Hormonkur

[matea]

Har gått på hormonkur igjen for å få det vi ønsker oss så inderlig, et barn. Føler meg helt tom, gråter, og orker ingen ting. Opplevde det ikke slik sist gang.Er det noen andre som har opplevd det samme. Har dere noen råd?

Takknemlig for svar.

[agape]

Ut fra det du skriver tror jeg at jeg har opplevd noe av det samme.

Vi ble hevist til utredning høsten -97, etter flere års forsøk på å få barn "på egen hånd". I løpet av vinteren og våren gikk jeg på 3 Pergotimekurer med tilhørende "eggløsningssex", men ingenting skjedde.

Det var i løpet av den tiden at det begynte å gå opp for oss at dette kunne bli vanskelig. Vi hadde faktisk begynt å slurve med prevensjon 4 år tidligere; etter 2 år ble jeg gravid, men spontanaborterte tidlig. 2 år etter det kom vi til utredning, og da trodde jeg virkelig at dette kunne "fikses" med litt hormonpåvirkning, litt telling og overvåkning.

Da jeg skjønte at dette for det første ikke gikk greit, og at det for det andre kunne være fare for at det ikke gikk i det hele tatt, datt jeg ned i kjelleren.

På den tiden var det flere andre ting som fungerte dårlig i livet mitt, ikke minst en vanskelig studiesituasjon. I ettertid ser jeg at tanken på å bli gravid og få barn på en måte var min "redningsplanke".

Jeg reagerte først med å gråte, siden med å ikke orke noen ting, og tilslutt isolerte jeg meg nesten. I flere måneder var det et enormt ork bare å gå ut av leiligheten, og jeg unngikk stort sett kontakt med andre. Jeg tok ikke telefonen, jeg sov veldig mye, og jeg så mye på TV; det var på en måte det eneste jeg orket.

I ettertid har jeg skjønt at jeg hadde en middels alvorlig depresjon; dette med å ikke orke noe, å sove mye og å isolere seg er visstnok alle klassiske symptomer.

Jeg ville nok ha hatt godt av å snakke med noen; men det var ikke så lett. For det første ønsket jeg ikke å "avsløre" meg som ufrivillig barnløs, og for det andre var jeg flau over at jeg ikke taklet det hele bedre.

Jeg kom utav det ved hjelp av min kjære ektemann, som var og er en enorm støtte i livet mitt. Han var den eneste jeg kunne snakke med, men det hjalp. Utover det har jeg i ettertid lest meg til at slike depresjoner stort sett går over i løpet av 4-6 mnd.

For meg ble ting mye bedre da andre sider ved livet begynte å ordne seg, samtidig som vi fikk et konkret svar på hvorfor vi ikke fikk barn. Det var vondt å akseptere at ivf var løsningen, men det var enklere når man hadde noe konkret å holde seg til.

For å gjøre en lang historie kort; sommeren 2000 ble vi foreldre til ei nydelig lita ivf-jente.

Mitt råd til deg? Finn noen du kan snakke med. Ektemann, venner, mamma eller søsken, lege, psykolog. Dette er vondt og vanskelig, men det hjelper faktisk å få satt ord på det. Gråt så mye du trenger, men ikke sitt helt alene med følelsene dine; da tar alt bare mye lenger tid.

Lykke til fremover; det ordner seg nok før eller siden!!!

Stor trøsteklem fra