Har konfrontert en av mine overgripere....

[Gjest Ingrid26]

Jeg vet det er sommerferie og lite innlegg og svar her, men jeg føler likevel for å skrive noen ord. Jeg har hatt det rimelig tøft de siste dagene, men står i det vonde likevel, jeg står oppreist.

Jeg tok endelig mot til meg å valgte å konfrontere min ene overgriper om mandagen. Jeg har tenkt på dette lenge, men har bare utsatt det. Har skjøvet det fremfor meg, og jeg har vel ikke vært klar før heller tror jeg... Men nå har jeg gjort det. Jeg har hele tiden visst at jeg må, fordi jeg blir holdt så nede psykisk av denne personen.

Jeg klarte å få sagt mye av det jeg ønsket å si, og jeg holdt fast ved det jeg sa. Jeg gikk ikke under. Vanligvis er det jeg som føler meg overkjørt, tråkket på, og jeg sitter igjen med skyld og skam. Nå fikk jeg sagt imot, jeg fikk konfrontert en del ting.

Det føltes som en seier etterpå, og mens det stod på så gikk det bedre en forventet, mye bedre. Men alle rare følelser,tanker og reaksjoner kommer etterpå. Jeg er fortvilet. Jeg gråter. Jeg føler meg tom og urolig, rastløs. Jeg er sliten. Jeg tenker at jeg kanskje var hard mot denne personen, og klarer ikke helt å sortere hva som er hva. Denne personen har jo vært med på å ødelegge livet mitt. Jeg er så usikker, forvirret, fortvilet og redd, samtidig vet jeg at jeg måtte dette, likevel føler jeg at det er jeg som har sviktet nå. Selv om det er denne personen som har sviktet meg hele livet og fremdeles velger å gjøre det, og det er vel også den bekreftelsen som stikker så hardt i meg... Og min mest overraskende reaksjon er at jeg er så lei meg, trist, full av sorg.

Måtte bare skrive ut litt kaos-tanker, vet ikke om det ble noen sammenheng i dette, men det er bare så forferdelig skummelt å se seg selv stå på egne ben. Men på mange vis så er det jo det jeg har gjort hele livet, og det er det som er så trist - det å se sin historie... så alene jeg var. Nå står jeg på egne ben, ja, men jeg har et nettverk rundt meg som 'vet' og som respekterer meg for den jeg er. Før var jeg helt alene - ingen trygghet - slik trygghet skal være.

Jeg føler meg så usikker på meg selv, samtidig som jeg aldri har vært så sikker på meg selv... rart?

Mvh

[Sør]

Kjære Ingrid,

Jeg er utrolig stolt av deg! Du har vunnet en stor seier over det vonde og over overgrepene.

At seieren også har sin bitre side er nok pga at dette ikke var en "vilt fremmed person", men en person du tross alt kjenner, på tross av all den skaden som personen har forvoldt deg.

Usikkerheten er fordi situasjonen er ny for deg. Du har klart noe du for en stund siden ikke trodde du skulle klare, og det er vel kanskje litt uvant for deg?

Ta deg en velfortjent hvil - du er modig, flott og har all grunn til å være stolt over det du har utført.

Du er en flott person som jeg respekterer utrolig mye!

*klem*

[thinkerbell]

Ååå lenge siden sist! Jeg har tenkt på deg og i forbindelse med det sterke..og modige.. innlegget du har skrevet her, har jeg skrevet en mail til deg.

Men kan du gi meg mailadr. din? (pc`n kræsja mista alle dol adr (

..stolt av deg...

varm klem, bella

[Gjest Ingrid26]

Ååå lenge siden sist! Jeg har tenkt på deg og i forbindelse med det sterke..og modige.. innlegget du har skrevet her, har jeg skrevet en mail til deg.

Men kan du gi meg mailadr. din? (pc`n kræsja mista alle dol adr (

..stolt av deg...

varm klem, bella

Så koz å høre fra deg :-)

Klem fra

[email protected]