Avvist og ensom (langt)

[Gjest Millie]

Sitter her og leser innleggene deres. Feller en tåre her og en tåre der...føler sånn med mange av dere, skulle ønske jeg hadde noe å si - noe som kunne gjøre det bedre - men det har jeg ikke. Har ikke overskudd til det, har ikke evnene til det, har ikke kunnskaper nok, er ikke syk nok, er ikke god nok.... Og så feller jeg en tåre for det også.

Var hos psykologen min her om dagen. Fikk vite at jeg antagelig ikke får fortsette hos henne for jeg er ikke 'syk nok'. Holdt på å begynne å grine mens jeg satt der (kanskje jeg bare skulle gjort det). Følte meg så forferdelig avvist. Til og med de som får betalt for å høre på meg, gidder ikke mer! Vet vel egentlig at det har med ressurser i psykiatrien å gjøre, men det gjør så vondt for det. Har ikke råd til å begynne hos noen i privat praksis...så da får jeg vel bare fortsette nedover i dypet til jeg står og glor Angst-dyret midt i hvitøyet. Kanskje jeg da er blitt 'syk nok' til å kvalifisere til å få hjelp. Jeg forstår bare ikke - det må da koste 'samfunnet' mindre å hjelpe meg nå, enn å vente til jeg blir innlagt over lengre tid på psykiatrisk vel??

Kanskje like greit å bare slutte likevel. Gidder ikke gå til legen heller lenger. Han sier alt er psykisk - samme hva jeg sier. Mens psykologen sier jeg bør få den ene utredningen etter den andre. Slo meg litt til ro med at ALT var psykisk en periode, men når psykologen min sier sånn så blir jeg så veldig redd igjen! Enten det ene eller det andre må det jo være da, men det er vel for mye å forlange at noen skal bruke penger på å finne ut noe om meg. Jeg betyr jo fint lite i det store og hele likevel.

Skulle ønske jeg var 5 år igjen, og kunne krype opp i fanget til pappa og bare gjemme meg der til alt var trygt og godt igjen. Savner han så fælt. Selv når han er på besøk, savner jeg han. Han var alt jeg hadde, egentlig, og nå har han glidd så langt fra meg. Har nok med sitt sikkert.

Har ingen venner heller, egentlig. Noen gamle som bor langt unna, men eneste grunnen til at vi har kontakt egentlig er fordi vi har kjent hverandre så lenge. Og etter at vi flyttet har jeg nesten ikke blitt kjent med noen. Orker ikke, vil ikke, tør ikke, men på en rar måte ønsker jeg jo veldig gjerne å ha noen gode venner. Forstår ikke helt selv hva jeg føler. Orker kanskje ikke tanken på at det arbeidet som ligger i et godt vennskap. Jeg har ikke noe å gi av meg selv til fremmede. Sønnen min får alt, og restene får mannen min. Er ikke noen jeg kan prate med når ting går meg imot. De ville ikke forstått likevel! Ingen forstår skikkelig tror jeg. De har vel ikke noe interesse heller...hvorfor skal de bruke tid og krefter på meg i det hele tatt?

Mannen min sier han bryr seg, men jeg er ikke så sikker lenger. Jeg har vel slitt ham fullstendig ut. Det er jo grenser for hva et menneske tåler. Så det ender med at jeg bare holder kjeft. Lukker meg inne med de vonde tankene og smertene.

Uff. Dette ble litt av en utblåsning. Men det gjorde litt godt å få noe ned på 'tastaturet'.

[thinkerbell]

Det var et åpent og modig...og sårt.. innlegg du skrev.

Jeg har ikke så mye å si Millie... jeg ville bare ønske deg velkommen til forum, siden jeg ikke har sett deg her før..

Vi har en chatteside som du også er hjertelig velkommen til

om du føler for en prat.

http://www.welcome.to/ranglere

Jeg håper noen griper fatt i deg før du går deg vill i "tåken av håpløshet".

-gode tanker ønskes deg-

[Gjest Millie]

Det var et åpent og modig...og sårt.. innlegg du skrev.

Jeg har ikke så mye å si Millie... jeg ville bare ønske deg velkommen til forum, siden jeg ikke har sett deg her før..

Vi har en chatteside som du også er hjertelig velkommen til

om du føler for en prat.

http://www.welcome.to/ranglere

Jeg håper noen griper fatt i deg før du går deg vill i "tåken av håpløshet".

-gode tanker ønskes deg-

Takk for omtanken og velkomsten! Det setter jeg stor pris på!

[rose23]

Kjære millie!!!

Jeg får litt vondt av deg. Når hjelpeapparatet kanskje er den eneste personen du kan snakke med så er det vondt å bli avvist p.g.a av ressurser i psykiatrien.

Jeg har vært under psykiatrien i nesten 10 år, og i noen perioder hadde jeg også kontakt med hjemmesykepleier, lege, sosialkontor, og støttekontakt nesten hver dag. jEG HAR EGENTLIG MISTA MYE AV TROEN PÅ DET OFFENTLIGE HJELPEAPPARATET. (Ops..!)

Du burde finne deg en person, venn som kan støtte deg og jeg er 100% sikker på at der er noen der ute som vil bli kjent med deg. Men da må du lete, og våge deg ut og lete etter folk. Du må tørre å vise at du er sårbar og trenger nærhet og omsorg.

Du er ei verdifull jente og skal være stolt av deg selv. Du kan bestemme selv hva du vil med livet ditt.

Ønsker deg alt godt videre!