Kan funksjonshemmede gjøre som de vil?

[Gjest smulan]

Beklager overskriften, men vet ikke hva jeg ellers skulle skrive.

Vi bor på et boligfelt, og her kryr det av unger ute i småveiene (bilfritt) hele dagen. Det er hus, trær, hager osv.

En familie her har tre barn, eldste er psykisk utviklingshemmet og døv (gutt 13 år)

Han er, for å si det rett ut, en plage. Foreldrene hans har gått rundt til alle i nabolaget og sagt at han har også rett til å leke ute (selvsagt) Han skjønner ikke forskjellen på rett og galt, og vi (alle naboene) må derfor bare leve med det.

Denne gutten river opp blomster, tar ned tøy til vask, går rett inn i hus (mange har jo terrassedøren oppe om sommeren), stjeler alt som ligger løst inne i hagene, f.eks. leker, hageredskap, tallerkner, akebrett, ski, kopper på bord, sykler, hageslanger, you name it.

Foreldrene sier altså at alle må låse inn det de ikke vil skal bli borte, men det er ikke så enkelt. Man sitter ute og spiser, og går inn for å gjøre noe, og dermed forsvinner maten eller bestikket. Ungene er ute og sykler, setter sykkelen fra seg i hagen, og går inn for å spise, sykkelen forsvinner.

Eldre mennesker liker å pusle ute i hagen, de har redskaper liggende, man kan da ikke forlange at slikt skal låses inn hver gang?

Dette irriterer meg, og veldig mange andre, men vi er maktesløse. I følge foreldrene har denne gutten rett til å gjøre hva han vil, for han vet ikke bedre. Hagegjerder, dører, ingenting stopper han.

Men det verste er likevel at han er så slem mot de andre barna, spesielt sine egne to småsøsken på 3 og 4 år.

Er det riktig at psykisk syke skal få ture fram som de vil? Burde ikke foreldrene sett etter han, eller hatt noen til å passe på? Nå går han uten tilsyn hele dagen, og det er "hans rett"

Jeg har selv en svært funksjonshemmet søster, så jeg har litt greie på hva jeg snakker om, men er jeg helt på jordet her?

Tenker med gru på når han blir en stor ungdom, voksen...

[avil]

Nei, det skal selvsagt ikke være sånn at hele verden må endre seg fordi foreldrene ikke orker forfølge sønnen sin. Sånn som han oppfører seg, er han sikkert mer arbeid enn to foreldre kan makte. Slikt kan kommunen hjelpe til med, for han høres faktisk ut som han trenger mannsoppdekning. Du har også helt rett i at dette med grensesetting ikke blir enklere når han om få år er sterk og voksen mann.

Ta kontakt med foreldrene og si dette til dem, og si at du forstår at det er alt for mye jobb for foreldrene å følge gutten overalt, men at de ikke kan pålegge alle andre å passe på alt og alle.

Det blir kanskje en ubehagelig samtale, men hvis du blir hørt redder du både foreldrene, gutten og hele nabolaget, og gjør en kjempejobb for samfunnet.

*klapp på ryggen*

[Gjest ikke undertegnet]

Helt enig med avil her!

Problemet er jo bare at når det gjelder enkelte grupper i samfunnet er det liksom ikke lov å komme med kritikk. Da blir du uglesett. Men ingen har rett til å plage andre, indirekte eller direkte, selv om de har et handikap.

For å ikke få et for evig dårlig naboskap, synes jeg faktisk i dette tilfellet at det måtte være lov å være anonym ved å kontakte en eller annet i kommunen med spørsmål om de kunne ordne opp. Helsesøster kanskje? Hun kjenner jo allerede mange av familiene, siden det både er små- og skolebarn i miljøet.

Lykke til!