Alle som hjelper meg undervurderer meg (obs! langt innlegg)

[Gjest victoria80]

Fy som jeg hater meg selv for den jeg er.Føler meg ikke hørt av alle rundt meg.Det er så typisk!Alle undervurderer med.De første som undervuderte meg var fra barne og ungdomspsykiatrien.Like før når jeg skulle over til voksenpsykiatrisk sektor,sa hun psykologen jeg hadde:"Du kommer aldri til å fungere sosialt resten av livet".Først gikk det ikke inn på meg,men da samtalen var over begynte jeg å gråte.Jeg gråt,gråt og gråt.Gråt fordi jeg aldri kom til å kunne være sosial og få noen venner mer i livet.Dette der ga meg en skikkelig psykisk knekk, og jeg visste ikke da at den diagnosen jeg fikk skulle følge meg for resten av livet.

Da jeg gikk på videregående,fikk jeg tillit til en rådgiver på skolen der hvor jeg gikk.Etter å ha snakket med henne en del ganger,så sendte hun meg til ppt.Jeg sa uheldigvis ordet psykiatri feil for ppt dama, og hun ba meg å stave det ordet riktig og si det ordet etter henne mange ganger.Jeg ble lei meg og sint, og begynte å kjefte på henne.Senere fikk jeg vite at rådgiveren og pptdama hadde slått seg sammen med voksenpsykiatrien og skrevet en attest om at jeg aldri kunne jobbe innenfor helsesektoren.Jeg hadde alltid ønske meg inderlig å innenfor helsesektoren,fordi jeg var så glad i å hjelpe mennesker og har omsorg for dem.Det førte til at jeg begynte å hate meg enda mer fordi jeg hadde den funksjonshemningen som jeg hadde.Gud,som jeg følte meg nedverdiget og tråkket på.

Et par år senere ble jeg innlagt på psykiatrisk sykehus på grunn av jeg ble dårlig psykisk.Jeg betro meg til legen som jobbet på det sykehuset og fortalte ham hvordan jeg hadde det og om alle mine fortvilelser.Han forstod meg(trodde jeg iallefall), og oppmuntret meg.Samtidig som jeg var på sykehuset,var jeg på utredning.Etter den nevropsykiatrisk utredningen ba de foreldrene mine å komme, og de fortalte dem og meg om hva jeg hadde klart på testene og ikke klart.

Jeg ble sendt til habiliteringstjensten og der traff jeg en hyggelig mann som jeg likte godt å prate med.Jeg ba om å få se journalene fra sykehuset, og jeg ble veldig deprimert da jeg oppdaget at de hadde gitt meg den samme diagnosen som de på barne og ungdomspsykiatrisk hadde gjort.Grunnen til at jeg ble sendt til habiliteringstjenesten var fordi jeg skulle til utredning for denne diagnosen.I løpet av utredningen snakket han med foreldrene min og med meg og fant da ut at jeg ikke hadde den diagnosen likevel.Han skulle sende en rapport til de andre hjelpeinstansene og si at jeg ikke hadde den diagnosen.Han sa også at han hadde sett så mange med den diagnosen så jeg lignet ikke på noen av dem.Da kom jeg med et gledeshyl og jeg ble så glad at jeg var i godt humør en lang stund etter på.

Men plustelig begynte humøret mitt å dale.Jeg snakket med de på aetat og med behandleren min, og de sa til meg at de ikke trodde på rapporten hans.Jeg ble så deprimert og tenkte: hvorfor tror ingen på meg.Hvorfor ser alle ned på meg.Holdt på å bare grine ved tanken på dette, og det gjorde meg mer deprimert enn det jeg var før.

Var også på attføringsutvalg sammen med attføringssenteret, de fra aetat og en lege som de hadde der.Jeg snakket med dem og dem stilte spørsmål til meg.Fikk da et dumt spørsmål fra hun på aetat:fungerer du sosialt på jobben?Jeg ble så fortvilet over dette spørsmålet for det er ikke det jeg har problemer med.Jeg har problemer med det psykiske som for eks.depresjon.Så sa legen til meg: Jøss, du er jo flink til å snakke!Da svarte jeg surt tilbake at jeg kan så klart snakke for meg.Når møtet var over, gikk jeg inn til konsulenten min på jobben.Hun sa til meg at legen og hun på aetat hadde spurt om mora mi skulle være med på neste møte.Jeg sa til henne at jeg var myndig og kan forresten snakke for meg selv og ordlegge meg på en forståelig møte.

Til slutt vil jeg si til dere.Er det rart at jeg blir deprimert og føler meg mindreverdig og nedvurdert av folk i og med at de alle som jeg har vært i kontakt med som skulle hjelpe meg er så motbydelig mot meg.Er det rart i at jeg gir opp til tider.Håper bare at det ordner seg når jeg skal begynne på arbeid med bistand til høsten.Altså at jeg får aksept for den personen jeg er og ikke får en funksjonshemning som jeg ikke hadde likevel.

[thinkerbell]

takk for at du skrev så utfyllende og åpent om deg selv, det gir meg bedre anledning til å "se" deg.

Jeg kommer ikke med svar og enkle løsninger i dette innlegget, fordi de finnes rett og slett ikke. Jeg vil bare dele noen av mine tanker med deg. Om du velger å ta dem til deg, eller overse dem, er ditt valg.

"Er det rart at jeg blir deprimert og føler meg mindreverdig og nedvurdert av folk i og med at de alle som jeg har vært i kontakt med som skulle hjelpe meg er så motbydelig mot meg." -Nei victoria, det er ikke så rart. "Er det rart i at jeg gir opp til tider.".. Nei.. det er forstålig at du til tider føler det slik.

Jeg leste et tidligere innlegg av deg, ang. "diagnosen" 301 - Andre psykiske lidelser.Som både NHD og irritert skriver, er dette -intet- annet enn en samlebetegnelse og at de rett og slett ikke vet hva de skal "sette" på deg.

Diagnoser kan og bør være et redskap... et "hjelpemiddel",-riktignok om de blir brukt riktig.

Desverre ser man altfor ofte at diagnoser blir misbrukt, og at mennesker som sliter blir puttet inn i ulike båser og behandlet

deretter.

Det er godt mulig at en -riktig- diagnose vile hjulpet deg med hensyn til videre behandling evt. medisiner osv. Men en diagnose er ikke det viktigste.

Det viktigste må være å få deg på bena... å få deg til å føle deg så sterk som det er mulig at du kan føle deg.

Når man kommer inn under det offentlige hjelpeapparatet og treffer de "rette" menneskene er det skremmende hvor enkelt det er å "miste seg selv". Tilslutt består man ikke av mer enn det som er psykt.

Derfor er det så inderlig viktig at du stoler på deg selv. At -du- velger hvem du vil at skal hjelpe deg, for den muligheten har du faktisk.

Om ulike terapeuter ikke ser hvilke kvaliteter og muligeheter du som et ungt og særdeles oppegående menneske sitter med -

skal du heve deg over dem.

-hang in there.

klem,

bella

[neuni]

når eg leser innlegget ditt, skjønner eg meir enn nokon gang koffor psykologen min ikkje vil jobbe med diagnose som verktøy. fytterakkern. det viktige i ei behandling er DEG, DINE følelser, DINE reaksjoner. du skal ikkje behøve å bli generalisert av diagnosekriterier. om man tviholder på diagnosene, så kan det bli som ein unnskyldning - "ja, dette er jo typisk for din diagnose"...det er da likegyldig om det er typisk eller ikkje, det som er viktig er at følelsen/reaksjonen er DIN, og koffor du føler/reagerer som du gjer!

så - eg skjønner godt at du blir oppgitt i blant. hold fast ved dei _menneskene_ du møter blant terapeuter og saksbehandlere som forstår kva det vil sei å SJÅ eit anna menneske....

[Gjest victoria80]

takk for at du skrev så utfyllende og åpent om deg selv, det gir meg bedre anledning til å "se" deg.

Jeg kommer ikke med svar og enkle løsninger i dette innlegget, fordi de finnes rett og slett ikke. Jeg vil bare dele noen av mine tanker med deg. Om du velger å ta dem til deg, eller overse dem, er ditt valg.

"Er det rart at jeg blir deprimert og føler meg mindreverdig og nedvurdert av folk i og med at de alle som jeg har vært i kontakt med som skulle hjelpe meg er så motbydelig mot meg." -Nei victoria, det er ikke så rart. "Er det rart i at jeg gir opp til tider.".. Nei.. det er forstålig at du til tider føler det slik.

Jeg leste et tidligere innlegg av deg, ang. "diagnosen" 301 - Andre psykiske lidelser.Som både NHD og irritert skriver, er dette -intet- annet enn en samlebetegnelse og at de rett og slett ikke vet hva de skal "sette" på deg.

Diagnoser kan og bør være et redskap... et "hjelpemiddel",-riktignok om de blir brukt riktig.

Desverre ser man altfor ofte at diagnoser blir misbrukt, og at mennesker som sliter blir puttet inn i ulike båser og behandlet

deretter.

Det er godt mulig at en -riktig- diagnose vile hjulpet deg med hensyn til videre behandling evt. medisiner osv. Men en diagnose er ikke det viktigste.

Det viktigste må være å få deg på bena... å få deg til å føle deg så sterk som det er mulig at du kan føle deg.

Når man kommer inn under det offentlige hjelpeapparatet og treffer de "rette" menneskene er det skremmende hvor enkelt det er å "miste seg selv". Tilslutt består man ikke av mer enn det som er psykt.

Derfor er det så inderlig viktig at du stoler på deg selv. At -du- velger hvem du vil at skal hjelpe deg, for den muligheten har du faktisk.

Om ulike terapeuter ikke ser hvilke kvaliteter og muligeheter du som et ungt og særdeles oppegående menneske sitter med -

skal du heve deg over dem.

-hang in there.

klem,

bella

Takk for at dere delte tankene dine med meg.Det betydde mye for meg å høre andres meninger angående dette.

Da jeg var lagt inn på sykehuset,sa behandlende lege til meg at diagnose spilte ingen rolle,men hvorfor holdt de tilbake informasjon på sykehuset og fortalte ikke alt til meg.Legen på sykehuset ville snakke med mora og faren min alene,men jeg likte ikke at de tre skulle snakke om meg uten at jeg fikk høre hva de skulle snakke med.Derfor ble jeg med på den samtalen, og han fortalte ting om meg som jeg oppdaget senere på habiliteringstjensten at det stod noe helt annet i journalen min.Hvorfor gikk dem over hodet på meg og foreldrene mine og løy for me

Han behandleren som jeg går nå hos voksen psykiatrisk, har sagt til meg at diagnosen ikke teller noe.Det er jeg som person som teller,men hvorfor er han så ille opphengt i den diagnosen da?Hvorfor ga han ut informasjon om meg til rådgiveren og pptdama og skrev en attest på at jeg ikke kunne jobbe innenfor helsesektoren?

Om et par år senere var jeg på møte der nede sammen med en konsulent fra jobben min,og han spurte henne rett ut om jeg fungerte sosialt på jobben.Akkurat som de på attføringsutvalget spurte meg om det for noen uker siden.Er det rart i at jeg ikke er åpen mot han i samtalene og forteller ham om mine tanker i redsel for at de skal ble brukt mot meg og bli sammenlignet med den diagnosen som jeg egentlig ikke hadde.Han sa til og med at min stahet var et symptom på denne diagnosen,men jeg fortalte ham at alle mennesker kan være mer eller mindre stae uten at det skal ligge en diagnose til grunn for det.

Unnskyld bryderiet,men jeg håper at dere vil svare meg på dette innlegget også.

Koz fra Victoria

[neuni]

Takk for at dere delte tankene dine med meg.Det betydde mye for meg å høre andres meninger angående dette.

Da jeg var lagt inn på sykehuset,sa behandlende lege til meg at diagnose spilte ingen rolle,men hvorfor holdt de tilbake informasjon på sykehuset og fortalte ikke alt til meg.Legen på sykehuset ville snakke med mora og faren min alene,men jeg likte ikke at de tre skulle snakke om meg uten at jeg fikk høre hva de skulle snakke med.Derfor ble jeg med på den samtalen, og han fortalte ting om meg som jeg oppdaget senere på habiliteringstjensten at det stod noe helt annet i journalen min.Hvorfor gikk dem over hodet på meg og foreldrene mine og løy for me

Han behandleren som jeg går nå hos voksen psykiatrisk, har sagt til meg at diagnosen ikke teller noe.Det er jeg som person som teller,men hvorfor er han så ille opphengt i den diagnosen da?Hvorfor ga han ut informasjon om meg til rådgiveren og pptdama og skrev en attest på at jeg ikke kunne jobbe innenfor helsesektoren?

Om et par år senere var jeg på møte der nede sammen med en konsulent fra jobben min,og han spurte henne rett ut om jeg fungerte sosialt på jobben.Akkurat som de på attføringsutvalget spurte meg om det for noen uker siden.Er det rart i at jeg ikke er åpen mot han i samtalene og forteller ham om mine tanker i redsel for at de skal ble brukt mot meg og bli sammenlignet med den diagnosen som jeg egentlig ikke hadde.Han sa til og med at min stahet var et symptom på denne diagnosen,men jeg fortalte ham at alle mennesker kan være mer eller mindre stae uten at det skal ligge en diagnose til grunn for det.

Unnskyld bryderiet,men jeg håper at dere vil svare meg på dette innlegget også.

Koz fra Victoria

"men jeg fortalte ham at alle mennesker kan være mer eller mindre stae uten at det skal ligge en diagnose til grunn for det."

jessss! flott, du tenker heilt riktig! du, din personlighet, dine tanker, følelser og reaksjoner er DINE heilt uavhengig av om det passer inn i ein diagnose.

ein diagnose kan utvilsomt være eit godt verktøy for både "pasient" og terapeuten. men dersom alle sider av deg bare "plasseres" og ikkje sees på i heilhet som DEG, så blir det meiningsløst.

eg kan ikkje sei nokon ting angående koffor behandleren din har gjort som han har gjort. men dersom du ikkje kjenner deg trygg nok på han til å snakke åpent, så er terapien bortkasta - så skift terapeut.

lykke til videre!

[Gjest holt]

Takk for at dere delte tankene dine med meg.Det betydde mye for meg å høre andres meninger angående dette.

Da jeg var lagt inn på sykehuset,sa behandlende lege til meg at diagnose spilte ingen rolle,men hvorfor holdt de tilbake informasjon på sykehuset og fortalte ikke alt til meg.Legen på sykehuset ville snakke med mora og faren min alene,men jeg likte ikke at de tre skulle snakke om meg uten at jeg fikk høre hva de skulle snakke med.Derfor ble jeg med på den samtalen, og han fortalte ting om meg som jeg oppdaget senere på habiliteringstjensten at det stod noe helt annet i journalen min.Hvorfor gikk dem over hodet på meg og foreldrene mine og løy for me

Han behandleren som jeg går nå hos voksen psykiatrisk, har sagt til meg at diagnosen ikke teller noe.Det er jeg som person som teller,men hvorfor er han så ille opphengt i den diagnosen da?Hvorfor ga han ut informasjon om meg til rådgiveren og pptdama og skrev en attest på at jeg ikke kunne jobbe innenfor helsesektoren?

Om et par år senere var jeg på møte der nede sammen med en konsulent fra jobben min,og han spurte henne rett ut om jeg fungerte sosialt på jobben.Akkurat som de på attføringsutvalget spurte meg om det for noen uker siden.Er det rart i at jeg ikke er åpen mot han i samtalene og forteller ham om mine tanker i redsel for at de skal ble brukt mot meg og bli sammenlignet med den diagnosen som jeg egentlig ikke hadde.Han sa til og med at min stahet var et symptom på denne diagnosen,men jeg fortalte ham at alle mennesker kan være mer eller mindre stae uten at det skal ligge en diagnose til grunn for det.

Unnskyld bryderiet,men jeg håper at dere vil svare meg på dette innlegget også.

Koz fra Victoria

Hei Neuni og Thinkerbell!

Jeg synes dere virker veldig intelligente og fornuftige av dere.Så jeg lurte på om dere ville bli bedre kjent med meg og vite litt av min bakgrunn.Derfor legger jeg ut denne linken her som jeg har skrevet på nettdoktor om historie fra livet mitt.

http://community.netdoktor.com/ccs/no/depression/support/mystory/article.jsp?articleIdent=no.depression.support.mystory.no_depression_article_12197

[neuni]

Hei Neuni og Thinkerbell!

Jeg synes dere virker veldig intelligente og fornuftige av dere.Så jeg lurte på om dere ville bli bedre kjent med meg og vite litt av min bakgrunn.Derfor legger jeg ut denne linken her som jeg har skrevet på nettdoktor om historie fra livet mitt.

http://community.netdoktor.com/ccs/no/depression/support/mystory/article.jsp?articleIdent=no.depression.support.mystory.no_depression_article_12197

*ser bort på thinkerbell* .....intelligente og fornuftige? vi?? hæhæhæhæ

eg har lest historia di på linken du la ut...du har hatt eit tøft liv så langt, ser eg...

å vokse opp uten at nokon ser problemene man har er ein tøff start på livet, og gjer det vanskelig å stole på at nokon kan sjå ein og bry seg om ein seinere.

eg tenker at det du må lære deg - som du ikkje fikk lære som barn og ungdom - er det å kunne stole på at andre er der for deg, både når dei faktisk er der, og når dei gjer andre ting for seg sjølv også. dette siste har eg hatt vanskelig for sjølv - å vite innerst i hjertet mitt at venner faktisk ikkje slutter å bry seg om meg sjølv om det går nokre veker der eg ikkje hører fra dei. kanskje er noko av det viktigste å kjenne etter på korleis du sjølv er, og vite at andre stort sett ikkje er så veldig forskjellige fra deg. du glømmer ikkje dei du er glad i sjølv om du ikkje ser dei, og dei glømmer heller ikkje deg!

det var mine umiddelbare tanker etter å ha lest historia di.. eg håper du er på vei oppover, eller snart er det!

[thinkerbell]

Takk for at dere delte tankene dine med meg.Det betydde mye for meg å høre andres meninger angående dette.

Da jeg var lagt inn på sykehuset,sa behandlende lege til meg at diagnose spilte ingen rolle,men hvorfor holdt de tilbake informasjon på sykehuset og fortalte ikke alt til meg.Legen på sykehuset ville snakke med mora og faren min alene,men jeg likte ikke at de tre skulle snakke om meg uten at jeg fikk høre hva de skulle snakke med.Derfor ble jeg med på den samtalen, og han fortalte ting om meg som jeg oppdaget senere på habiliteringstjensten at det stod noe helt annet i journalen min.Hvorfor gikk dem over hodet på meg og foreldrene mine og løy for me

Han behandleren som jeg går nå hos voksen psykiatrisk, har sagt til meg at diagnosen ikke teller noe.Det er jeg som person som teller,men hvorfor er han så ille opphengt i den diagnosen da?Hvorfor ga han ut informasjon om meg til rådgiveren og pptdama og skrev en attest på at jeg ikke kunne jobbe innenfor helsesektoren?

Om et par år senere var jeg på møte der nede sammen med en konsulent fra jobben min,og han spurte henne rett ut om jeg fungerte sosialt på jobben.Akkurat som de på attføringsutvalget spurte meg om det for noen uker siden.Er det rart i at jeg ikke er åpen mot han i samtalene og forteller ham om mine tanker i redsel for at de skal ble brukt mot meg og bli sammenlignet med den diagnosen som jeg egentlig ikke hadde.Han sa til og med at min stahet var et symptom på denne diagnosen,men jeg fortalte ham at alle mennesker kan være mer eller mindre stae uten at det skal ligge en diagnose til grunn for det.

Unnskyld bryderiet,men jeg håper at dere vil svare meg på dette innlegget også.

Koz fra Victoria

Hei igjen!

Jeg er en natteravn... så beklager at jeg ikke har svart deg før nå.

Spørsmålene du stiller kan jeg ikke svare på. Men jeg vil fryktelig gjerne stille deg flere spørsmål.

Hva vil du med deg selv ..både kortsiktig og på lengre sikt? Hva ønsker du å oppnå med livet ditt? Hvordan vil du nå dine mål? Når du har svart deg selv på disse spørsmålene... stiller du deg følgende spørsmål, -hvem kan hjelpe meg med å hjelpe meg selv. Vi må alle gå de tunge skrittene selv... MEN..kjære victoria, -du- (og resten av oss) har muligheten til å velge det (evt. flere) mennesket som kan hjelpe oss. Du har muligheten til å finne noen du føler det gjør godt å snakke med. Noen du føler er på din side, noen som -du- føler "ser" deg.. hele deg.. og ikke bare diagnosene dine.

Om du hører frasen.. du er ung... bruk tid, det blir snart bedre. -Skal du be dem dra til helvete. Du er ung(!), men desto større grunn er det til -ikke- å kaste bort tiden på mennesker du ikke føler du "når inn til" og som overkjører deg.

Det eneste rådet jeg kan og vil gi deg er.... stol på deg selv.

varm klem,

bella

[thinkerbell]

Hei Neuni og Thinkerbell!

Jeg synes dere virker veldig intelligente og fornuftige av dere.Så jeg lurte på om dere ville bli bedre kjent med meg og vite litt av min bakgrunn.Derfor legger jeg ut denne linken her som jeg har skrevet på nettdoktor om historie fra livet mitt.

http://community.netdoktor.com/ccs/no/depression/support/mystory/article.jsp?articleIdent=no.depression.support.mystory.no_depression_article_12197

Min stab av x-terapeuter vil le rått og hemningsløst av deg dersom de hadde hørt deg si jeg var fornuftig!!

--

Tøff historie du har skrevet holt.. .Og jeg tenker at tøff må du også være som tross alt har klart å holde deg i live.

Jeg tror siden din vil være til god hjelp for mange som sliter, håper også at du nå får den hjelpen du trenger og har krav på.

gode ønsker,

bella