ikke selv klarer å bruke her, men jeg ville bare si at jeg forstår deg.

Tenker på deg masse!

*klemmer LocoAnki-* ;o)

(Hvis ikke det funker nå, så sender jeg deg bare svaret mitt i en mail jeg)

hei, og takk for svaret

Godt at man ikke er alene om å ha det sånn. Jeg hadde det sånn i 1999 og 2000 at jeg nærmest låste meg inne hele døgnet. Gikk knapt ut, og i hvert fall ikke alene. Og jeg VIL bare IKKE ha det sånn igjen. Rart det her egentli, jeg tror jo egentlig ikke at de kommer til å skade meg igjen, men jeg blir redd nok bare av å se de. Kjenner jeg får vondt i brystet, får pusteproblemer og føler meg sååå liten igjen. Den kontrollen vil jeg bare ikke at de skal få ha over meg, men hvordan klare å slutte å være redd? Det er det jeg ikke finner ut av...

Det er pokker så vanskelig å klare å tenke logisk når man er midt oppe i det og har det dødstøft.

*Mange klemmer* fra Loco-Anki