Heksa bør ta ferie en uke hver mnd....

[Vanedis]

Jasså? Skal man bare hjelpe og dulle med vedkommende da, fordi eller kan hun jo bli sinna? Grøss og gru, det kan vi jo ikke ha noe av, kan vi vel?

Jeg merker jeg blir litt engasjert igjen, for det aller viktigste i hele greia her er jo fullstendig glemt! Og det er jo den lille to-åringen! Han ligger der han, fanget i en babypose, alene og skriker mens moren sover og ingen som kommer og hjelper.

Mange diskuterer meg og mine metoder med å fortelle hva jeg synes, men nevner knapt morens metoder!? Hvorfor det? Hun er det liksom synd på!! Hæ? Hvem er det det er SYND på her? Den lille to-åringen.

Det irriterer meg at fokus så grundig blir fjernet fra guttungen. Men der kan jeg vel takke meg sjøl, siden jeg kjeftet på mora og fikk henne i forsvar, og dermed vil hun ikke høre på noe.

Men hvordan søren skal man ellers si at man synes noen driver regelrett barnemishandling?? For det er faktisk det det er, i det tilfellet.

Forresten, jeg tror jeg vet hvem du er. Var det du som fortalte meg pr mail at du hadde tenkt å bytte nick? Jeg håper det ikke var fordi jeg fornærmet deg? (deg også, bør jeg vel legge til...*sukk*)

:-)

Nå har jeg overskudd til å svare deg. Følte jeg til slutt gikk i ring og gjentok meg selv i går.

Håper det er greitt at jeg tar opp igjen tråden, siden dette er noe jeg brenner for og er opptatt av.

Først vil jeg presisere at jeg er utdannet sosionom, og har arbeidet innen barneverntjenesten.

Skal prøve og forklare hvordan man bør gå frem for å nå frem til denne moren med gode råd - slik at man dermed kan hjelpe barnet (er egentlig ikke så lett å forklare via et innlegg noe som inngår over flere år i en utdannelse).

Skal altså skrive litt om hvordan man bør gå frem i møte med foreldre - denne fremgangsmåten kan man godt overføre til "hvordan hjelpe denne moren og barnet":

1. Først vurdere om bekymringen står i forhold til de konkrete observasjonene.

2. Bevisstgjøre hvilke reaksjoner vi har overfor foreldrene og barnet. Vi må bli bevisst vår eventuelle frustrasjon, aggresjon, overidentifisering og angstfylte dramatisering. Disse følelsene må vi være oss bevisste for å forhindre at de forstyrrer vår faglige funksjon. Først da kan man lykkes i det neste trinnet.

3. Leve seg inn i hvordan både foreldre og barn har det. Her fokuserer man på foreldrene, og lever oss inn i hvordan de opplever situasjonen.

Når man har vært gjennom en slik prosess, er man relativt godt forberedt på å ta opp bekymringen med foreldrene. Man vil dessuten sannsynlig være i stand til å formidle bekymringen på en måte hvor den konkretiseres, og som formidler vår innlevels og omsorg også for foreldrene. De vil da sannsynligvis forsvare seg med mindre styrke enn de ellers ville ha gjort - og vi vil igjen ha mindre behov for å forsvare oss overfor foreldrenes reaksjoner.

Man skal altså ta opp en evt. bekymring med foreldene, men fremgangsmåten skal ikke være gjennom konfrontasjon og bevisførsel. Åpenhet gir foreldrene mulighet til å snakke om sin situasjon.

I den mye omtalte saken, så vurderte jeg at at å la et barn skrike i forbindelse med søvnmangel, ikke er barnemishandling. Jeg er ikke tilhenger av denne metoden - som blir kalt ekstinksjonsmetoden - men jeg mener altså at det ikke er barnemishandling. Jeg reagerte på hvordan moren tiltalte barnet, men det er heller ikke barnemishandling. Slik jeg ser det er mor utslitt, og hun har kommet inn i en ond sirkel. Siden hun ber om hjelp, bør man få en dialog med henne - høre hva hun mener vil hjelpe. Siden man mister mye informasjon gjennom en skriftlig kommunikasjon, så var jeg ekstra varsom med å ta opp det jeg reagerte på - "hvordan hun omtalte gutten". Det viktigste ble å få henne til å finne ut av hva tiltak som kunne hjelpe i hennes situasjon.

I en barnevernsak, der man har flere møter vil man gå videre, men via internett synes jeg man har oppnådd mye hvis personen føler at hun har fått råd som det kan jobbes videre med.

At andre mener det er barnemishandling å la en 2-åring ligge og skrike etter leggetid, får være deres vurdering. Uansett så oppnår man sjelden noe ved å konfrontere foreldre i slike leserinnlegg. Det er iallefall et sjansespill å starte med en slik dialog.

Til slutt vil jeg tilføye at det er greitt at enkelte undervurderer fagpersoner og hva de kan bidra med, men jeg har tross alt jobbet med barnevernsaker - forebygd omsorgssvikt og fremmet saker om omsorgstiltak - og i denne prosessen kreves det at man kan samarbeide med foreldrene. Det sier seg at det klarer man ikke uten formell kompetanse. Bare slik at du kan ha i bakhodet, at det faktisk er en grunn til at jeg uttaler meg - det er ikke basert på synsing og tro om hva som er rett, men faglig kunnskap og erfaring. Det skal derfor mye til for at andres synsing og tro, skal overbevise meg om at det er den rette fremgangsmåte å konfrontere foreldrene i første kontaktfase.

[molli]

Nå har jeg overskudd til å svare deg. Følte jeg til slutt gikk i ring og gjentok meg selv i går.

Håper det er greitt at jeg tar opp igjen tråden, siden dette er noe jeg brenner for og er opptatt av.

Først vil jeg presisere at jeg er utdannet sosionom, og har arbeidet innen barneverntjenesten.

Skal prøve og forklare hvordan man bør gå frem for å nå frem til denne moren med gode råd - slik at man dermed kan hjelpe barnet (er egentlig ikke så lett å forklare via et innlegg noe som inngår over flere år i en utdannelse).

Skal altså skrive litt om hvordan man bør gå frem i møte med foreldre - denne fremgangsmåten kan man godt overføre til "hvordan hjelpe denne moren og barnet":

1. Først vurdere om bekymringen står i forhold til de konkrete observasjonene.

2. Bevisstgjøre hvilke reaksjoner vi har overfor foreldrene og barnet. Vi må bli bevisst vår eventuelle frustrasjon, aggresjon, overidentifisering og angstfylte dramatisering. Disse følelsene må vi være oss bevisste for å forhindre at de forstyrrer vår faglige funksjon. Først da kan man lykkes i det neste trinnet.

3. Leve seg inn i hvordan både foreldre og barn har det. Her fokuserer man på foreldrene, og lever oss inn i hvordan de opplever situasjonen.

Når man har vært gjennom en slik prosess, er man relativt godt forberedt på å ta opp bekymringen med foreldrene. Man vil dessuten sannsynlig være i stand til å formidle bekymringen på en måte hvor den konkretiseres, og som formidler vår innlevels og omsorg også for foreldrene. De vil da sannsynligvis forsvare seg med mindre styrke enn de ellers ville ha gjort - og vi vil igjen ha mindre behov for å forsvare oss overfor foreldrenes reaksjoner.

Man skal altså ta opp en evt. bekymring med foreldene, men fremgangsmåten skal ikke være gjennom konfrontasjon og bevisførsel. Åpenhet gir foreldrene mulighet til å snakke om sin situasjon.

I den mye omtalte saken, så vurderte jeg at at å la et barn skrike i forbindelse med søvnmangel, ikke er barnemishandling. Jeg er ikke tilhenger av denne metoden - som blir kalt ekstinksjonsmetoden - men jeg mener altså at det ikke er barnemishandling. Jeg reagerte på hvordan moren tiltalte barnet, men det er heller ikke barnemishandling. Slik jeg ser det er mor utslitt, og hun har kommet inn i en ond sirkel. Siden hun ber om hjelp, bør man få en dialog med henne - høre hva hun mener vil hjelpe. Siden man mister mye informasjon gjennom en skriftlig kommunikasjon, så var jeg ekstra varsom med å ta opp det jeg reagerte på - "hvordan hun omtalte gutten". Det viktigste ble å få henne til å finne ut av hva tiltak som kunne hjelpe i hennes situasjon.

I en barnevernsak, der man har flere møter vil man gå videre, men via internett synes jeg man har oppnådd mye hvis personen føler at hun har fått råd som det kan jobbes videre med.

At andre mener det er barnemishandling å la en 2-åring ligge og skrike etter leggetid, får være deres vurdering. Uansett så oppnår man sjelden noe ved å konfrontere foreldre i slike leserinnlegg. Det er iallefall et sjansespill å starte med en slik dialog.

Til slutt vil jeg tilføye at det er greitt at enkelte undervurderer fagpersoner og hva de kan bidra med, men jeg har tross alt jobbet med barnevernsaker - forebygd omsorgssvikt og fremmet saker om omsorgstiltak - og i denne prosessen kreves det at man kan samarbeide med foreldrene. Det sier seg at det klarer man ikke uten formell kompetanse. Bare slik at du kan ha i bakhodet, at det faktisk er en grunn til at jeg uttaler meg - det er ikke basert på synsing og tro om hva som er rett, men faglig kunnskap og erfaring. Det skal derfor mye til for at andres synsing og tro, skal overbevise meg om at det er den rette fremgangsmåte å konfrontere foreldrene i første kontaktfase.

Takker for svaret. Det er veloverveid, gjennomtenkt og logisk når man ser på det "i dagslys" :-)

Men det er nå engang slik at vi mennesker ("mannen i gata") ikke alltid orker å gå så pedagogisk og diplomatisk til verks her på DOL. Vi bare sier det vi mener, uten å pakke det inn.

Men det er normal logisk sans å skjønne at å "angripe" og bebreide noen, sjelden får dem til "å ta til fornuft og forandre seg".

Jeg skrev egentlig mye i dette innlegget, men det ble altfor langt. Så jeg slettet store avsnitt, og kokte det hele ned til dette.

[Vanedis]

Takker for svaret. Det er veloverveid, gjennomtenkt og logisk når man ser på det "i dagslys" :-)

Men det er nå engang slik at vi mennesker ("mannen i gata") ikke alltid orker å gå så pedagogisk og diplomatisk til verks her på DOL. Vi bare sier det vi mener, uten å pakke det inn.

Men det er normal logisk sans å skjønne at å "angripe" og bebreide noen, sjelden får dem til "å ta til fornuft og forandre seg".

Jeg skrev egentlig mye i dette innlegget, men det ble altfor langt. Så jeg slettet store avsnitt, og kokte det hele ned til dette.

"Men det er nå engang slik at vi mennesker ("mannen i gata") ikke alltid orker å gå så pedagogisk og diplomatisk til verks her på DOL. Vi bare sier det vi mener, uten å pakke det inn.".

Det har jeg forståelse for, og derfor svarte jeg heller ikke deg i den opprinnelige tråden, og heller ikke ellers når jeg leser andre innlegg jeg reagerer på.

Denne gangen klarte jeg imidlertid ikke å holde meg. Dette fordi enkelte ikke klarte å innse at det var feil - selv ikke etter du beklaget fremgangsmåten.

Personlig synes jeg det var tøft av deg å innse at det var feil fremgangsmåte, og at du derfor beklaget det. Det er ikke alle som har den egenskapen )

Takker også for at du forstod innlegget mitt. Var litt spent på om jeg klarte å formidle hvordan man bør gå frem.

Ha en fin kveld/natt!

[Gjest blekkspruten]

*rekker opp alle*

Har oppfordret alle i familien min til å gjøre det samme.

)