liten, redd og alene...

[Gjest myrah]

Vil bare fortelle litt om min situasjon...

jeg er 16 år, og en oppegående,livlig jente som alle er glade i...

men det er liksom bare utenpå. har det ikke så bra med meg selv. liker ikke det jeg ser i speilet... liker ikke livet mitt.

lurer på om det kan ha noe med at jeg i 7-8 års-alderen opplevde insect? men saken er at jeg ville det selv! hadde ikke noe i mot det.. syntest det var spennende...

men i tiden etter hørte og leste jeg om andre kvinner/jenter som hadde opplevd overgrep og som ikke klarte å fungere i samfunnet. de var så triste alle sammen! klarte ikke ta seg av barna, klarte ikke å jobbe... og da ble jeg kjemperedd!! en konstant angst hamret i hjertet mitt. skulle det skje med meg?! hvilket liv ville det bli??

Naturlig nok prøvde jeg å rømme, å gjemme meg. utviklet etterhvert schizofreni, og det er ikke til å spøke med når du er liten, redd og alene.

mens andre barn gledet seg til fotballtreningen, gledet jeg meg til å dø.

har aldri snakket med noen om dette, mest av skam og skyldfølelse. det var jo jeg som ville det! hva om jeg hadde sagt nei? hvordan hadde jeg vært da?? hele oppveksten min har vært preget av disse hendelsene! det er en del av meg! hvordan hadde jeg vært foruten?

vil så gjerne finne det ut!!

klarer ikke å akseptere alt dette som har skjedd med meg...

[agapetos]

velkommen skal du være! )

men det var trist å høre historien din. tenker på deg og kan forstå deg litt.

jeg har også hatt min omgang med hvorfor-sa-jeg-ikke-nei. skyldfølelsen er stor når man tror det er ens egen feil.

men det er det ikke!!!

som 7-8-åring har man ikke mulighet til å forstå hva dette "spennenede" er. noen bestemmer det for oss. og det er feil. jeg var også slik som du; sa ikke nei. visste jo ikke om jeg ville. saken var at jeg ikke visste hva jeg ble kastet ut i.

hvordan kan man vite slikt når man er 7-8 år?

det som ble gjort mot deg var galt og det er helt naturlig å utvikle splittet personlighet.

håper virkelig at du har folk rundt deg som støtter deg og at du har et hjelpeapparat der du bor.

så vil ejg anbefale å prate om det selv om det er vondt. jeg kan love deg at det er helt forferdelig i begynnelsen, men etterhvert ser du verdien i det og du blir sterkere.

lykke til!

mange klemmer fra agapetos

[Gjest ............................]

velkommen skal du være! )

men det var trist å høre historien din. tenker på deg og kan forstå deg litt.

jeg har også hatt min omgang med hvorfor-sa-jeg-ikke-nei. skyldfølelsen er stor når man tror det er ens egen feil.

men det er det ikke!!!

som 7-8-åring har man ikke mulighet til å forstå hva dette "spennenede" er. noen bestemmer det for oss. og det er feil. jeg var også slik som du; sa ikke nei. visste jo ikke om jeg ville. saken var at jeg ikke visste hva jeg ble kastet ut i.

hvordan kan man vite slikt når man er 7-8 år?

det som ble gjort mot deg var galt og det er helt naturlig å utvikle splittet personlighet.

håper virkelig at du har folk rundt deg som støtter deg og at du har et hjelpeapparat der du bor.

så vil ejg anbefale å prate om det selv om det er vondt. jeg kan love deg at det er helt forferdelig i begynnelsen, men etterhvert ser du verdien i det og du blir sterkere.

lykke til!

mange klemmer fra agapetos

Det var ikke din oppgave og si nei.Du skulle ikke opplevd noe sånt i den alderen uansett.ikke ver redd for å ta kontakt med psykolog eller ligneden,forde du tror de ikke tar deg på alvår forde du ikke sa nei. Tror nok ikke det så mange som sier nei i den alderen uansett,og det er jo det som gjør det ennå vanskligere.

Håper virkelig du kommer frem til den dagen hvor du gleder deg over livet. Store lykkeønskninger fra meg.