forsøkt voldtatt.. Trenger råd!!

[merethe21]

Hei! Jeg er ei jente på 21 år som igjen har opplevd å nsten bli voldtatt. Det skjedde første gangen da jeg var 9 år av en kameret av x-en til min mor. Jeg har aldri fått lov eller hatt muligheten til å snakke ut om et som har skjedd og det har jeg fått problemer med etter at jeg har blitt voksen. mannen som gjorde dette første gangen har sluppet unna pga bråket som kom til å bli hvis min far fikk vite dette. Det skjedde igjen da jeg skulle hjem etter å ha vært ute en tur på byn sammen med noen venner av meg. Jeg hadde ikke hatt i meg noe alkohol, var bare ute for å danse å møte venner. Jeg tenkte ikke over at det kom non løpende etter meg før en han tar tak i meg å presser meg mot et gjerde. Han prøver å få av meg klærne.. han holder meg godt fast men det var akkurat som jeg fikk uante krefter å fikk kommet meg løs. Løp hjem og etterhvert som natta gikk ringte jeg kjæresten min som kom. da han kom til meg føltes det som at hele verden min raste og det som hadde skjedd gikk enbdelig opp for meg. Gutten min ble frustrert for at jeg ikke hadde ringt han mmen jeg satt mer eller mindre i transe etter at jeg kom hjem. Dette skjedde på fredag og mandag gikk jeg til politiet å anmeldte det. Eneste jeg vet ang denne gjerningsmannen er at han var av utenlansk opprinnelse. Jeg vet ikke hvem det er og så kunn halve ansiktet hans da han hele tiden prøvde å skjule seg bak meg. Det har ikke meldt seg noen vitner etter dette her. men problemet mitt er at jeg har fått kjempe problemer etter det som har skjedd opp igjennom live å takler dårlig hverdagen. Jeg tør ikke å gå alene nedi byn legre og har angst for å være hjemme alene. Bor jo for meg selv så jeg har ikke så mye valg. Etter en tøff oppvekst og det som har skjedd nå i det sist så går jeg til psykolog. jeg klandrer meg selv og hater kroppen min.Tør ikke stå oppresit foran kjæresten min nakken da jeg skammer meg. Er det noen som kan gi meg gode råd?? er det noen som har opplevd nesten det same selv?? Trenger noen støttende råd nå som hverdagen min er svart og jeg skammer meg!!!!

[Nica]

Det eneste rådet eg kan gi deg e å finne noen å snakke med. Det er veldig viktig å få lov å snakke og sette ord på ting. Veldig ofte når vi går rundt å bærer på noe alene, vokser det seg til noe enormt stort og svart som etterhvert styrer så mye av dagene våre at det blir vanskelig å se klart.

Dette er jo også et sted der det er mulig å få satt ord på ting...

[DIXI]

Det eneste rådet eg kan gi deg e å finne noen å snakke med. Det er veldig viktig å få lov å snakke og sette ord på ting. Veldig ofte når vi går rundt å bærer på noe alene, vokser det seg til noe enormt stort og svart som etterhvert styrer så mye av dagene våre at det blir vanskelig å se klart.

Dette er jo også et sted der det er mulig å få satt ord på ting...

Kjære Merethe!

Jeg er enig med Nica, det er veldig viktig at du får snakket med noen om dette.

Flott at du har krefter til å skrive om det her inne, her møter du andre som har opplevd det samme som deg, som forstår hva det gjør med en. For det er ikke alltid foreldre, kjærester og venner fatter hvor skremmende et slikt voldtektsforsøk kan være. De sier gjerne: Jammen det skjedde jo ikke noe, nå må du ta deg sammen!" Så lett er det dessverre ikke.

Fint at du allerede har kontakt med en psykolog, du bør be om en akutt-time med en eneste gang, og fortelle psyken alt som skjedde både under voldtektsforsøket og etterpå.

Kjæresten din vet jo hva som har skjedd, og det er flott. Bruk ham til å snakke om følelsene dine, ikke steng ham ute. Han er sikkert like fortvilet og forvirret som deg, nå er det viktig at dere er åpne og ærlige mot hverandre.

Har du en god venninne du kan betro deg til? Søster, mor eller kollega? Det er utrolig viktig at du ikke føler så mye skam at du ikke tør å fortelle dette til noen. Du har INGEN TING å skamme deg over! Du har ikke gjort noe som helst galt, og det må du aldri, aldri glemme!

Ved å snakke om det som skjedde om og om igjen, vil du kunne få det ut av hodet etter en stund. Hvis du holder dette for deg selv og ikke snakker med noen om det, kan det ta årevis å komme over det.

Ønsker deg lykke til i dagene fremover! Og skriv gjerne mer her inne, det er mange som bryr seg her!

Varm, god klem fra Grete :-)

[merethe21]

Kjære Merethe!

Jeg er enig med Nica, det er veldig viktig at du får snakket med noen om dette.

Flott at du har krefter til å skrive om det her inne, her møter du andre som har opplevd det samme som deg, som forstår hva det gjør med en. For det er ikke alltid foreldre, kjærester og venner fatter hvor skremmende et slikt voldtektsforsøk kan være. De sier gjerne: Jammen det skjedde jo ikke noe, nå må du ta deg sammen!" Så lett er det dessverre ikke.

Fint at du allerede har kontakt med en psykolog, du bør be om en akutt-time med en eneste gang, og fortelle psyken alt som skjedde både under voldtektsforsøket og etterpå.

Kjæresten din vet jo hva som har skjedd, og det er flott. Bruk ham til å snakke om følelsene dine, ikke steng ham ute. Han er sikkert like fortvilet og forvirret som deg, nå er det viktig at dere er åpne og ærlige mot hverandre.

Har du en god venninne du kan betro deg til? Søster, mor eller kollega? Det er utrolig viktig at du ikke føler så mye skam at du ikke tør å fortelle dette til noen. Du har INGEN TING å skamme deg over! Du har ikke gjort noe som helst galt, og det må du aldri, aldri glemme!

Ved å snakke om det som skjedde om og om igjen, vil du kunne få det ut av hodet etter en stund. Hvis du holder dette for deg selv og ikke snakker med noen om det, kan det ta årevis å komme over det.

Ønsker deg lykke til i dagene fremover! Og skriv gjerne mer her inne, det er mange som bryr seg her!

Varm, god klem fra Grete :-)

Hei igjen!!! Takker deg Grete for støttende råd jeg fikk av deg. Jeg viste faktis ikke om denne siden før enn jeg var her tidligere i dag! kommer nok til å bruke den mye. Jeg har tatt steget hit for å snakke med noen som kanskje har vært gjennom det samme.

Politiet ringte meg nå netopp ang det som har skjedd og lurte på om jeg vil annmelde det som skjedde da jeg var ni... faktsik så er jeg litt usikker på hva jeg vil. om jeg orker å gå igjennom dette... men samtidig så er det en del av meg som sier at jeg bør gjøre det pga at netopp denne personen ikke skal gjøre det han gjorde mot meg mot andre. Jeg vet ikke men tror selv at det er en mulighet for at jeg lettere kan legge dette bak meg hvis jeg vet at han får den straff som han fortjener. Har du\dere non råd hva jeg bør gjøre??

Du lurte på om jeg har ei venninne som jeg kan snakke med, det har jeg.. men er skeptisk for å åpne meg. har brennt meg på venninner som ikke har holdt kjeft om det jeg har fortalt dem og det har såret meg. Jeg dømmer ikke henne for det men tør ikke snakke om alt.

Dette som har skjedd har plaget meg en del og i februr tok jeg en feig avgjørelse men det var bilder av tanteungen min som reddet meg. Prøvde å ta livet mitt. Jeg har snakket med psykologen min om dtte men hun sier at det er et av mine største valg jeg har tatt og ikke en feig avgjrøelse.. men jeg tenkte ikke på de nærmeste rundt meg. De ville sikkert følt en like stor skyld følelse som det jeg gjør nå. MEN JEG HAR IKKE SÅNNE TANKER NÅ.. HAR PRØVD EN GANG OG ALDRI MER.

Jeg får en helt enestånde hjelp fra venninna mi kjæresten min og psykologen min, men til tider så er det godt å kunne snakke med noen man ikke kjenner og få gode råd, derfor sitter jeg ved en data nå å skriver inn her.

tusen takk for at dere svarer meg serøst og for nye tanker.

KLEM FRA MERETHE

[DIXI]

Hei igjen!!! Takker deg Grete for støttende råd jeg fikk av deg. Jeg viste faktis ikke om denne siden før enn jeg var her tidligere i dag! kommer nok til å bruke den mye. Jeg har tatt steget hit for å snakke med noen som kanskje har vært gjennom det samme.

Politiet ringte meg nå netopp ang det som har skjedd og lurte på om jeg vil annmelde det som skjedde da jeg var ni... faktsik så er jeg litt usikker på hva jeg vil. om jeg orker å gå igjennom dette... men samtidig så er det en del av meg som sier at jeg bør gjøre det pga at netopp denne personen ikke skal gjøre det han gjorde mot meg mot andre. Jeg vet ikke men tror selv at det er en mulighet for at jeg lettere kan legge dette bak meg hvis jeg vet at han får den straff som han fortjener. Har du\dere non råd hva jeg bør gjøre??

Du lurte på om jeg har ei venninne som jeg kan snakke med, det har jeg.. men er skeptisk for å åpne meg. har brennt meg på venninner som ikke har holdt kjeft om det jeg har fortalt dem og det har såret meg. Jeg dømmer ikke henne for det men tør ikke snakke om alt.

Dette som har skjedd har plaget meg en del og i februr tok jeg en feig avgjørelse men det var bilder av tanteungen min som reddet meg. Prøvde å ta livet mitt. Jeg har snakket med psykologen min om dtte men hun sier at det er et av mine største valg jeg har tatt og ikke en feig avgjrøelse.. men jeg tenkte ikke på de nærmeste rundt meg. De ville sikkert følt en like stor skyld følelse som det jeg gjør nå. MEN JEG HAR IKKE SÅNNE TANKER NÅ.. HAR PRØVD EN GANG OG ALDRI MER.

Jeg får en helt enestånde hjelp fra venninna mi kjæresten min og psykologen min, men til tider så er det godt å kunne snakke med noen man ikke kjenner og få gode råd, derfor sitter jeg ved en data nå å skriver inn her.

tusen takk for at dere svarer meg serøst og for nye tanker.

KLEM FRA MERETHE

Du skriver selv at en del av deg sier at du bør anmelde det som skjedde da du var liten, slik at ikke han gjør tilsvarende mot andre. Det kan være lettere å bearbeide overgrepet hvis du anmelder saken og får følelsen av å bli tatt på alvor. Om han får straff vet man aldri, men da har du gjort alt du kan for at han skal få den straff han fortjener, så er det opp til det juridiske systemet å ta seg av resten. Selv om saken skulle bli henlagt på grunn av bevismangel, vil den alltid hefte ved ham.

Det at politiet ringer og spør om du vil anmelde, vitner om at de tar deg seriøst og tror på det du forteller. Det er kjempeviktig for selvtilliten din! Det betydde alt for meg at politiet sa rett ut at de trodde på det jeg fortalte! Troverdighet er et viktig stikkord for oss her inne. Det samme er rettferdighet...

Jeg tror det ville være godt for deg å kunne betro deg til en god venninne, etter at du har forsikret deg om at hun selvsagt ikke går videre med det hun får vite. Jentesnakk kan hjelpe på en annen måte enn å snakke med kjæresten - begge deler er bra å ha!

Vennlig hilsen Grete :-)