Denne generasjonen gidder ikke jobbe

[Zirine]

Det er ikke min påstand, men jeg er tildels ganske så enig. Vi er jordbærgenerasjonen som vil ha høy lønn for å sitte på Aker Brygge å drikke iskald pils istedenfor å sitte på et kontor å svette.

Artikkelen sier at moralen er i stor grad borte. Mulig, men jeg vil si at mye av lidenskapen har forsvunnet. Vi produserer ingenting fordi vi brenner for det - gratis - vi regner alt om i penger. Vi lar oss ikke drive med av ideer, motivasjon, visjoner - iallefall ikke hvis vi har avspassering på lur. Vi bare ER på jobben mens vi nøye fører våre overtidstimer, vi driver ikke frem jobben.

Men vi synes ofte vi er dyktig i jobbene våre og at vi gjør det som kan forlanges - og for det forlanger vi god lønn - allerede FØR vi starter. At vi ikke duger er noe nonsens, det er jobben sin feil at vi svikter. Overarbeidet, dårlig personalpolitikk, dårlig lønn. Dessuten er det jo ikke MIN feil at jeg må ta fri hele dagen fordi tannlegen har kontor så langt borte og ikke time før 12.00.

http://www.dagbladet.no/dinside/2002/08/17/346257.html

[Gjest Seline]

Jeg er enig i mye av den artikkelen (leste den i den trykte utgaven i morges), ja.

Heldigvis er det noen som peker på at det finnes unntak. Jeg tror at unntakene gjelder dem som har valgt jobb og utdannelse ut fra det som er sin hovedinteresse -som er såpass interessert at man utvikler seg i jobben sin etter utdannelsen også. For slike arbeidstakere vil lønnen være noen skritt ned på lista over hva som er det mest viktige med en jobb.

Svært mange på 90-tallet har penger som sin hovedinteresse og har valgt utdannelse på den bakgrunnen -det utdannes altfor mange jurister, markedsførere, økonomer osv. Ikke alle av dem _kan_ få en interessant jobb, men de har altså fortsatt penger som hovedinteresse og hoveddrivkraft.. Resultatet blir jo slappe, storforlangende arbeidstakere som gjør en dårlig jobb.

Det har vært fokus altfor lenge på det at man skal velge hva man skal bli rett etter videregående. Det er lite rom for å velge på nytt, både fra lånekassens side og fra foreldre og omgamgskrets. Muligens er dette i ferd med å endre seg...

Dette har nok også sammenheng med den voldsomme materialismen som synes aldri å ha noen ende. Jeg blir stadig overrasket over hva folk krever av materielle goder, man skal ha _alt_ man har lyst på uansett hvilken fase man er i. Det er for mye klaging! Alle grupper klager jo over hva de har å rutte med -sannheten er at aldri tidligere har TING vært så billig i forhold til inntekt, og aldri før har vi hatt så mye igjen av lønnen som nå, etter at hus/mat og andre faste utgifter er betalt. Forskjellene er riktignok store, men denne unisone klagingen kommer jo ofte ikke fra dem med dårligst råd, men dem som befinner seg på midten av inntektsfordelingen.

Dessverre er det sånn at mye vil ha mer. Dette går i bølger, og jeg tipper vi om ikke mange årene får oss et skikkelig slag i trynet økonomisk og arbeidsmarkedet klapper sammen. De som er unnværlige på jobben og klager for mye da må jo gå, mens de som brenner for jobben sin og klarer seg med en normal lønn vil klare seg helt fint.

Synes synd på dem som ikke føler seg lykkelige om de ikke kan handle klær og nytt til huset hver eneste måned. Som en venninne av meg sier: "jeg må liksom ha en 500-lapp i lommeboken hver dag, til småting og tyggis og sånt. Hvis ikke føler jeg meg ikke trygg, liksom..."

[Gjest Lis@bet]

Mange av våre problemer bunner i at vi har det for godt..

Sånn apropos. liksom.. :-)