Kva er rett???

[Petroline]

Eg trengte hjelp..noken følgte meg til legevakten til Sosialtjenesten der..gjekk der ei gang etterpå aleine...han spurte om detaljer av alle fire overgrepa..skulle ha meg til å fortelle første gang med alle sammen.detaljert...

No ti dager seinere skulle eg dit igjen..klarte ikkje..var for tungt å gå der og vite at han vill ha meir detaljer..

Gjekk til smi og snakke med dei..dei seie at han gjer feil..At eg ikkje trenger snakke detaljert om da..heller snakke om ettervirkninger .kva eg tenker og føler i dg.Og etter det kanskje fortelle meir detljer?Om eg sjølv vil?

Har ordna meg "nesten" time til enesamtale på smi..Håper det skal gå betre..

Kva er rett??

[huufsa]

Hei, Petroline!

Så flink og modig du har vært!

Jeg er overbevist om at de på SMI har rett i det de sier!

Jeg ble også spurt om detaljer hos en psyk en gang, ... -klarte seff. ikke å snakke om det, og gad ikke gå til den psyk'n lengre.

Der jeg går nå, har de aldri spurt om detaljer på noenting, vi snakker om det jeg har på hjertet 'der og da'...

Lykke til hos SMI !

*klem*

[Petroline]

Hei, Petroline!

Så flink og modig du har vært!

Jeg er overbevist om at de på SMI har rett i det de sier!

Jeg ble også spurt om detaljer hos en psyk en gang, ... -klarte seff. ikke å snakke om det, og gad ikke gå til den psyk'n lengre.

Der jeg går nå, har de aldri spurt om detaljer på noenting, vi snakker om det jeg har på hjertet 'der og da'...

Lykke til hos SMI !

*klem*

Ja dei på smi sa at det var feil å spørre om detaljer...var ikkje det som var viktigast.da viktigaste var korleis eg hadde og følte da no

takk for svaret*s*

[ichtis]

Trodde selv at denne "fyren" som spørte ikke kunne være vel"bevart" siden han spørte etter detailjer som jeg tenkte at han kunne vite selv, ut fra det jeg sa...Men poenget var noe annet. Tenkte først at han sikkert "koste" seg med det jeg fortalte...Det tok en stund før jeg forstod poenget: i alle årene siden det første missbruket ble meg fortalt at jeg aldri måtte snakke om det, ingen ville tro meg likevell, plus at en føler seg såååå skamfull. Ergo gjemmer en på vonde minner og bruker enorme krefter på å holde det hele gjemmt, som i en safe med jernbolter rund. Ingen skal noensinne få vite...Når en begynner å snakke er det som om en åpner litt opp, slik at noen få et bittelite glimt av denne safen, og så stenger en fort igjen. Men tingen er at det ikke hjelper. Samtalen skal jo ikke bevirker at jeg viser noen at det "finns noen ekkle greier i meg" og så er vi to samsvorne som holder tett, men at jeg en gang klarer å sette dynamit på safen, sprenger all denne ekkle hemmeligheten i luften og reiser meg etterpå for å ta tilbake livet!!!! Andre gangen var det faktisk godt å lære seg at jeg er meg, med alt inne i meg, alle tanker, følelser, frykten...Jeg vil få meg tilbake, hele meg og kunne stå opp med det, rak i ryggen, slytter å være taus... Siden den tiden traff jeg på mange andre, (Inklusiv dere- 1000 takk) men først av alt venner jeg ikke hadde drømt om. Det hjelper å snakke i hjel!!!

[fudge]

Hei Petrolinen!

Jeg er enig med huufsa - hør på de på SMI. (Gud, for et rim...)

Det er mange oppfatninger av hva som er "riktig" å snakke om, og kanskje fungerer metoden om å gå veldig dypt i tingene for noen, men ikke for alle!

Til syvende og sist så er det du som finner ut av hvilken metode som fungerer best for deg, og da skal du følge den.

Ingen skal tvinge deg til å snakke om ting du ikke vil eller ikke er klar for.

Uansett, så er du utrolig tøff om dagen! Fortsett å hente støtte der du føler den hjelper! )

*go'klemmer*