Pårørende

[Gjest ikke undertegnet]

Finnes det støttegrupper for oss som er pårørende?

Min samboer ble voldtatt for to år siden, og ofte ligger hun og vrir seg om natten. Jeg blir så lei meg og sint på ham som gjorde det.

Jeg har lenge forsøkt å få fatt i ham, uten hell. Min bror har opplevd det samme med sin kone.

Begge to blir mer og mer frustrerte over at disse svina som gjorde slike ting med våre kjære ennå går fri.

Hva kan vi gjøre? Flere ganger har vi vært på nippet til å gå til politiet, bare for å få høre at de ikke vil anmelde.

Snart mister vi tålmodigheten. Vi elsker disse to kvinnene over alt på jord (de er jo tross alt mødre til våre barn). Men tanken på at noen har fornedret dem på den verst tenkelige måten gjør oss begge kvalme.

Ingen av oss er voldelige personer. Aldri har vi slått ned noen. Men hver gang tankene på disse to umenneskene dukker opp, blir vi begge så frustrert at vi ønsker å drepe dem.

Hva skal vi gjøre? Hvem skal vi kontakte?

[skybert1365380353]

Hei. Bare et tips, nå vet ikke jeg hvor dere bor men du kan ta kontakt med Støttesenter mot Incest i Hordaland (SMIH), de kan helt sikkert hjelpe deg videre. Telefon: 55904990 De tilbyr hjelp og støtte til pårørende.

Ta godt vare på dere selv og konene deres. La dem få reagere på sin måte, alt er normalt.Elsk dem når de gråter,når de smiler og når tausheten rår.

*klem*

[DIXI]

Hei!

Vi i DIXI har tilbud om pårørendesamtaler og pårørendegrupper. Dere kan ta kontakt med DIXI Ressurssenter i Stavanger eller i Oslo, vet ikke hva som passer best. Info, adresser etc finner du her: www.dixi.no

En ting som er veldig viktig, er å respektere den som har blitt voldtatt sine ønsker om f.eks. ikke å anmelde, ikke bli undersøkt av lege osv.

Under en voldtekt er tap av kontroll kanskje det verste av alt. Resten av livet strir vi med dette med å ha kontroll, på forskjellige måter i forskjellig grad, men det vil nok alltid ligge der. Derfor er det så viktig å la henne få følelsen av kontroll tilbake.

Du kan heller støtte henne, være aktivt lyttende når hun selv ønsker å fortelle/betro seg, og ganske enkelt være der for henne når hun har det vanskelig. Men ikke forsøk å presse henne til å fortelle detaljer, la henne bestemme selv.

Det kan være så mange grunner til at man ikke vil anmelde. I utgangspunktet anbefaler jeg alle å anmelde, men det er selvsagt opp til hver enkelt hva de bestemmer seg for. Er det en gjennomført voldtekt, er saken ikke foreldet før etter 15 år. Men det svekker selvsagt saken om man lar det gå mange år før man anmelder.

Jeg foreslår at du sier til henne at du er der for henne - når hun selv ønsker å ta det opp og snakke om det - men at du ikke kommer til å mase om det, fordi du respekterer at hun selv må bestemme tempo og hva som skal tas opp.

Flott at du bryr deg og ønsker å hjelpe henne, det er et veldig bra utgangspunkt!

Ønsker dere lykke til videre!

Vennlig hilsen Grete

[Sør]

Hei!

Vi i DIXI har tilbud om pårørendesamtaler og pårørendegrupper. Dere kan ta kontakt med DIXI Ressurssenter i Stavanger eller i Oslo, vet ikke hva som passer best. Info, adresser etc finner du her: www.dixi.no

En ting som er veldig viktig, er å respektere den som har blitt voldtatt sine ønsker om f.eks. ikke å anmelde, ikke bli undersøkt av lege osv.

Under en voldtekt er tap av kontroll kanskje det verste av alt. Resten av livet strir vi med dette med å ha kontroll, på forskjellige måter i forskjellig grad, men det vil nok alltid ligge der. Derfor er det så viktig å la henne få følelsen av kontroll tilbake.

Du kan heller støtte henne, være aktivt lyttende når hun selv ønsker å fortelle/betro seg, og ganske enkelt være der for henne når hun har det vanskelig. Men ikke forsøk å presse henne til å fortelle detaljer, la henne bestemme selv.

Det kan være så mange grunner til at man ikke vil anmelde. I utgangspunktet anbefaler jeg alle å anmelde, men det er selvsagt opp til hver enkelt hva de bestemmer seg for. Er det en gjennomført voldtekt, er saken ikke foreldet før etter 15 år. Men det svekker selvsagt saken om man lar det gå mange år før man anmelder.

Jeg foreslår at du sier til henne at du er der for henne - når hun selv ønsker å ta det opp og snakke om det - men at du ikke kommer til å mase om det, fordi du respekterer at hun selv må bestemme tempo og hva som skal tas opp.

Flott at du bryr deg og ønsker å hjelpe henne, det er et veldig bra utgangspunkt!

Ønsker dere lykke til videre!

Vennlig hilsen Grete

Hei,

Du har fått et flott svar fra Grete, men jeg vil gjerne legge til noen punkter:

Du skriver: "Snart mister vi tålmodigheten."

Her må du "helle kaldt vann i blodet"! :-) Jeg forstår utmerket godt at du er frustrert, trist, lei, og kanskje mer enn noe annet hjelpesløs, men likevel er den smerten man gjennomgår som pårørende bare barnemat iforhold til det hun opplever. Da må man være virkelig forsiktig at man ikke legger "stein til byrden" ved at hun også skal være redd for at du/dere "finner på noe".

Voldtekt er å frata noen kontroll over eget liv, og derfor er det så viktig av pårørende ikke "repeterer overgrepet på en mindre skala" ved å presse offeret til å anmelde, fortelle hvem som gjorde det. Det er så lett å umyndiggjøre henne med at "vi gjør det jo til hennes beste".

====

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men...

Du/dere må passe på at det dere gjør for å hjelpe blir gjort for å hjelpe offerene, og ikke fordi du/dere er "hevnlystne fordi noen voldtok deres kvinner". (Jeg sier IKKE at du reagerer slik; jeg skriver at det er noe man må passe seg for!)

For husk at det er ikke nødvendigvis "hevn over kreket" som er den beste hjelpen for henne, men (kanskje):

1) At du lytter og "er der" for henne.

2) At hun kan snakke åpent med deg, uten å frykte at du "kverker kreket".

3) At hun får ha full kontroll over prosessen, og ikke blir presset til å anmelde, psykolog, osv.

4) At du viser henne disse sidene...?

5) At du forsikrer henne noen få tusen ganger at INGEN er skyld i sin egen voldtekt, og at ingen normale menn ser på henne som "skitten" eller "skamfull" etterpå.

6) At du spør henne om hva du kan gjøre for å hjelpe henne.

====

Det var om henne, men du spør også om hvor du kan henvende deg...

DIXI har pårørende grupper, men kanskje ikke der du bor. Det er mulig at noen hos SMI (Støttesenteret Mot Incest) www.sentermotincest.no kan fortelle deg om steder; det finnes også et Incestsenter for Menn (side 5 eller deromkring i tlf katalogen) som kanskje vet om noen steder.

Derutover er det faktisk en del pårørende her som skriver innlegg fra tid til annen.

===

Jeg har lest gjennom det jeg skrev, og ser at det kan tolkes som "veldig strengt". Det var IKKE meningen, så håper ikke du tolker det slik. Det er FLOTT at du støtter henne (for det er mange som ikke gjør det), og det er vanskelig - både for henne og for deg.

Ønsker dere alt vel.

Med vennlig hilsen