Skyld og skam.

[fudge]

Jeg skjønner ikke det her jeg. Noen ganger prøver hodet mitt å tenke så logisk og fornuftig som det bare er mulig. Leter og grubler etter forklaringer, grunner, årsaker.

Øret hører hva andre sier, men hodet kan ikke godta det. Tenker bare at "om de bare visste…. det og det og det… da, ville de mene noe annet..". Og uansett, dersom det skulle være sånn at det ikke er min skyld, ikke min skam, så blir på en måte alt så veldig grusomt, og jeg vet ikke om jeg kan leve med det? Og da forsvinner logikken i alt. Da har jeg ikke lenger noen forklaring på alt – som jeg har nå. For det MÅ være meg… det er ingen annen forklaring!

Dessuten… Jeg har gjort mye dumt… Mye fælt! Men det er jo "en helt normal reaksjon", sier de… Jeg er på en måte "unnskyldt" pga de forholdene jeg har levd under, fordi jeg trodde det var sånn verden skulle være mot meg. Men hva om han også levde under slike forhold en gang? Hvorfor er ikke han unnskyldt da? "Fordi du var et barn, og han en voksen!", sier de. Vel.. jeg har ikke vært et barn hele livet heller… Hva da, når jeg var 15? 18? 20? Sluttet det å være hans skyld da? Eller var det egentlig aldri det!?

Hva skal jeg føle for han, da? Skal jeg føle skam og skyld, som jeg gjør? Skal jeg synes synd på han? Skal jeg være sint på han? Hva har jeg rett til å føle?

Det er så små ting som kunne blitt gjort for at verden ikke skulle bli sånn… og jeg kunne gjort de små tingene. "Du var bare et barn!", sier de… "Du kunne ikke vite!"

Det hjelper ikke stort når jeg tenker på hvordan jeg kunne gjort ting annerledes.

Det eneste jeg vet er hva jeg føler, og jeg føler det så sterkt. Men av og til gjør hjernen opprør ved å prøve å tenke dypere. Og det liker jeg ikke, for det skremmer meg om alt plutselig skulle få en annen betydning enn nå. Så blir jeg bare sint på meg selv for å i det hele tatt finne slike tanker i mitt eget hode.

Jeg finner ikke ut av ting jeg… I alle fall ikke når andre sier at jeg føler galt. Hva vet vel de??

[thinkerbell]

venter på deg.

varmklem

ps. du har mail

[huufsa]

Hei, kjære deg...

Jeg tror at det er ikke alltid man skal behøve å være sint på de som har gjort oss vondt... - som har ødelagt vår evne til å vite hva som er 'riktig eller galt' følelsesmessig i oss...

Det kan hende at de på en eller annen måte også er et 'offer' for noe, som har gitt utslag i handlinger...

Men jeg tror det er viktig å kanskje konstatere grunnen til at ting har blitt som det har blitt, uten nødvendigvis å 'skylde' på noen... eller gå rundt å være sint...

Etter at jeg har blitt voksen, har jeg sett/tenkt over masse 'feil' som mine foreldre har gjort, etter min oppfatning... - ting som jeg absolutt gjør annerledes med min sønn. Men jeg går jo ikke å 'klandrer' foreldrene mine.. de har gjort alt i beste mening for oss ungene, og det gjør de enda.

Men jeg kan se grunnene til at ting kunne vært annerledes i livet mitt... Og sette meg et mål deretter...

Så vi må prøve å gjøre det beste ut av det, fudge... uten å tenke så masse på hvem vi skal klandre... - men heller innse at i dag har vi et problem, grunnet .......,

og heller jobbe med det som er problemet.

(forresten så har jeg mistet e-post adressen din) *sukk*

**go'klem**

[Singularity]

Hvis vi bare visste ? Visste hva da ? At du etter noen års misbruk og systematisk ødeleggelse av selvfølelsen din har vært såpass kuet at din misbruker bare har kunnet ringe deg og be deg komme en tur om kvelden så han kan ha det litt moro ?

Det er ikke alle former for misbruk som er like lett å identifisere som misbruk som overfallsvoldtekter med en helt ukjent ugjerningsperson - og selv i de tilfellene vil en del ofre lete etter feil ved egen opptreden. Føle skam for at de var så dumme å gå alene midt på natten, for at de kledde seg så utfordrende osv.

Evnen til selvkritikk er en god egenskap - men i enkelte tilfeller mister man evnen til å se ting i perspektiv. Hvis man gjør noe galt som barn og får kjeft for det, eller som ungdom og får en reaksjon fra ordensmakten på det, så vil man - og som regel med rette - føle at man har gjort noe galt. Dessverre er det mange som feilaktig setter det i et perspektiv der man ser på en voldtekt eller andre former for misbruk som en straff - og leter etter feil ved seg selv som kan rettferdiggjøre denne straffen.

Mye dumt og mye fælt ? Men må spørre seg - hva er dumt og hva er fælt ?

Det å være en passiv deltaker når man blir misbrukt, er ikke noe man kan gjøre noe med. Når man er tilvent en rolle, er det ikke lett å plutselig si "Nei, jeg vil ikke mer". Det er flere som har vært enda eldre enn deg før de har kommet seg ut av noe slikt. Det er ikke noen magisk overgang fra 17 år og 364 dager til 18 år - og det å bygge opp nok selvfølelse til å komme seg unna noe etter å ha fått selvfølelsen tråkket på over tid kan være svært vanskelig.

Spør deg selv - hvis du hadde hatt en harmonisk oppvekst med et etablert eiendomsforhold til kroppen din og uten lav selvfølelse - og vedkommende hadde "lagt an" på deg når du var 18 eller 20 år - hadde du ikke da vært i stand til å avvise ham kontant ?

Og det er stor forskjell på å være offer og å være misbruker. Det siste kan i enkelte tilfeller være et resultat av at man har vært offer i ung alder. Men det må da kombineres med manglende menneskelige egenskaper eller psykiske skader av en sånn art at man ikke kan se realistisk på ting. Uansett vil de som ikke er psykotiske kunne se forskjellen på rett og galt og vite at de gjør noe galt for sin egen bekvemmelighets skyld.

Og da har de gjort et valg - om hva de vil være - en misbruker. De kan kanskje velge å endre seg senere, men da må de ta sin straff og jobbe aktivt for at de aldri mer gjør det samme.

Det er kanskje mulig å synes synd på ham. Men det at han har gjort det han har gjort er enten et bevisst valg om å ødelegge for deg for egen gevinst, eller et resultat av at han mangler evnen til å forstå og/eller bry seg om at han ødelegger for deg når han har det hyggelig.

I begge tilfeller hører han ikke til i vårt samfunn, men på en lukket institusjon for kriminelle - enten i fengsel eller i forvaring.

Du har all rett til å være sint på ham.

Selvfølgelig hadde det vært mulig å gjøre ting annerledes - og faktorer rundt deg kunne vært mer til din fordel. Men det å tenke på det som "kunne ha vært" er en blindvei. Fortiden kan ikke endres, men fremtiden kan formes etter ens egne håp og drømmer. Det er i mange tilfeller veldig slitsomt, men det er ikke håpløst.

Det å tenke tilbake igjen og igjen på hva som kunne ha skjedd hvis du bare hadde sagt ifra til noen den gangen for lenge siden, eller sagt nei på en måte som hadde fått slutt på det - det er derimot noe som ikke kan føre deg noen steder. Fortiden må i en eller annen form bearbeides, og du da akseptere at det som har skjedd har skjedd og ikke kan gjøres ugjort.

Mange her har selv hatt opplevelser som likner dine og lagt de bak seg i større eller mindre grad. Andre av oss har lært litt av å lytte, prøve å sette oss inn i andres tanker og sette ting inn i en komplisert logisk sammenheng.

Du kan begynne med å spørre deg selv - hvis en person over lang tid systematisk blir gjenstand for trakassering og annet som bygger ned selvfølelsen, får h*n da et realistisk syn på sin egen verdi ?

Hvis svaret er nei, og du samtidig kan erkjenne at du selv har vært i den situasjonen, så kan du innse at du vil ha nytte av å skaffe deg et realistisk syn på deg selv for å bygge opp livet ditt fremover.

Og da er andres oppfatninger verktøy du kan bruke for å bygge opp din egen oppfatning - de er ikke dogmatisk riktige, men de kan være riktige dersom du kan vurdere de oppfatningene og prøve de ut, lete etter mangler og debattere det du synes er galt med de uten å lykkes.