moren min er heldigvis død

[frika]

I den siste tiden har jeg tenkt stadig mer på moren min. Hun var ikke særlig tess.

Hun ville ikek vite og hun ville ikke høre. Hun var alltid opptatt av å avfeie meg i tide så hun skulle slippe å ta stilling til det som skjedde. Hun bare latet som om hun ikke visste. Hun ble misbrukt av samme mannen sjøl da hun var liten og hun gjorde ikke en dritt for å hjelpe meg.

Mange ganger dro hun hjemmefra når han kom for å slippe og se og når han innimellom skulle sove hos oss sov han i min seng fordi vi hadde så lite plass. En gang fikk jeg hofta ut av ledd mens han var der og vi alle sammen løy ivei for legene som så på meg.

Mora mi har vært død i over ti år og hun kan ikke konfronteres, ikke bankes opp, ikke anmeldes.. Jeg hater henne og synes synd på henne om hverandre. Hun var bare en stakkars patetisk dritt, men det er faen så vondt å innse det for av en eller annen grunn var jeg glad i henne..??!

[Gjest Kristine]

Det er et rart forhold mellom mor og barn.

Jeg har selv en mor med personlighetsforstyrrelse. Hun vet ikke hva det vil si å være snill, men allikevel så er hun mora mi.

Jeg vet ikke hvor mange ganger i livet mitt jeg har ønsket henne død. Jeg har sluttet å telle.

Men kjærligheten fra min side er død. Det er kanskje sorgen vi kjenner på, frika.

Sorgen over en mor som aldri var mor. Den er tung den....Sorgen over noe som er borte for alltid, en barndom som ikke var en god barndom.

En kjærlig mor som vi har hørt om som for oss ikke finnes. Det er sorg det.

[Gjest Ingrid26]

uff, dette var et veldig veldig tøft innlegg for meg å lese. Egentlig så kunne jeg tenkt meg å skrive noen ord, men så må jeg nok innrømme at det blir for tøft. Jeg klarer ikke. Likevel så vil jeg bare si til deg at jeg vet at det er tøft for deg å skrive dette, det gjør så vondt, men vit at det er godt for andre som kjenner seg igjen i noe.. å lese det du skriver. At de ser at andre setter ord vanskelige ting.

Og jeg tror nok dette handler mye om svik, det å akseptere det som er skjedd, - det tapet... og sorgen som følger...

Det er vondt!

[frika]

Det er et rart forhold mellom mor og barn.

Jeg har selv en mor med personlighetsforstyrrelse. Hun vet ikke hva det vil si å være snill, men allikevel så er hun mora mi.

Jeg vet ikke hvor mange ganger i livet mitt jeg har ønsket henne død. Jeg har sluttet å telle.

Men kjærligheten fra min side er død. Det er kanskje sorgen vi kjenner på, frika.

Sorgen over en mor som aldri var mor. Den er tung den....Sorgen over noe som er borte for alltid, en barndom som ikke var en god barndom.

En kjærlig mor som vi har hørt om som for oss ikke finnes. Det er sorg det.

Det var fine ord. Beskrivende. Det er sånn det er, at jeg sørger ikke over hun som jeg kalte mamma men over hun som jeg savnet hele barndommen og som aldri var der. Det er tøft å forstå at ikke engang ens egen mor elsker en for hvem kan gjøre det da?

[frika]

uff, dette var et veldig veldig tøft innlegg for meg å lese. Egentlig så kunne jeg tenkt meg å skrive noen ord, men så må jeg nok innrømme at det blir for tøft. Jeg klarer ikke. Likevel så vil jeg bare si til deg at jeg vet at det er tøft for deg å skrive dette, det gjør så vondt, men vit at det er godt for andre som kjenner seg igjen i noe.. å lese det du skriver. At de ser at andre setter ord vanskelige ting.

Og jeg tror nok dette handler mye om svik, det å akseptere det som er skjedd, - det tapet... og sorgen som følger...

Det er vondt!

Du har skrevet om noe lignende før her husker jeg. Mye bedre formuler enn jeg klarer da . Jeg husker et innlegg som traff meg rett i hjertet. Kanskje derfor jeg har tenkt så mye på akkurat dette i det siste.

Jeg er litt tom akkurat nå. Det var en stor utladning å bare skrive det første innlegget. At så lite kan koste så mye... Men da er det vel bra.. med vondt skal vondt fordrives eller hva de nå sier

Takk for at du svarte meg.