Dixi og dere andre: Har ingen behandlere å snakke med om overgrepet

[Gjest victoria80]

I dag var jeg hos den psykatriske sykepleiren min, og på slutten av samtaletimen sa hun at vi måtte avslutte fordi dem fikk inn så mange nye folk som søkte etter å få snakke med noen så de hadde ikke kapasitet til å ta for seg alle som søkte.De hadde derfor fått beskjed om å avslutte flest mulige folk de snakket med fra før av.Dessuten sa hun at jeg hadde tilretteleggeren min på arbeid med bistand å snakke med.Hallo,hun er bare tilretteleggeren min som skal tilrettelegge arbeidssituasjonen min, og hun er ikke behandleren min.Så vi avsluttet i dag,og nå har jeg ingen behandlingstilbud lengre.Altså jeg har ingen behandlere å snakke med om mine problemer.Altså jeg har bare kjæresten min og dere her inne på doktoronline å betro meg til hvis det skal oppstå noen vonde tanker blant annet angående om det som skjedde i syden.

Nå føler jeg en enorm sinne og frustrasjon.Aller mest har jeg lyst til å slutte brått med tablettene og gi helt opp.Jeg gråter mye om dagene og tenker mange vonde tanker.Spesielt tenker jeg mye på det som skjedde i syden + at venninnene mine svikter meg.I det minste har jeg lært meg en ting, og det er å aldri stole på behandlerne jeg kommer til å få framover i tiden.De bare avslutter behandlingen før du vet ordet av det.

Den psykiatriske sykepleieren i kommunetjenesten sa også til meg at jeg ikke hadde psykiske problemer i det hele tatt, kunne ikke få hjelp i psykiatrien og at mine problemer lå innenfor habiliteringstjenesten.Men hallo, hvorfor sier habiliteringstjenesten at jeg har psykiske problemer da og at jeg ikke har en lidelse som ligger innenfor habiliteringstjenestens kunnskapsområde.

De siste gangene jeg har vært hos den psykiatriske sykepleieren har jeg prøvd å snakke om mine problemer angående tankene om det overgrepet som skjedde i syden,at jeg spiser lite om dagene og er deprimert.Altså jeg snakket litt om dette til ho, så rodde hun seg unna ved å begynne å snakke om noe annet som for eks. hvordan det går med opppussingen hjemme og hvordan det er på arbeid med bistand.Fortalte det til kjæresten min, og han sa at det virket da som om hun ikke var interessert i å høre om mine problemer.Jeg fortalte at jeg spiste lite om dagene, og hun spurte meg om jeg kastet opp.Nei,jeg bare spiser veldig lite svarte jeg da,og da så jeg at hun liksom himlet med øynene sine.Videre fortalte jeg henne om det overgrepet som skjedde i fjor sommer i syden,men da gadd hun nesten ikke å gi meg noen råd tilbake og begynte å snakke om noe annet i stedet for. Skal vedde på at hun ikke tok mine problemer alvorlig, og at hun synes at problemene mine ikke er alvorlige nok å snakke om og å få hjelp for.Jeg har ofte tenkt etter at ho avsluttet behandlingen min,skal jeg prøve å ta livet av meg for da får jeg noen å snakke med.Altså jeg får hjelp. For meg virker det som om de mener på at jeg ikke har alvorlige eller noen psykiske problemer nok til å få behandling for dem.

Tenkte å bestille meg time hos fastlegen min, for å spørre ham om råd. Altså om hva jeg skal gjøre videre angående å få noen behandlere å snakke med. Det er bare så synd at det er en måned ventetid for å få time hos ham.Videre har jeg tenkt å fortelle tilretteleggeren min på arbeid med bistand om behandlingen som ble avsluttet mot min vilje og høre også hva hun råder meg til.

Det jeg lurer på er hva dere synes om dette, og jeg lurer på hvordan jeg skal gå fram hos fastlegen om en måned?

[Gjest abrigal]

Synes du skal kontakte fastlegen din i morgen og fortelle situasjonen. Jeg har selv opplevd som deg å bli "ikke trodd" av dem som skulle gjordt det...fordi det er deres jobb!

Desverre er moder Norge slik at DU må sette foten ned å si at dette aksepterer du IKKE. Be om behandling, for med psykiske problemer har du RETT på det...ikke minst etter overgrep!

Stå på!

Klem fra

[DIXI]

Kjære deg!

Det er dessverre slikt som skjer fra tid til annen, at man blir avspist med at det er andre som trenger hjelp mer enn deg etc. Slik du forklarer det som har skjedd, virker det som psyk.sykepleier ikke klarer å håndtere oppgaven i det hele tatt.

Jeg synes det er kjempeflott at du tar initiativ til å snakke med fastlegen din nå. BRA! Du kan jo ta en utskrift av det du har skrevet her inne, for det er veldig bra forklart og formulert. Så slipper du å lure på hva du skal si, og at du ikke må glemme noe osv.

Hos min fastlege går det an å få en hastetime hvis man møter på legekontoret idet de åpner. De har ikke en slik ordning der din fastlege er da? Spør legesekretæren om hun kan hjelpe deg med en krisetime, du kan rett og slett ikke vente i en hel måned.

Stå på, du kan ikke gi opp nå som du har kommet så langt! Av og til får man et tilbakeslag, men vi kan ikke la oss knekke så lett bare fordi folk ikke forstår hva det handler om!! Vær sterk og modig - du klarer det!

Oppmuntringsklem fra Grete :-)

[threzi]

Jeg er fult enig med de to andre. ta kontatkt med fastlegen din. ønsker deg lykke til. dette greier du fint.

stor klem fra

[agapetos]

Synes du skal kontakte fastlegen din i morgen og fortelle situasjonen. Jeg har selv opplevd som deg å bli "ikke trodd" av dem som skulle gjordt det...fordi det er deres jobb!

Desverre er moder Norge slik at DU må sette foten ned å si at dette aksepterer du IKKE. Be om behandling, for med psykiske problemer har du RETT på det...ikke minst etter overgrep!

Stå på!

Klem fra

syns du skal troppe opp på legekontoret når de åpner og kreve din rett, som det heter så fint. ikke la deg kue med.

du fortjener bedre!!

ikke gi opp. det finnes en bedre behandler der ute.

klem fra agapetos