mye rot

[Gjest noen]

Jeg er redd. Jeg våger ikke lukke øynene. Panikken sprer seg utover meg. Jeg føler at han får overtaket. Jeg klarer ikke sortere tankene, sortere minnene. Jeg blir bare redd. Jeg skjelver. Snur meg i senga. Sier til meg selv at det er ikke noe farlig. Lukker igjen øynene att, må sove nå, men det gir seg ikke.

Det er så mange tanker, så mange følelser. Jeg rømmer, gjør det jeg kan for å slippe unna. Prøver det meste. Men ingenting funker i grunn.

For hver dag forsvinner en bit av meg. Føler at alt er borte nå . Det er ikke noe håp. Blir bare mer og mer sikker.

Er lenge siden jeg har skrevet her inne nå. Tør ikke skrive hvem jeg er heller, jeg er feig. Jeg vet ikke hva det er. Hva som går av meg.

Det har aldri vært slik som nå. Ting har overtaket over livet mitt nå. Jeg bare er.. bare eksisterer. Folk sier jeg må ikke gi opp, at det vil komme bedre tider. At jeg må holde ut for alle som er glad i meg.

Jeg gjorde positive ting før, jeg støtta andre. Jeg stilte opp for folk. Vil så gjerne gjøre det nå, gjøre det mye mer. Følte at jeg var noe nytte da, selv om jeg ikke hadde det bra selv. Klarer ikke sette ord på det. Jeg bare forsvinner. Når tanker er som verst og jeg bare vil bort, så hjelper det ikke å tenke på at jeg betyr noe for andre. For jeg er ikke noe lenger!! Er bare en taper. Et bortstøvd vesen som visstnok lever.

Hvor er jeg blitt av?? Hva er jeg? Eller er det ikke meg det som forsvinner? Hvem er jeg da?

Jeg er innesperret, fastlåst. Er så redd for bryte sammen. Og er på en måte en sperre som ”sier” til meg at jeg skal holde munn.

Jeg har holdt munn.

Jeg er redd. Jeg skjelver nå.

Jeg spyr. Det fjerner den vonde følelsen for en liten stund. For noen minutter. Fjerner den ekle, kvalme følelsen. Den skitne følelsen. Av å få…av at han.., Av den i munnen. Klare ikke forklare. Er så ekkelt!!! Fingrene skjelver nå..

Vet ikke hva som går av meg, vet ikke hva som skjer.

Jeg spiser nesten ikke, vet i grunnen ikke hvorfor lenger. Det pleide gi en god følelse, at jeg mesteret noe, men kjenner ikke den heller lenger. Men det blir verre når jeg spiser, så jeg har valget mellom dårlig og ingenting på en måte. Da velger jeg ingenting.

Det er det jeg ikke sier som betyr noe. Jeg sier at folk ikke skal være glad i meg, men tror det er det motsatte jeg trenger, det motsatte jeg skriker etter. Jeg trenger at noen holder rundt meg, men jeg er redd. Jeg sier at folk skal gi faen i meg, men jeg skriker egentlig om at de skal bli. Om at jeg ikke skal klare å jage de bort. Er rart, jeg jobber hele tiden for å skyve folk lenger bort, men egentlig så lengter jeg bare etter at de skal bli.

Men jeg kan klare det, jeg kan klare skyve folk bort. Jeg kan klare å bli alene, slik jeg på en måte jobber for. Jeg blir alene.

Jeg skal ikke plage andre med mine ting.

Jeg merker og vet at jeg bare sklir lenger bort, at det bare går feil vei.

Jeg er så alene på en måte. Om jeg er glad, om jeg er trist, om jeg er lykkelig, om jeg har det jævlig. Om jeg ligger hele natten og kjemper. Om jeg gråter. Om jeg har det vondt.

Det er i grunnen bare mitt problem, jeg er helt alene. Og det er meg som må gjøre jobben om jeg vil ha det bedre.

Men jeg har bare meg selv og takke. Jeg klager ikke. Jeg sier til meg selv at jeg har ikke grunn til å klage,for jeg har ikke det. Ber gud om unnskyldning for at jeg har det vondt. Vet at mange har det verre. Ber om at han bare kan ta mitt liv, og heller spare noen andre. Om at jeg ikke skal våkne i morgen tidlig. Jeg lengter så etter å bli fri, bare få fred. Det går rett og slett ikke lenger. Funker ikke.

Et langt, og kjedelig innlegg dette.Masse syting. Lei for det, men takk for du orket lese..

[erle83]

Jeg skjønner hvordan du har det. Om det er noe støtte i det.

Håper du får rydda litt i rotet ditt snart,for ingen fortjener å ha det slik.

Eller kanskje noen visse drittsekker her i verden,men hvertfall ikke deg!!

*forsiktig klem*

[Nica]

lille venn...

har du noen å snakke med?

er vondt å lese det du skriver.. og det er farlig å gå slik alene! Eg vet!

Du er ikkje til bry hvis du forteller hvordan du egentlig har det.

Håper du ihvertfall vil skrive mer her. Her er det mange som er villig til å lytte og bryr seg! Ikkje alle svarer alltid, men innleggene blir lest og tatt på alvor.

men vær så snill..ikkje gå alene med alt..

[lillemej]

du er ikke alene. du har rett ved si at det er du som må gå veien, men det vil ikke si at du må gå den helt alene!! det er mange som bryr seg om deg. -det er jeg helt sikker på !!

du sier du vet at du egentlig vil at folk skal bli, være der med / for deg. se om du klarer slippe noen inn til deg. ikke gå alene, det blir ikke bedre av det.

kjære noen, det er ikke din skyld at du er der du er. Det er ikke din skyld!!

[annleis]

Hei du noen.

Tenke jeg skulle gi deg en klem..og fortelle at du skrev mye som jeg til tider kjenner meg igjen i. Men det blir bedre etterhvert, det blir det.

Men det går nok opp og ned hele tiden tror jeg.

Klemmer om du vil ha

[Gjest noen]

Jeg skjønner hvordan du har det. Om det er noe støtte i det.

Håper du får rydda litt i rotet ditt snart,for ingen fortjener å ha det slik.

Eller kanskje noen visse drittsekker her i verden,men hvertfall ikke deg!!

*forsiktig klem*

Tusen takk til dere alle for at dere tok dere tid til å svare!det betyr kjempemye!

Tusen takk.., e fantastiske dere!

[lillemej]

Tusen takk til dere alle for at dere tok dere tid til å svare!det betyr kjempemye!

Tusen takk.., e fantastiske dere!

-det er du og!

[martine1365379969]

Kjære deg! Så ufatteleg vondt å lesa... og du som eg kjenner meg igjen i tankane og kjenslane du beskriver... men; der finnes eit håp, og du må prøva å sjå det! Du betyr noko, det var hans skuld, ikkje din. Dui har ikkje gjort noko gale! Skulle ynskje du kunne sjå det.. at du kunne snakke med nokon.. For; DU ER VERDIFULL!! Ikkje la han øydeleggje deg. Det forten ikkje denne dusten! Dermed basta!

[agapetos]

kjaere, kjaere du!

*holder rundt deg hardt og lenge og bare troester*

jeg faar vondt naar jeg leser innlegget ditt og saa er jeg lei megd til aa svare deg skikkelig. er paa ferie og sitter paa internettkafe. har to min igjen av tiden.

men jeg vil at du skal vite at jeg tenker paa deg og at jeg tror du skal klare dette.

bare ikke gi deg. vet du har hoert det foer og at det kanskje ikke gaar inn, men jeg vet og du vet, at det nytter ikke aa gi seg. men maa bare kjempe denne teite kampen.

men det er du som vinner - til slutt!!!

mange klemmer fra agapetos som tenker paa "noen".