Å balansere på knivseggen

[hu']

Jeg har slitt i flere år, men har endelig fått medisiner som virker (håper jeg). Men i det siste har jeg kjent at det går litt utfor igjen. Men det går bare mot kanten av stupet og ikke utfor, som så mange ganger før. Det kjennes ut som at jeg balanserer på en knivsegg og det er ikke godt. Jeg sover dårlig, har lite energi og tårene triller lett. Jeg savner så veldig å kunne ha det godt inni meg!!!

Det er nesten mer slitsomt å holde seg oppreist på kanten enn det er å la seg falle....

[rosâlitâ]

hmm veldig godt skrevet. trist men sant..

[omega1365380376]

kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver...jeg også står bare og stanger hodet mot veggen,uten helt å klare og stoppe....

[Gjest Theos]

Å kjære deg! Ikke fall er du snill...vent ihvertfall til jeg er friskmeldt...og det er så lenge til at da er du friskmeldt også. Jeg trenger deg skjønner du. Helt sant!

Den gode følelsen inni seg? Å ha lyst på livet? Ordene er fremmede. Det har de vært lenge. Å jeg kjennner meg jo så altfor godt igjen i det du skriver. Men hva gjør vi da for h...? Vi går jo på alt av piller og terapi. Jeg vet ikke hva jeg skal trøste deg med..

Jo, foresten: Du er og blir et utrolig flott menneske. En gang trøstet du meg. De ordene levde jeg på et helt år. De trøsteordene var svært svært viktige for meg det året.

La deg selv bremse litt nå. Du må ikke gjøre alt. La deg selv være dårlig. Prøv å aksepter det, uten å bli altfor skuffet.

Vi sees snart!