Vanskelig

[Lelle1365380336]

Vanskelig tid dette her..

Dere husker sikkert ikke meg, men jeg skrev inn her for et par mnd siden, da jeg var langt nede, og da fant jeg stor trøst. Både i svar og det å klare å få lagt tingene på bordet for en liten stund. Derfor vil jeg prøve igjen.

Nå er sommeren snart over, og dermed også ferien.. Skolen begynner om litt i underkant av en uke, og huff.. ja.. Det blir jo utrolig godt å komme litt for seg selv, på egen hybel (Jeg har bodd hjemme, og jobbet i sommer), men på en annen side, blir det kanskje vanskelig å holde seg unna kong alkohol.. Noen ganger er det bare så deilig å bare kunne glemme litt, og ha det gøy.., uten å ha maska på, hvis dere forstår hva jeg mener..

Lenge har jeg vært den som bare har sittet å lest alle innleggene, kanskje grått litt, og ikke vært flink til å svare. Det beklager jeg.. Men ordene sitter så langt inne..

I dag har jeg en tøff dag igjen.. Sitter med en blåveis over venstre kinn, og har vel i grunn skyld i den selv. Det har seg nemlig sånn at jeg har et par ganger vært utsatt for overgrep av en som var "nesten"familie. Og har, vel som man kan si, en voldelig far..

Jeg vet ikke hvordan jeg får det til, men har også greid å rote meg bort i noen gutter, som prøvde å være snille, men ikke fikk det til bestandig.Iallefall ikke når alkohol var med i bildet.

Jeg er som regel ei glad jente utad, men når jeg er alene.. Da kommer alt susende, som en høststorm.. og når jeg kliper sammen øynene ser jeg bilder.., Noen ganger trenger jeg ikke lukke dem en gang.. Knyttede never som kommer i fart og treffer, følelsen i magen, da det går opp for deg at du blir tatt med vold, skrekken du kjenner i hjertet, når du ikke kommer deg løs.. Og skammen og nedverdigelsen som kommer etterpå..

Har akkurat stått to timer i dusjen, og skrubbet og skrubbet.. Jeg blir aldri ren! Ikke innvendig..

Derfor pappa ble sint. Ikke mer varmtvann.

Jeg er alene nå.. Føler meg som det lille barnet jeg var første gangen.. Like redd, og like alene..

Har så uendelig lyst å prate med noen, men svarer alltid automatisk når noen spør, at alt er fint!, og klarer ikke si noe, når jeg prøver å være ærlig. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Magen knyter seg, og hodet blir luftig. Ordene kommer ut feil, og jeg begynner neste å grine. Det er så enkelt da, og komme med noe annet..

Uff, ble langt dette her, men hjertet er litt lettere nå.

Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt.

[huufsa]

Kjære Lelle...

Ta en utskrift av dette du har skrevet her, og gi det til legen din.

Det er jo så vanskelig å finne de riktige ordene når man skal prate med noen,

Og for å få hjelp må man jo henvende seg et sted, og da i første omgang til lege.

Orker du ikke møte opp hos legen, så bør du sende det i posten. Jeg har gjort det før.

Håper du får det lettere snart.

*klem*

[Gjest en_venn]

Hei Lelle

Jeg vet ikke om jeg helt er "kvalifisert" til å svare her... jeg er her bare for å få tips/hjelp for å hjelpe en god venn av meg.

Men ditt innlegg grep meg om hjertet, så jeg måtte bare skrive noen ord.

Jeg tror det er vesentlig for deg å få "lettet på trykket", helst ved å finne noen du stoler på og kan snakke med, eller å bruke dette forum til å få system på tanker og følelser.

Jeg har lest endel innlegg her den siste tiden og det gjør vondt å prøve å sette seg inn i den smerte og ensomhet som mange her føler..

Det eneste jeg kan tilby som en venn er noen ord i ny og ne, og vennlige tanker i tunge stunder.

Jeg vet ikke om dette gir deg noen trøst, men jeg måtte bare skrive noen ord til deg..

Klem

[Gjest vetikke]

Hei Lelle

Jeg vet ikke om jeg helt er "kvalifisert" til å svare her... jeg er her bare for å få tips/hjelp for å hjelpe en god venn av meg.

Men ditt innlegg grep meg om hjertet, så jeg måtte bare skrive noen ord.

Jeg tror det er vesentlig for deg å få "lettet på trykket", helst ved å finne noen du stoler på og kan snakke med, eller å bruke dette forum til å få system på tanker og følelser.

Jeg har lest endel innlegg her den siste tiden og det gjør vondt å prøve å sette seg inn i den smerte og ensomhet som mange her føler..

Det eneste jeg kan tilby som en venn er noen ord i ny og ne, og vennlige tanker i tunge stunder.

Jeg vet ikke om dette gir deg noen trøst, men jeg måtte bare skrive noen ord til deg..

Klem

Kjære Lelle.

Selv om jeg ikke kjenner deg, da jeg er ganske ny her så grep det også meg om hjerte det du skrev. Jeg tror at du har det veldig vondt inni deg nå, tror ikke at jeg tar feil der nei.

Kan du ikke ringe til et senter?

F.ex. Krisesenteret, eller incestsenteret. Der kan du få råd, og hjelp.

Normalt ville jeg ha sagt at ring eller dra ned til politiet for å få hjelp, men jeg gjør ikke det.

Jeg vet hvor vanskelig dette er, og det er faren din,men dere trenger hjelp.

Hvis du vil kan du maile meg så snakkes vi der. Du kan sende en anonym mail så det er litt bedre kanskje

[Devania]

Kjære Lelle...

Ta en utskrift av dette du har skrevet her, og gi det til legen din.

Det er jo så vanskelig å finne de riktige ordene når man skal prate med noen,

Og for å få hjelp må man jo henvende seg et sted, og da i første omgang til lege.

Orker du ikke møte opp hos legen, så bør du sende det i posten. Jeg har gjort det før.

Håper du får det lettere snart.

*klem*

Jeg er like lite kvalifisert til å svare på sånt som de som har svart før meg... Men vi er mange her som sitter med de samme følelsene som deg, og vi vet hvor vanskelig det er å klare å snakke med noen. Men det å snakke med noen er veldig viktig. Kanskje det er et SMI-senter eller lignende tilbud der du bor? Det har hjulpet mange, og jeg synes absolutt det er verdt et forsøk. Du høres ut som ei sterk jente, men selv den sterkeste trenger støtte.

Lykke til!

[Lelle1365380336]

Jeg er like lite kvalifisert til å svare på sånt som de som har svart før meg... Men vi er mange her som sitter med de samme følelsene som deg, og vi vet hvor vanskelig det er å klare å snakke med noen. Men det å snakke med noen er veldig viktig. Kanskje det er et SMI-senter eller lignende tilbud der du bor? Det har hjulpet mange, og jeg synes absolutt det er verdt et forsøk. Du høres ut som ei sterk jente, men selv den sterkeste trenger støtte.

Lykke til!

Jeg har kanskje fått det til å høres værre ut enn det er. Det er jo ikke slik at jeg får slengt dette i tryne hver dag.. Jeg har ikke kontakt med noen av de guttene lenger, og når skolen begynner er jeg ikke hjemme mer enn annenhver helg..

Det er bare akkurat når det skjer, jeg føler meg redd og såret.

Uansett vil jeg ikke splitte familien.. Vi er ikke så mange.

Bare jeg har selvdisiplin nok, skal det nok gå bra å bo på hybel.. Allerede i dag, ser jeg litt lysere på det..

Jeg kommer uansett antakeligvis til å skrive inn her senere. Det hjelper mye.

Det er stor trøst å vite at det er flere der ute som forstår, og viser omtanke.

Tusen takk

[Devania]

Jeg har kanskje fått det til å høres værre ut enn det er. Det er jo ikke slik at jeg får slengt dette i tryne hver dag.. Jeg har ikke kontakt med noen av de guttene lenger, og når skolen begynner er jeg ikke hjemme mer enn annenhver helg..

Det er bare akkurat når det skjer, jeg føler meg redd og såret.

Uansett vil jeg ikke splitte familien.. Vi er ikke så mange.

Bare jeg har selvdisiplin nok, skal det nok gå bra å bo på hybel.. Allerede i dag, ser jeg litt lysere på det..

Jeg kommer uansett antakeligvis til å skrive inn her senere. Det hjelper mye.

Det er stor trøst å vite at det er flere der ute som forstår, og viser omtanke.

Tusen takk

Det at du oppsøker feks. SMI betyr ikke at du er nødt til å gjøre noe som kan splitte familien. Men der får du ihvertfall noen å snakke med, som kan gi deg råd og veiledning, og som kanskje kan hjelpe deg og motivere deg til å ta tak i ting på den ene eller andre måten.

Og selvom du sier at det ikke er noe du opplever hver dag, så tror jeg de aller fleste har veldig godt av å oppsøke noen de kan få støtte av. Mange av de som oppsøker den type hjelp har ting bak seg som har skjedd for mange år siden. Men det er jo helt klart opp til deg selv hva du vil gjøre med det Uansett hva du gjør, lykke til!