In the arms of an angel..

[Gjest max|me]

Sitter her å hører på "Angel" av Sarah McLachlan, verdens vakreste sang.

Er vel litt melankolsk, men hvem blir vel ikke det etter å ha hørt denne sangen.

Den handler om meg. Handler om alle oss. Ofre og Vinnere. Tapere og Helter.

Oss.Vi.

Det er hardt mange ganger. Hardt å holde ut. Være tilstede 100%. Følge med i andres verden. Uten å tenke, drømme, vite, huske. Bare være der. Det går ikke.

Det skjer ofte at jeg detter ut av samtaler. Glemmer hva jeg skal si. Husker ikke viktige ting. Bare glemmer tid og sted. Men jeg aner ikke hvor jeg drar hen da.

Det er vel inn til min verden.

Alle sier det.

"Du, du lever i din egen verden".

Jeg gjør vel egentlig det.

Mine tanker, mine minner.

Det er bare jeg som får slippe inn her.

Hvorfor?

Hvorfor kan jeg ikke la dere komme inn, la dere hjelpe meg. Dele mine tanker med dere, og ta del i min hverdag.

Min bitre hverdag.

Det er for vondt.

Jeg er et åpent sår. Det er så vondt når dere kommer travende inn og vil hjelpe. Jeg skjønner at dere vil meg vel, men hvorfor gå så fort?

Hva skyldes hastverket?

Dere skal inn. Noen har bestemt seg for det.

Ga meg tabletter. Lykketabletter. Som om det åpnet noen porter.

Svelgte en halv med et stort glass vann. Ble redd. Jeg hadde ikke kontrollen lenger. Jeg hersket ikke over min egen verden.

Jeg, sterke meg,gikk på lykketabletter.

Jeg var jo ikke ulykkelig før jeg begynte? Hvordan kunne jeg da bli lykkelig?

Jeg ble likegyldig.

Det er et åpent sinn jeg har. Det er ikke så vanskelig å åpne seg.

Men jeg vil ikke.

Vill ikke la dere stå der og se inn.

Se hva jeg tenker, se hva jeg føler.

Det er innsiden av meg dere får se naken, og det får dere ikke lov til.

Om dere så bandt meg fast.

Kan lukke øynene så mye jeg vil. Er langt borte fra alle dere da. Kan ikke la noen se. Se meg.

Som om jeg var en struts?

Jeg kan ikke en gang se meg selv.

Kanskje vil den dagen komme, den dagen jeg ser meg selv klart. Ser hva jeg driver på med.

Se hvor unormal jeg er.

Det er vel det jeg er for dere, siden det er så spennende å kikke inn. I mitt univers.

Min sjel.

Aldri glem at det er håpet vi unge lever for, og at det er minnene de gamle lever for.

Er alle ofre gamle?

Jeg håper at jeg skal få se dere. Gjøre alle til personer. Ikke til navn.

Men virkelige mennesker av kjøtt og blod.

Med sjel. Omtanke. Hjerte.

Sperregrense.

Jeg kunne håpt,men jeg har ikke noen fremtid.

Jeg har minner, men jeg vil ikke huske.

Vil bare glemme meg. Dere. Deres verden.

Alle.

La meg være i fred, det er det jeg ber dere om.

Ikke at dere ikke skal få se på meg, snakke med meg, men at dere lar vær å trå over den røde grensen mellom meg og min verden.

Der slipper dere som sagt ikke inn.

Så hvorfor prøver dere så hardt?

Det er meg som bestemmer grensen. Hvor langt akkurat du får gå. Men ingen kommer til mitt inderste.

Ikke en gang meg selv.

Det er der alt det vonde ligger. Alle vonde minner. Som jeg ikke husker.

Kompost.

Om jeg er heldig.

Hører ikke til her. Jeg er en annen dimensjon. Galakse. Melkevei.

Men jeg er her. Akkurat her.

Er det fordi dere vil ha meg her?

Er det fordi jeg vil være her?

Jeg er. Jeg puster. Men jeg lever ikke. Jeg er meg, men hva er jeg for meg selv? Hva er jeg for dere andre?

Er jeg til?

Lever jeg, eller kaster jeg bort det dyrebare livet mitt?

Utakknemlig.

Jeg skriver nå. Hører på musikk. Faller en tåre.

Men den vil ingen få se.

Det ville vært som å kle seg naken.

Kanskje er jeg for påkledd. For innesperret.

For lite gjestfri.

Jeg vet ikke hvorfor.

Hvorfor han voldtok.

Derfor skal dere heller ikke få vite.

Hvordan det er å kjenne seg selv for godt.

[girlunknown]

for å tørre å la andre se trenger du trygghet og at noen viser deg at de er verdt å stole på. du har opplevd å bli sviktet. det tar tid å tørre å la noen komme nær igjen. jeg har hatt det på samme måte som du forteller om, og kan fortelle deg at det er mulig å få det bedre. jeg vet det høres ut som en klisje, men gi deg selv sjansen, for din egen skyld.

[forbrenner]

for å tørre å la andre se trenger du trygghet og at noen viser deg at de er verdt å stole på. du har opplevd å bli sviktet. det tar tid å tørre å la noen komme nær igjen. jeg har hatt det på samme måte som du forteller om, og kan fortelle deg at det er mulig å få det bedre. jeg vet det høres ut som en klisje, men gi deg selv sjansen, for din egen skyld.

...gikk for å laste ned sangen...

vet liksom ikke hva jeg skal si enn at jeg vet veldig godt at livet gjør vondt...

og at det å gråte er noe man ikke vil vise til andre..mesteparten av tiden er tårene blitt til is...

skriv mer,du skrev godt(selv om det er sterkt å lese det du skrev)...