Nå vet hun det... Hva skal jeg si?

[Devania]

Jeg har aldri turt å fortelle foreldrene mine at jeg har blitt voldtatt. Mamma ble selv voldtatt da hun var 17, og jeg vet at hun sliter med det enda. I tillegg til det har hun en hel masse andre psykiske problemer, så jeg har rett og slett ikke turt å si noe.

Men nå har søsteren min fortalt henne det... Jeg klarer ikke å bli sint på lillesøs, hun menter alltid ting godt liksom. Men jeg tør ikke snakke med mamma, aner ikke hvordan hun har reagert etter at hun fikk høre det. Hun blir liksom alltid så hysterisk. Og hun skal alltid "til bunns" i alt, man slipper ikke unna med å si at man ikke har lyst til å snakke om ting. Telefonen har ringt og ringt i hele dag, men jeg har ikke turt å ta den. Hva i alle dager skal jeg si til henne? Noen som har gode råd?

[Ritva]

Kjære Devania,

Ta telefonen - snakk med mamman din. Alt er jo tilstede for at hun virkelig forstår deg og vet hva du går igjennom siden hun selv har blitt voldtatt. Også kan dere kanskje hjelpe og støtte hverandre i dette.

Hva ville du ha gjort/tenkt/følt hvis du fikk vite at datteren din hadde blitt voldtatt og du selv som mor satt med "erfaringen"?

Mvh

[Apostrof]

Snakk med din mor, det kan hende at du blir positivt overrasket.

*klem*

[Anki]

Jeg syns også du bør ta telefonen eller ringe henne. Siden hun også har opplevd det, så kanskje hun har gode råd til deg og kan være til hjelp for deg.

Du trenger jo ikke å si så mye først heller da, kan jo se an åssen samtalen begynner. Og hvis du kommer til det punkt at du absolutt ikke klarer å prate mer om det akkurat da, så sier du det, det er jeg sikker på at mora di forstår.

Lykke til!

Gode klemmer fra

[ichtis]

Kjære Devania

Jeg er en mor til tre jenter og to gutter. Frykten min var\er at en av de kunne bli\ har blitt missbrukt.Jeg er redd, skeptisk, vet ikke helt hvor trusselen kan kommer fra og stoler selfsagt ikke på meg selv og min evne til å observere. Ergo er tankene slik: Tenk om det er allerede for seint, tenk om jeg ikke så, ikke ville se? Tenk om det var pappen, eller nettopp storebroren som gjorde det med lillesøster? Mine barn sier av og til det samme som du: Ma du er alltid så redde (hysteriske) du overreagerer, vill alltid til bunns, du maser! Tingen er vel at en er så redde for at ungen skal opplever det og en trenger heletiden bekreftelse på at alt er O.K. Det er dumt og feil, jeg vet det skader også, men en stoler ikke på sine egne øyne, fordi min mor så ikke, trodde ikke, nekter den dag i dag. Tanken sier: Hvordan kan jeg stoler på meg?? Jeg vet at det ikke hjelper deg, jeg er lei for det, men jeg tror at en mor som selv var offer, trenger å høre fra nettopp deg, eller andre, for hun er så usikker. Jeg vet at det ikke er ditt ansvar, og formye for deg nå å tenke på, jeg ville vell bare forklare litt hennes ståsted.

Håper du få en støttespiller som er trygg og klarer å møte din mor.