Er det en unnskyldning for alt det å ha barn?

[Gjest nycoplus]

Alle de årene jeg har gått på skole, studier, kurs osv så har deltakere på disse som har barn ofte sagt ; Jeg vil helst ikke gjøre det, jeg har jo barn og må prioritere. Kan vi ikke heller gjøre det sånn eller sånn.

situasjonene er ofte - vi må hente barnet litt tidligere i barnehagen, eller det er høstferie, skolefridag osv men også det å ta på seg verv - "nei, det kan jeg ikke, jeg har jo barn"

De tar det som en selvfølge å bli tatt hensyn til - og det er greit av og til. Allikevel synes jeg at hvis dere med barn tror det er bare dere som har ting dere skal gjøre utenom studier,jobb ol da tar dere altså feil vi som ikke har barn har masse andre prioriteringer. Og vi bør kunne ta hensyn til hverandre. Det har jeg i min levetid enda til gode å oppleve, at folk med barn tar hensyn til de uten

[Gjest Geddo]

Da har du ikke møtt meg i studiesituasjon.

HJelpe meg hvor jeg og de to andre på gruppen med barn i fjor fikk ordnet oss til det beste for hele gruppen.

Mennene våre har vel ikke hatt ungene så mye hverken før eller siden

[Gjest Hydra 1]

Du har delvis eit poeng, det er klart det kan vere freistande å skulde på ungane når saka er at ein ikkje gidd. Men det finst områder der kompromiss ikkje er mogeleg, stengetidene i barnehagen f.eks., eller planleggingsdagar der ein berre må vere heime.

[Gjest papirtiger]

Hvilket er grunnen til at man aldri mengler seg med studenter med barn.

I fjor var jeg i en kollokvie-gruppe hvor 2 hadde barn...arg!!!

[Ørkenvandreren]

Litt svart/hvit den fremstillingen din, og jeg orker ikke svare med lange utredninger.

Jeg venter heller til du selv får barn, så hører vi fra deg igjen da...*s*

[asterix]

Min erfaring er helt motsatt. Alltid når jeg har vært på ulike grupper i studiene har de uten barn vært de som bidro minst og som hadde flest unnskyldninger for hvorfor de ikke kunne gjøre ting. Vi som hadde barn hadde lært oss å jobbe effektivt og tilbrakte ikke timevis på kafeen før vi kom i gang. Vi gjorde det vi skulle med en gang og dro så hjem. At vi ikke gadd sitte til langt på natt og holde de barnløse med selskap når de endelig kom tilbake fra kafeen for å gjøre sin del av jobben så de kanskje på som et problem, hva vet jeg?

I hvertfall passet jeg etterhvert på å være på gruppe med folk som hadde barn eller i hvertfall tilhørte den voksne verden.

[molli]

Åh, gjett om det der irriterte meg også FØR jeg fikk barn selv! :-) Så jeg kjenner igjen det.

Særlig på jobben, når årets sommerferie skulle settes opp og godkjennes av sjefene. Det var aldri noe spørsmål om annet enn at de med barn skulle få fri akkurat når de ba om det.."for de har jo barn" !! Hvert jævla år ble de prioritert først, og andre måtte eventuelt jenke på ferieønskene sine og forskyve eller fremskynde dem.

Nå har jeg selv barn, en to-åring, og vet hvordan det er. Man må faktisk bare ta fri når skole og barnehage har stengt - sånn er det bare. I år hadde barnehagen stengt to uker - og jeg sa til sjefen at da MÅ jeg bare ha fri. Sånn ble det også - nå var det faktisk min tur etter å ha blitt nedprioritert tidligere år.

Din tur kommer også en dag når du selv får barn. Da er det din tur å få ønskene dine prioritert.

[Tornerose]

Åh, gjett om det der irriterte meg også FØR jeg fikk barn selv! :-) Så jeg kjenner igjen det.

Særlig på jobben, når årets sommerferie skulle settes opp og godkjennes av sjefene. Det var aldri noe spørsmål om annet enn at de med barn skulle få fri akkurat når de ba om det.."for de har jo barn" !! Hvert jævla år ble de prioritert først, og andre måtte eventuelt jenke på ferieønskene sine og forskyve eller fremskynde dem.

Nå har jeg selv barn, en to-åring, og vet hvordan det er. Man må faktisk bare ta fri når skole og barnehage har stengt - sånn er det bare. I år hadde barnehagen stengt to uker - og jeg sa til sjefen at da MÅ jeg bare ha fri. Sånn ble det også - nå var det faktisk min tur etter å ha blitt nedprioritert tidligere år.

Din tur kommer også en dag når du selv får barn. Da er det din tur å få ønskene dine prioritert.

Men det er da mange som aldri får barn, skal de alltid bli nedprioritert? Det er ikke bare lett å samordne ferien sin med partnere sin, skal de alltid måtte ha ferie separat fordi alle barnefamilier skal ha ferie sammen? Om barna har fri fra barnehagen betyr jo ikke at begge foreldrene må være hjemme med dem.

[molli]

Men det er da mange som aldri får barn, skal de alltid bli nedprioritert? Det er ikke bare lett å samordne ferien sin med partnere sin, skal de alltid måtte ha ferie separat fordi alle barnefamilier skal ha ferie sammen? Om barna har fri fra barnehagen betyr jo ikke at begge foreldrene må være hjemme med dem.

Nei, det har jeg jo ikke sagt heller. Mange foreldre må faktisk ta separate ferier for å få lappet sammen alt! Men det finnes andre, for eksempel alenemødre, som ikke har den luksusen. Jeg husker godt en på jobben som var alene med datteren sin, og jeg irriterte meg sånn over at hun ALLTID fikk ferien når hun ville (jeg tenkte ikke da at hun faktisk MÅTTE).

[Tornerose]

Nei, det har jeg jo ikke sagt heller. Mange foreldre må faktisk ta separate ferier for å få lappet sammen alt! Men det finnes andre, for eksempel alenemødre, som ikke har den luksusen. Jeg husker godt en på jobben som var alene med datteren sin, og jeg irriterte meg sånn over at hun ALLTID fikk ferien når hun ville (jeg tenkte ikke da at hun faktisk MÅTTE).

Jeg hadde vel neppe irritert meg over at en alenemor må ha ferien sin når hun trenger det, men det å ha barn bør ikke automatisk bety at man bare kan velge og vrake i ferietider og la barnløse sitte igjen med resten.

[flisa]

Så er det nå slik at ungene er små og hjelpeløse bare en bitteliten stund, og JODA, da MÅ man faktisk la ungen gå først - og det rare er at man VIL det også! -DET skjønte ikke jeg før jeg fikk unger selv. *s*

[neuni]

eg er heldigvis i ein situasjon at i dei periodene der eg jobber sammen med andre, er det med folk som heller ikkje har unger.

men eg skjønner godt problemstillinga du setter opp. ein del under her seier "vent og sjå kva du meiner når du får unger sjølv". men det er da ikkje alle som har tenkt å få det, eg for min del har ingen planer om å bli mor nokon gang.

det viktigste trur eg blir å lære seg til å stå på krava sine, og vite at ein unnskyldning er og blir ein unnskyldning, enten den er unger eller noko anna. dersom noko er virkelig viktig for deg, så gi uttrykk for det. ikkje vær redd for å være bastant. det skal være lov å sei "slik MÅ eg ha det" eller "dette kan eg ikkje gjere" uten å måtte fortelle om grunnen. spør folk "koffor det??" så er svaret "det er privat". er nokon nærgående nok til å fortsette å spørre, gjentar ein berre dette, "det er privat".

eg opplevde i ei samarbeidsgruppe at ei av dei andre lett blei tatt hensyn til fordi ho hadde psykiske problemer som gav sterke fysiske utslag. dersom ho sa at ho trengte pause, så tok vi pause. dersom eg sa at eg trengte pause, så var eg vanskelig. men eg lærte mykje av hennes måte å sei fra på, veldig "no-nonsens"-måte, "slik må eg ha det, ferdig med det, end of discussion".

no er eg flinkere til å sei fra om kordan eg må ha det, og å stå fast ved det. sjølvsagt må ein jenke seg etter andre også! inngå kompromisser etc, for at ting i det heile tatt skal være mulig å gjennomføre. men iblant blir det ikkje noko av ein plan, fordi ingen kan. og det må ein lære seg å finne seg i, istedetfor å enten sjølv strekke seg lenger enn ein egentlig kan, eller legge skylda på at andre ikkje har strekt seg langt nok.

steike så pratsom eg blei, da...*legge lokk på tastaturet*