hjelp

[Melk1365380360]

Heisann..

Jeg er ei jente på 20 år, som lever et tilsynelatende greit liv. Har jobb, type, leilighet, har alt det nødvendige utad.

Da jeg var liten ble jeg missbrukt av en i nær familie fra jeg var seks til jeg var tretten år gammel, da jeg endelig turde å si i fra.

Siden det har jeg hatt mitt ungdomsopprør, jeg har hatt alle de ”fasene” man går gjennom i ten-årene. Og da jeg fyllte 20 tenkte jeg at det var på tide å slappe av, og begynne å ta det med ro.

Og jeg tenker, det har skjedd, det er ikke noe jeg kan gjøre med det, utenom å komme meg forbi det der ”mimrepunktet”. For min del syntes jeg heller ikke at det er vits i å tenke så mye på det, for selv om det er mange inntrykk som skal fordøyes, så er det ingenting jeg kan forandre. Alle tankene jeg tenker om det i dag, var de samme som jeg tenkte for flere år siden. Og da er det ikke vits i å psyke seg sånn ned og nesten tvinge seg selv til å tenke på det.

Men allikevel så merker jeg at jeg kan til tider bli veldig, veldig deprimert, der jeg ikke skjønner helt hvorfor jeg er her, hva som er vitsen, nei, jeg skjønner det bare ikke. Man lever, så dør man. Det er alt lissom.

Jeg takler ikke å være alene, for da får jeg det for meg at jeg ikke har noen venner, at de er ute å koser seg, mens jeg sitter her alene og ser på TV. Jeg klarer ikke å skrive ned noen tanker i dagboka mi, den tomme dagboka mi.

Jeg lovte meg selv at jeg skulle skrive minst 2 sider hver dag, og det endte bare opp med masse info om hva jeg hadde gjort den dagen. Jeg klarer fint å tenke på problemene og minnene, men ikke skrive dem. Som om tankene mine er tryggere inne i hodet mitt, eller noe. Når de kommer på ark, så er de der for evig og alltid, liksom.

Jeg har ikke noe sex-liv med samboeren, jeg føler meg stygg, skitten og stinkende, og da har jeg ikke til å slippe han til meg heller.

Jeg blir veldig trøtt i hodet til tider, det er dager der jeg bare må legge meg ned en time fordi jeg er så trøtt og sliten, uten at jeg har gjort noe spesiellt. Og jeg skjønner ikke hvorfor.

Jeg føler det på en måte som om jeg er svart inni, at det er masse mørke, og mange stemmer inne i meg, som lager ekko, og prater der inne. Det er tankene mine som sviver, sviver, sviver, søker etter det svare de aldri fikk.

De kommer til å svive til jeg dør en dag, og jeg klarer ikke å leve med alt det inne i meg. Det kjører meg helt ut, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

Legen gir meg seroxat, og prøver å prate med meg, men det går ikke, han spørr for mye.

Egentlig så vil jeg bli lagt inn, jeg vil få fred, jeg vil ikke være med meg selv lenger, jeg vil ha fri. I hvert fall for en liten stund.

Men tenk så rart det ville vært, få permisjon fra jobben for å bli lagt inn, og vært på et lite rom helt alene. Alene med mørket mitt.

Og jeg tror ikke at en kan bli lagt inn om en ikke er til skade for seg selv eller andre, og det er vel egentlig ikke jeg. Det er kroppen min som er stygg med meg, om jeg må ha noe.

Og alt virker så nyttesløst av og til.

Prat med psykologen, ta de og de tablettene, gjør sånn, tenk sånn, det er så mye, og det virker ikke. Ikke om det

smalt.

For hver dag så krymper jeg inn, jeg blir mindre og mindre, ensommere og ensommere, og en dag vil jeg bare være en liten prikk igjen.

Alt jeg egentlig vil er å få det bedre, bli kvitt det inne i meg, og bli fri fra disse lenkene.

Men jeg vet ikke hvordan, når jeg har prøvd alt.

Vet du?

[Apostrof]

Det som har skjedd med deg preger fremdeles livet ditt, selv om du tvinger deg selv til å glemme det. Det ligger der ubearbeidet.

Det er helt sant at du ikke kan gjøre noe med fortiden, men du kan plukke hendelsene i fra hverandre, analysere følelser og plassere skyld.

Plassering av skyld og å sette ord på det som har skjedd er en viktig del av bearbeidingsprossessen. Og for at du skal føle deg bedre så må du bearbeide det som har skjedd.

Du kan jo skrive det du føler her. Da får du tilbakemeldinger og støtte samtidig som du er anonym. Det hjelper det også. :-)

[agapetos]

som du selv skriver: man kan ikke bare glemme. det vil alltid ligge der.

jeg lever også et tilsynelatende fint liv.

jobber som assisterende butikksjef i klesbutikk. har mange gode venner, elsker å dra ut å kose meg på kafe. elsker å smile og få andre glad.

og jeg er den personen. jeg er som regel glad og smilende, men jeg har også en annen side. en side som dukker opp av og til og skyver den gode tilside. den er også meg og en del av det tilsynelatende normale livet.

men det trenger ikke å være slik for alltid. man kan jobbe med det, prate om det. jage vekk de smertefulle tankene og følelesene rundt det som ble gjort mot oss.

og litt etter litt vil en normale tilværelsen stabilisere seg og man kan kjenne glede over å faktisk være til. )

jeg trodde også at hvis jeg bare "kom over det" og glemte det, så ville alt bare bli borte. og jeg klare faktisk også - for en stund.

men man kan ikke klare det over lang tid.

prat om det! det er den beste oppskriften jeg har på stabiliseringsmedisin.

ønsker deg bare godt.

mange klemmer fra agapetos