En ny knekk.

[Gjest Sofies verden]

her sitter jeg da, kjempefortvilet.vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Sitter med tanker som at nå har jeg nådd en grense jeg ikke trodde jeg skulle nå. Saken er at jeg er super deppa, og vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Føler at jeg har mistet en del av meg selv, det er ikke morsomt. Min mann forstår noe er galt, men ikke hva, og hvordan skal jeg finne ordene jeg leter etter.

Jeg vil bare gå inn i meg selv og bare bli der, men jeg kan ikke det heller, jeg har en liten sønn på 5 måneder.Så det er å bli her det, og lide i stillhet.Min mor er i ferd med å skilles og denne pc er noe min stefar har leid, på sitt navn og nå ringte han og sa at nå måtte vi levere inn pc som vi nettopp har fått fordi min mor ikke går tilbake på skillsmissen. Jeg føler at han presser på hos meg sånn at jeg skal få mamma til å endre seg.

Noen ganger vil jeg bare forsvinne på en måte som gjør at ingen finner meg, og at jeg kan finne ut av ting før jeg vender tilbake. Men så er jeg redd for at min mann ikke vil ha meg tilbake. Jeg føler at jeg er helt tom, og gamle minner kommer strømmende tilbake til meg og nå tar jeg snart knekken av dette.

Noen forslag

[frosken]

Har du snakket med fastlegen din om hvordan du har det? Hvis ikke, må du bestille en time snarest. Mødre med så små barn som du har, skal prioriteres mht behandling mot depresjon (hvis det er det legen og du finner ut av er problemet).

For din egen og barnets skyld må du forsøke å få gjort noe med situasjonen. For at mannen din skal kunne ha en mulighet til å hjelpe deg, må du også la ham forstå hvordan du har det. Hvis ikke blir situasjonen umulig for ham også.

Lykke til!

P.S. Det blir lettere å lese det du skriver hvis du bruker avsnitt:-)

[Gjest vet ingenting]

Har du snakket med fastlegen din om hvordan du har det? Hvis ikke, må du bestille en time snarest. Mødre med så små barn som du har, skal prioriteres mht behandling mot depresjon (hvis det er det legen og du finner ut av er problemet).

For din egen og barnets skyld må du forsøke å få gjort noe med situasjonen. For at mannen din skal kunne ha en mulighet til å hjelpe deg, må du også la ham forstå hvordan du har det. Hvis ikke blir situasjonen umulig for ham også.

Lykke til!

P.S. Det blir lettere å lese det du skriver hvis du bruker avsnitt:-)

Takk skal du ha frosken, både for rådet ditt og for det å skrive i avsnitt.

jeg innser nå at jeg må ta mot til meg å snakke med mannen min.

Og deretter snakke med hjernekrymperen min.

Men jeg vet ikke om jeg klarer dette.

*klem*