i en stille nattetime...

[agapetos]

vet ikke hvorfor jeg sitter her foran dataen. er så veldig sliten og trøtt. men jeg kan ikke sove. får ikke til. tør bare ikke.

er inni en sånn tvinger-meg-selv-til-ikke-å-spise-periode og vet ikke engang hvorfor.

vet bare at det er vondt. vet at jeg har lyst til å grine, men får ikket til.

på mandag var jeg sammen med ei venninne og to utrolig gode kamerater. den ene av de har fortalt meg at han er forelska i meg. og en tid trodde jeg faktisk at jeg følte det samme. helt til følelsene ble gjengjeldt. da kom panikken.for agapetos takler ikke nærkontakt. hun takler ikke når kontakten blir for intim og hun takler ikke å faktisk kjenne på normale følelser. det skremmer henne. hun må ikke kjenne!

han vet hva jeg har vært igjennom. og jeg har sagt at jeg ikke er klar for noe nå og at det aldri kommer til å bli noe mellom oss. dessuten flytter jeg om under ei uke. vi tulla og fjasa alle fire. snakka om gutter og jenter. om kyssing og festing. om vennekyssing og alt to jenter og to gutter klarer å snakke om når de alle fire er ekstremt overtrøtte og i godt humør.

oppi alt dette her prsterte jeg å gi ham et ørlite uskyldig kyss på munnen. like uskyldig som når ei lita jente kysser dukka si god natt. men resultatet var noe annet. agapetos følte avsky. for ham fordi han plutselig fikk ansiktet til en overgriper (noe han over hodet ikke er), men mest av alt følte jeg avsky for seg selv.

hun begynte å tenke på alle kyssene hun fikk en gang, som hun ikke ville ha. hun begynte å repetere alle voldtektene inni hodet sitt og hun kjente den ekle følelsen bre seg over hele kroppen, men hun klarte ikke å si noe til de som var rundt. så hun bare lot som ingenting og var ivrig med i samtalen.

måtte komme meg bort fra settingen så jeg inviterte alle sammen ut for å røyke. sa jeg var trøtt og etter en times jamring kjørte venninna mi og jeg hjem. la oss for å sove, men hodet mitt tok ikke hintet. tankene gikk på høygir.

i natt så jeg på film. en ekkel film inni hodet mitt med meg selv i hovedrollen. jeg kjente klamme hender over hele meg og hørte pesen ekkel pust i nakken min. følte jeg ble kvalt.

og rett ved siden av meg lå venninna mi. hun sov. hun har vært der selv, vi har pratet om det. følelsen av å bli voldtatt. hun ble det for to år siden. men vi har taklet det så forskjellig. hun har liksom klart seg. hun har hatt sine netter og omganger, men vil ikke ha hjelp. føler at hun ikke trenger det. misunner henne det. men jeg turte ikke vekke henne. tenker at hun ikke forstår, selv om hun gjør det. så jeg lot det være. sovna til slutt.

og i dag har jeg gått rundt som en vandrende zombie og ikke gjort noe fornuftig. er sliten og trøtt, men tør ikke sove for sove=mareritt og mareritt=levende.

vet ikke helt hvorfor, men jeg siiter nå her. helt grønnsak i kroppen. skriver i blinde, er så trøtt. klarer nesten ikke å holde øynene oppe. så hvorfor ikke bare gå å legge seg? er sulten. så hvorfor ikke bare spise litt?

det er liksom min måte å reagere. min måte å holde meg fast på. kanskje for å føle at jeg klarer å kontrollere noe, men jeg har jo ikke helt kontroll. kanskje jeg gjør det gor å få tankene over på noe annet, men det funker ikke!

istedet ender jeg opp med å hate meg selv. vil bare gi opp og ikke tenke, men vet ikke helt hvordag man gir opp. for jeg har skjønt at det ikke tar bort tankene.

hva gjør jeg da?

om bare noen kunne reddet meg..

[Hawkwind]

Hva gjør at du i en slik situasjon straffer deg selv ved å unngå å innta næringsstoffer...?

Får inntrykk av at du vender de negative følelsene inn i deg selg, og straffer deg selv for noe andre har gjort mot deg.

Håper for din egen del at du har et behandlings- og støttetilbud der du bor - tror du har behov for begge deler.

[mymya]

Har ikke så mangen ord akkurat nå jeg, er for tidlig på morgenen. Men mymya holder godt rundt agaptos og klemmmmmmmer masse..

Vil bare si at jeg forstår deg veldig godt på mye av det du skriver. hmm... Mymya vil ikke at agapetos skal ha d sånn....

Husk at du er verdifull lille vennen min. Og jeg vet oxo at du har mye vilje og styrke. Du skal klare å komme hjennom dette her. Vi skal klare oss begge to!!!!!

Og hvis det er noe så ringer du meg......oki?? er hos B & F,, Vil bare si at jeg er blitt kjempe glad i deg og at jeg har tro på deg. Du skal klare dette.. men d tar tid...

Håper at d går litt bedre i dag og at du fikk sove i natt.

Kjempe glad i agapetos jeg : )

Klemz

[agapetos]

Hva gjør at du i en slik situasjon straffer deg selv ved å unngå å innta næringsstoffer...?

Får inntrykk av at du vender de negative følelsene inn i deg selg, og straffer deg selv for noe andre har gjort mot deg.

Håper for din egen del at du har et behandlings- og støttetilbud der du bor - tror du har behov for begge deler.

takk for svar og du har nok rett. jeg straffer meg selv for det andre har gjort mot meg fordi skyldfølelsen er så stor.

når jeg ikke spiser føler jeg at jeg mestrer noe. jeg mestrer noe som ikke egentlig skal eller bør mestres, men jeg skal klare det.. anoreksiaen gjør at jeg får tankene litt mer over på det. for det krever masse konsentrasjon å ikke spise. er jo pokker meg sulten hele tiden og må derfor være på vakt. må være på vakt sånn at jeg ikke "glemmer meg" og spiser.

automatisk blir noen av tankene jeg brukte på overgrep og voldtekt erstattet med må-tenke-at-jeg-ikke-skal-spise-syndromet.. kan man skjønne det? vet ikke helt om jeg skjønner det jeg heller...

så det er på en måte både befriende og helt sykt i hodet. jeg blir sliten, trøtt, får vondt i magen og hodet, blir sur og grinete og tappet for energi. klarer plutselig ingenting.

men ikke alle perioder jeg slik. nå har jeg hatt en 3-4-ukers periode hvor alle sf-følelser har vært nesten borte. da har jeg spist normalt, spist det jeg vil ha når jeg vil ha det. og jeg har gått opp i vekt.

jeg har et hjelpeapparat, men har bare en time igjen. måtte slutte der fordi jeg skal flytte. hun tror det går bra med spisingen nå, for det har jo gjort det den siste måneden. og jeg vet ikke om deter no vits i å si det, for jeg har jo bare en time igjen..?!

har stått opp nå, natten ble ikke så ille. hadde et mareritt, men våkna fort. sovna igjen. og da slapp det taket. og fordi kroppen mangler så mye, sover den mer. så jeg våkna 12:30. det er rekord!

og er fortsatt sliten og redd.

men jeg skal vel klare dette jeg og, som mange andre har gjort før meg. takk for svar, trengte virkelig det.

mange klemmer, hvis du vil ha, fra agapetos

[agapetos]

Har ikke så mangen ord akkurat nå jeg, er for tidlig på morgenen. Men mymya holder godt rundt agaptos og klemmmmmmmer masse..

Vil bare si at jeg forstår deg veldig godt på mye av det du skriver. hmm... Mymya vil ikke at agapetos skal ha d sånn....

Husk at du er verdifull lille vennen min. Og jeg vet oxo at du har mye vilje og styrke. Du skal klare å komme hjennom dette her. Vi skal klare oss begge to!!!!!

Og hvis det er noe så ringer du meg......oki?? er hos B & F,, Vil bare si at jeg er blitt kjempe glad i deg og at jeg har tro på deg. Du skal klare dette.. men d tar tid...

Håper at d går litt bedre i dag og at du fikk sove i natt.

Kjempe glad i agapetos jeg : )

Klemz

takk skal du ha! du er god du! ) savner deg, jeg. det var så godt å ha deg på besøk. du ble godt likt her hjemme. gleder meg til å komme til deg. bare ei uke til nå!! )

takk for at du forstår, det er godt å vite. håper virkelig du får en fin dag hos F&B. det fortjener du! jeg dro ikke til A&L i går, L hadde guttegruppe. ) tar meg nok en tur i morgen, for i kveld skal vi har klassefest. en siste samling før alle flytter bort. det skal bli koselig, men vi skal grille. så jeg sitter her og lurer på hva jeg skal gjøre. kanskje jeg skal si at dessverre må komme litt seint. at de bare kan begynne grillinga. så slipper jeg det?? teit og barnslig av meg!!

men sånn er det. man blir helt dum i hodet, klarer ikke å tenke på hva som er til ens eget beste. skulle ønske det ikke var sånn.

men vi skal klare oss. du og jeg. for vi har styrke og vi har hverandre. vi har F&B og A&L. )

er blitt knall glad i deg jeg og. tenker masse på deg og savner deg. gleder meg til vi ses om ei uke. )

mange klemmer fra agapetos

[Hawkwind]

takk for svar og du har nok rett. jeg straffer meg selv for det andre har gjort mot meg fordi skyldfølelsen er så stor.

når jeg ikke spiser føler jeg at jeg mestrer noe. jeg mestrer noe som ikke egentlig skal eller bør mestres, men jeg skal klare det.. anoreksiaen gjør at jeg får tankene litt mer over på det. for det krever masse konsentrasjon å ikke spise. er jo pokker meg sulten hele tiden og må derfor være på vakt. må være på vakt sånn at jeg ikke "glemmer meg" og spiser.

automatisk blir noen av tankene jeg brukte på overgrep og voldtekt erstattet med må-tenke-at-jeg-ikke-skal-spise-syndromet.. kan man skjønne det? vet ikke helt om jeg skjønner det jeg heller...

så det er på en måte både befriende og helt sykt i hodet. jeg blir sliten, trøtt, får vondt i magen og hodet, blir sur og grinete og tappet for energi. klarer plutselig ingenting.

men ikke alle perioder jeg slik. nå har jeg hatt en 3-4-ukers periode hvor alle sf-følelser har vært nesten borte. da har jeg spist normalt, spist det jeg vil ha når jeg vil ha det. og jeg har gått opp i vekt.

jeg har et hjelpeapparat, men har bare en time igjen. måtte slutte der fordi jeg skal flytte. hun tror det går bra med spisingen nå, for det har jo gjort det den siste måneden. og jeg vet ikke om deter no vits i å si det, for jeg har jo bare en time igjen..?!

har stått opp nå, natten ble ikke så ille. hadde et mareritt, men våkna fort. sovna igjen. og da slapp det taket. og fordi kroppen mangler så mye, sover den mer. så jeg våkna 12:30. det er rekord!

og er fortsatt sliten og redd.

men jeg skal vel klare dette jeg og, som mange andre har gjort før meg. takk for svar, trengte virkelig det.

mange klemmer, hvis du vil ha, fra agapetos

Et par kommentarer:

Selv om du bare har en time igjen, ta op det at SF'en er tilbake. Det vil hjelpe deg mye i forhold til å få et apparat på stedet du flytter til - for det vil du ha behov for.

Jeg ser at du og er inne på en annen sak er: At du brukter tankene omkring mat/ernæring for å flykte unna de tankene, problemene og spørsmålene som er virkelig vanskelige: Det som har skjedd med deg før.

Ved å flykte forverres disse tingene - og det er du selvsagt klar over. Flykter du lenge nok, vil det også gå ut over din realitetsoppfattelse omkring disse hendelsene - noe du vel og er klar over.

Spørsmålet blir da: har du hatt mot nok til å ta opp de store og vanskelige problemene med noen kompetente mennesker i "systemet", eller gjemmer du dem inne i deg...?

Med vennlig hilsen

[martine1365379969]

skjøner godt korleis d er med måten du reagerer på.. eg vert og slik, sjælv om ikkje noko av d me har opplevd kan samanliknas.. der er me på forskjellige plan, men reageringsmønstere er d same.. såve får eg ikkje, og mat er berre noko dritt. men alikavel så må me prøva å sova, må prøva å eta litt.. i framtida skal d visst være håp om ei betre tid for oss, og d er d me må strekka oss mot, håpet.. men eg kjenner meg inderleg igjen i mykje av d du skriv. opplever oxo overgrepet på nytt igjen.. bestemor seier at eg må få snakka skikkeleg ut om d, skal d med ho.. kansje d kan hjelpe for dg oxo?? at du ikkje har fått snakka nok om d?? Eg er her for deg, go du kan berre ringe!!

*stooor klem*

[agapetos]

Et par kommentarer:

Selv om du bare har en time igjen, ta op det at SF'en er tilbake. Det vil hjelpe deg mye i forhold til å få et apparat på stedet du flytter til - for det vil du ha behov for.

Jeg ser at du og er inne på en annen sak er: At du brukter tankene omkring mat/ernæring for å flykte unna de tankene, problemene og spørsmålene som er virkelig vanskelige: Det som har skjedd med deg før.

Ved å flykte forverres disse tingene - og det er du selvsagt klar over. Flykter du lenge nok, vil det også gå ut over din realitetsoppfattelse omkring disse hendelsene - noe du vel og er klar over.

Spørsmålet blir da: har du hatt mot nok til å ta opp de store og vanskelige problemene med noen kompetente mennesker i "systemet", eller gjemmer du dem inne i deg...?

Med vennlig hilsen

du har rett igjen...

og jeg tør nesten ikke innrømme det...!

må avbestille timen med psyken, for jeg må flytte tidligere enn forventet. men jeg ringer henne i morgen og da skal jeg fortelle. vi har snakket om hovedproblemet. det er vel det samtalene har dreid seg om. men det tar tid. fryktelig lang til!

og jeg vet at å flykte fra hovedproblemet til maten er bare teit. for det forverrer jo bare situasjonen. men jeg klarer ikke å slutte. må ha den lille kontrollfølelsen. selv om den ikke varer for så lenge. skikkelig teit egentlig...

mange klemmer fra agapetos